Er sanksjoner det rette?

 Bør vi prøve å forstå hvorfor russere oppfatter Ukraina-konflikten slik de gjør?

 Vi er tilskuere til et dramatisk sceneskifte øst i Europa. Krim, folkemassene på Majdan-plassen i Kiev, maktskiftet i Ukraina, separatistbevegelsen i Øst-Ukraina og det geopolitiske maktspillet omkring alt dette er stikkord for noe som kan føre til en langt farligere verden enn den vi har hatt siden muren falt.

 Sjelden har skildringene av det som skjer, stått så steilt mot hverandre. Det heter riktig nok at «krigens første offer er sannheten», men sjelden er det så tydelig som i dette tilfellet.

 Jeg skal ikke begi meg inn på å skille klinten fra hveten i de sterkt avvikende skildringene om hvem som gjorde hva – og heller ikke om hvem som har hatt mest eller minst rett til å gjøre det som de har gjort på Krim, på Majdan-plassen, i Øst-Ukraina.

Hva jeg – og andre her i Norge - måtte mene om slikt, er heller ikke så viktig. Det som kan være viktig, i hvert fall bitte litt viktig, er om vi fra norsk side kan gjøre noe som kan bidra til å dempe det nye konfliktnivået mellom øst og vest, mellom russere og ukrainere, og mellom dem som ser våpenbruk som den nødvendige løsningen.

Eller for å ikke ta i for hardt: hva kan vi fra norsk side gjøre for at vi ikke – uten å ville det - øker konfliktnivået og faren for verre kriger?

Dessverre stoler jeg verken på det bildet som tegnes i Moskva eller på det som tegnes i vest, i Kiev, Brussel og Washington. Det russiske er så primitivt at det er lettest å gjennomskue, men det mest fortvilende er at en på begge sider dramatiserer motsetningene så sterkt at det blir vanskeligst mulig å bygge ned spenningsforholdet.

 Da må ett utgangspunkt være: Konfliktene omkring det som har skjedd i Ukraina har gjort Putin mer populær i Russland enn noen gang. Etter beskyldningene om grov valgfusk ved parlamentsvalget høsten 2011 ble han utfordra av en serie massedemonstrasjoner med til dels over 100.000 deltakere i Moskva. Den stemningsbølgen tok han kverken på ved å ta sterkere kontroll over media og over organisasjonsretten – og ved å arrestere og få dømt både tilfeldige fredelige demonstranter og de mest kjente aktivistene bak demonstrasjonene.

Nå får Putin godkjentstempel fra opptil 87 prosent i meningsmålinger. Det nye fiendebildet fører til at russere flest setter pris på en tydelig og sterk leder. Budskapet hans er: Vi må forberede oss på kraftigere konflikt med et NATO som omklamrer russiske grenser stadig tettere. Derfor har vi økt bevilgningene til forsvaret med femti prosent – og sørga for at USA ikke kan opprette en militærbase på Krim.

Da blir det viktig å vite hvordan russere flest oppfatter konflikten mellom Russland og Ukraina. Og ikke minst: Det kan bli viktig å forstå hvorfor de oppfatter situasjonen slik de gjør.

For et par uker sia gikk jeg langs reolene i to av de største bokhandlene i Moskva – for å få et inntrykk av hva lesende russere får tilbud om av bøker om konfliktene i Ukraina og med Ukraina.

Nær inngangen lå det to svært godt synlige stabler med bøker der Hillary Clinton, CIA og fascistgruppene fra Vest-Ukraina var de giftigste edderkoppene i det nettet som nå ble spunnet stadig tettere om det russiske riket.

Og slik fortsatte det. Det var ikke lett å oppdage bøker som skildrer faktiske samfunnsforhold i disse bokhandlene. Sånn sett var det som å komme tilbake til 1950-tallets norske bokverden. Men jeg fant til slutt halvannen hyllemeter om Ukraina blant de tusener andre hyllemetere om alt mellom himmel (særlig det) og jord.

Det var en håndfull bøker om ukrainsk historie og kultur. Resten av Ukraina-bøkene slo hverandre i svime med samme tydelige budskap: Nå vil de ta oss! De er både sterke og onde!

Det underliggende budskapet må ha vært: Nå må vi forstå faren i tide – og holde sammen. Med dette fiendebildet befestes den samfunnsutviklingen som Putin så systematisk driver fram innad i Russland.

Putin er innad i Russland på høyden av sin makt. Men både Putin og Russland er i en sårbar situasjon. Økonomisk hviler den russiske økonomien på eksporten av olje og gass. Næringslivet for øvrig er forsømt på skjebnesvangert vis – hvis noe skulle skje med olje- og gasseksporten eller med prisen på olje og gass. Politisk hviler makta til Putin på at han fortsatt kan tilby russere levekår som er til å leve med.

For russere flest var 1990-tallet ei sammenhengende krise med en fattigdomsutvikling som ramma millioner av mennesker både tilfeldig og brutalt. Etter århundreskiftet har den økonomiske veksten vært rask samtidig som ulikhetene er enorme.

Middelklassen i Moskva og St. Petersburg lever og oppfører seg som middelklasser ellers i verden – blant annet med ryggen vendt vekk fra de sosiale utfordringene Russland står overfor. Det er denne middelklassen som har mest å takke Putin for, men det er samtidig her motviljen mot Putin er sterkest både når det gjelder manglende demokrati og informasjonsfrihet. Det er her en kan nok språk til at en via internett veit at Putins krisebilde kan føre Russland på farlige veier.

Det er denne middelklassen som leser den eneste avisa som er en tydelig alternativ nyhetskilde, Novaja Gazeta (Den nye avisa). Denne avisa var ny i 1993 og skriver hva den vil – også om Putin. Etter nedskytinga av flyet MH17 brukte avisa hele forsida med overskriften «Tilgi oss, Nederland!» på nederlandsk og russisk.

TV-kanalene er helt i hendene på Putin, og de andre avisene formidler offisielle budskap hver gang det er viktig for makthaverne i Kreml.

Sanksjonene kan tvinge – eller friste - Putin til å stramme inn kontrollen over meningsdannelsen ytterligere. Samtidig er det stor fare for at russere flest ser sanksjonene som en bekreftelse på at Putin har rett når han framstiller USA som den aggressive fienden Russland må ruste seg mot.

Skal vi puste til denne ilden – eller bidra til at russere etter hvert kan endre oppfatninger om hva vi vil dem?

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. august 2014) 

 

Gribbene over Argentina

                                                                  

Er det bare låntakerne, og ikke långiverne, som skal bære byrdene når land havner i gjeldskrise?

 16. juni fastslo USAs høyesterett at Argentina må betale alt landet skylder de såkalte «gribbefonda» som har tatt over gjeld fra kreditorer som nekta å være med på den store gjeldssaneringa i 2005.

 Argentina havna i 1998-2001 i ei djupere krise enn noe land har vært i etter 1945. Seinhøstes 2001 måtte regjeringen kaste korta og fortelle all verden at den ikke var i stand til å betjene gjelda si. Utenlandsgjelda var da oppe i 132 milliarder dollar, den største statsbankerotten til denne dag.

Etter harde og årelange forhandlinger med kreditorene ble det inngått en avtale om at kreditorene sa fra seg 2/3 av de lånbeløpene som var gitt. Det ga Argentina mulighet til «å starte på nytt».

Problemet var at bare 93 prosent av gjelda var dekt av denne avtalen. Kreditorer som sto for sju prosent av lånebeløpet ville i 2005 ha tilbake alt de hadde lånt Argentina. Det betydde ingen ting for dem at Argentina hadde betalt stadig høyere rente for å få nye lån jo djupere krisa blei. Dermed hadde kreditorene tatt seg betalt for den risikoen de tok for å låne Argentina penger.

Seinere har de fleste av de gjenstridige kreditorene solgt gjeldskrava sine til såkalte «gribbefond». Det er fond som kjøper gjeldskrav i håp om at de kan drive inn gjelda med fortjeneste på et seinere tidspunkt.

I tilfellet Argentina kjøpte gribbefond  gjeldskrav til en brøkdel av verdien. Til tross for det har de stått beinhardt på kravet om at Argentina skal betale gjelda si fullt ut. Skjer det, vil det gi en profitt på opptil 1600 prosent!

Gribbefonda reiste kravet sitt for en domstol i USA og fikk medhold på alle punkter. Juristene til Argentina advarte mot at med en slik dom ville Argentina kunne havne i en ny statsfallitt.

Argentina førte derfor saka videre til USAs høyesterett som avviste å behandle den til tross for at regjeringene i Frankrike, Brasil og Mexico intervenerte med full støtte til Argentina. Det internasjonale valutafondet IMF forberedte en uttalelse i samme retning, men den ble blokkert av regjeringen i USA.

 ommen utløser en rettstilstand som vil få nokså uoversiktlige virkninger for eventuelle gjeldssaneringer i framtida. For hvilke kreditorer vil gå med på å få tilbake bare deler av det lånet som de har gitt, hvis andre kreditorer kan få tilbake hele lånet bare de har tålmodighet til å vente på en rettskraftig dom?

Dommen i Høyesterett reiser også spørsmål av etisk art:

- Hvor mange tiår skal en befolkning straffes økonomisk fordi de har hatt en regjering som har kjørt samfunnsøkonomien i grøfta?

- Deler av statsgjelda til Argentina skrev seg fra det militærdiktaturet som herja landet fram til 1983. På fem år ble statsgjelda fire ganger så stor, mens kanskje så mye som 30.000 mennesker ble myrda. Skal slik gjeld også belastes framtidige generasjoner av argentinere fullt ut? Hvis ikke, hvem skal ta kostnadene ved å slette gjelda?

I ettertid er gjeldssaneringa og devalueringa i 2001-2 sett på som en stor suksess. Det tok riktig nok tre år før samfunnsøkonomien var på samme nivå som i 2001. Men fra da av har den økonomiske utviklingen gått raskere i Argentina enn i noe annet land i Latin-Amerika.

Argentina har likevel på nytt møtt veggen utenriksøkonomisk. Det skyldes for en stor del at utenlandske selskap fører overskudd ut av landet og andre former for kapitalflukt. Men det skyldes også at krava fra gribbefonda har hindra landet i å få lån på internasjonale finansmarkeder.

Fram til den internasjonale finanskrisa i 2008 var det særlig asiatiske, afrikanske og latinamerikanske land som havna i så store betalingsproblemer at de måtte søke hjelp fra IMF for å unngå tøffe forhandlinger om sanering av gjeld med lite forståelsesfulle kreditorer.

Slike situasjoner har lenge vært så uholdbare – og ofte så dramatiske for befolkningen - at utviklingsland lenge har krevd at FN skal lage regler for gjeldssanering som ikke lar pengemakta herje med levekår i fattige land.

Det er gjennom åra fatta mange resolusjoner på FNs generalforsamlinger om at slike regler må lages. Første gang var i 1971 da det ble krevd at utviklingshensyn måtte inngå sentralt ved slike gjeldssaneringer. Men det var først i fjor vår at Unctad, FNs organisasjon for handel og utvikling, fikk mandat til å sette i gang et slikt arbeid.

Etter vedtaket i USA høyesterett har krav om fortgang i arbeidet kommet fra mange hold, bl.a. fra Eurodad, et europeisk nettverk av NGOer som jobber med gjelds- og utviklingsspørsmål.

Eurodad krever at ved gjeldssanering må alle kreditorer forpliktes likt, byrdene må fordeles rettferdig, og regjeringer må få forsyne befolkningen med viktige offentlige tjenester.

De land som nå presser på, oppfatter dagens «ikke-regime», som de kaller det, som dominert av kreditorer og med ensidig vekt på hensynet til kreditorene. Men kreditorene er i høyeste grad inhabile, med klare interesser i forhold til de avgjørelsene som skal tas.

Unctad går derfor inn for at avgjørelsene ved slike saneringer av gjeld må oppfattes som mest mulig legitime av alle parter. Det må være et mål at den gjelda som står igjen, lar seg betjene, og at landet kan skaffe seg nye lån på de vanlige kapitalmarkedene. Men det er like viktig at de sosiale byrdene ved den gjeldsløsningen og de strukturkrava som avtales, blir minst mulige.

Det legges opp til at et ferdig forslag blir lagt fram for vedtak på FNs generalforsamling i høst. Men tunge kapitalinteresser vil bli mobilisert, så det er svært uvisst hva Unctad vil få i gjennom. I vinter la f.eks. IMF fram et opplegg som ensidig legger kreditorhensyn til grunn, og som ser helt bort fra samfunnsmessige hensyn når land skal hjelpes ut av tyngende gjeldskriser.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 2. august 2014)   

Utfordringen fra BRIKS

                                                                                 

Kan den vestlige dominansen i IMF vare hvis det blir konkurranse om kriselån?

I forrige uke gikk de såkalte BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) sammen om å opprette et valutafond som motvekt til IMF (Det internasjonale valutafondet) og en felles utviklingsbank som motvekt til Verdensbanken.

Valutafondet skal etter hvert opp i 100 milliarder dollar. Kina skal bidra med 41 prosent av fondet, Sør-Afrika med fem prosent og de andre tre med 18 prosent hver. Til utviklingsbanken skal alle BRIKS-land bidra likt, med ti milliarder dollar og med samme stemmerett til alle fem.

Sist et reelt alternativ til IMF ble forsøkt, var i forbindelse med den såkalte Asia-krisa i 1997-98. Da prøvde Kina, Japan, Taiwan og en del andre øst- og sørasiatiske land å sette opp et asiatisk valutafond – men initiativet ble knust av USA som gjerne så at et slikt fond ble til, men som forlangte at fondet bare kunne gi kriselån hvis IMF var enig i det.

Dermed var det asiatiske valutafondet maktesløst. Samtidig gikk ikke IMF inn med lån som var store nok til å berge betalingsbalansen til asiatiske land som var ille ute – og stilte i tillegg vilkår som i mange tilfeller var direkte skadelige.

Verdensbanken og IMF ble til i 1944 da USA var verdens eneste økonomiske stormakt. Siden har USA - sammen med europeiske land – i praksis dominert begge disse institusjonene.

BRIKS-landa har 40 prosent av verdens befolkning, representerer fjerdeparten av verdensøkonomien, men har bare ti prosent av stemmene i Verdensbanken. Kina har under 4 prosent av stemmene i IMF, men står i dag for sjetteparten av verdensøkonomien.

Alle forsøk på å endre maktforholda internt i Verdensbanken og IMF slik at land i andre verdensdeler kan få en innflytelse i rimelig forhold til folketall og økonomi, har til nå bare ført til kosmetiske endringer.

IMF har i tillegg lenge blitt kritisert for utlånspolitikken sin. Ukraina er siste eksempel. Landet har i årevis vært i djup økonomisk krise, og kaoset de siste månedene har ført til at produksjonslivet er hardt ramma. Likevel har IMF fulgt opp kriselånet på vanlig vis med krav om innstramninger som vil gjøre krisa verre for folk flest.

På bakgrunn av slike erfaringer har mange utviklingsland de siste åra latt være å be IMF om kriselån når de har kommet i betalingsproblemer. Det er betegnende at etter finanskrisa i 2008 er det land i Europa som har fått – eller blitt utsatt for – kriselån fra IMF. Mange land i Asia og Afrika har også gått til svært så villige kinesiske banker for å få finansiert større utviklingsprosjekt.

De fem BRIKS-statene har ganske sikkert ulike forventninger og mål med det nye samarbeidet. For Kina er det åpenbart et forsøk på å stå fram som den suverene motpolen til USA.  Det Beijing-regjeringen aller helst vil, er å bli anerkjent som den opplagte lederen for alle verdens utviklingsland i dragkampene med USA og EU i internasjonale sammenhenger.

For Russland er BRIKS-samarbeidet et forsøk på å sikre seg forbundsfeller i en situasjon der landet risikerer å bli isolert økonomisk av sanksjonene til USA og EU i forbindelse med Ukraina-krisa.

India, Brasil og Sør-Afrika er nok mest interessert i å skaffe seg manøvreringsrom i det uoversiktlige globale maktspillet som nå utvikler seg. De har ingen grunn til å tro at ledelsen i Beijing er mindre opptatt av å hevde langsiktige nasjonale interesser enn ledelsen i Washington har vært. Andre land i Asia, Latin-Amerika og Afrika kan også se seg tjent med at Verdensbanken og IMF ikke er de eneste å gå til.

Både fra Brasil og Sør-Afrika understrekes det derfor at det ikke er tale om en ny blokkdannelse, men et praktisk samarbeid mellom stater som vil riste av seg den vestlige dominansen i Verdensbanken og IMF. De vil derfor at det nye valutafondet og den nye utviklingsbanken skal framstå som et supplement og ikke som et alternativ til Verdensbanken og IMF.

Foreløpig er de nye institusjonene små i forhold til Verdensbanken og IMF. IMF har f.eks. ni ganger så mye å rutte med som det nye valutafondet, og den nye utviklingsbanken har ikke større startkapital enn den statlige utviklingsbanken i Brasil. Foreløpig vil banken derfor først og fremst gå inn med kapital i samarbeid med nasjonale banker.

Men på lengre sikt kan både valutafondet og utviklingsbanken tilføres flere midler. Alle BRIKS-landa har store valutareserver. Reservene til Kina anslås til enorme 3800 milliarder dollar, mye av det plassert i USA. Valutareservene til Russland er på over 500 milliarder dollar, Brasils er på nærmere 400 milliarder dollar, Indias på 300 milliarder dollar og Sør-Afrikas på 50 milliarder dollar.

Vestlige utviklingsbanker har vanligvis lånt penger til forretningsbanker som så kan låne dem videre til konkrete investeringsformål i andre land. Men alle de fem BRIKS- landa har statlige utviklingsbanker som låner ut penger til direkte investeringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det betyr at de alle fem har bankfolk som kan gå inn i den nye utviklingsbanken med praktisk erfaring fra den slags utlånsvirksomhet.

Nå er det ikke slik at det nye valutafondet vil bli den uproblematiske redningen for land som havner i betalingsproblemer. Også BRIKS-fondet vil vurdere om krisa skyldes forhold som regjeringen i landet «ikke kunne noe for» eller om den skyldes det fondet oppfatter som «uansvarlig» politikk. Hvis det siste er tilfellet, vil BRIKS-fondet – som IMF - stille krav om at politikken må legges om.  

Men situasjonen blir likevel ny. Land i krise vil i prinsippet – og kanskje også i praksis - kunne forhandle både med IMF og med BRIKS-fondet om hvordan krisa best kan overvinnes.. Dermed kan det utvikle seg en ny type konkurranse i verdensøkonomien, en konkurranse om hvilken krisepolitikk som kan bringe land ut av et finansielt uføre på en måte som gjør at eventuelle sosiale skadevirkningene blir de mildest mulige.

 

(Kilder: Financial Times 16. og 20. juli og CEPR, 18. juli)

 

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. juli 2014) 

 

 

 

 

 

 

Støres arktiske ildprøve

 Det billigste klimatiltaket er å la oljen og gassen i Arktis ligge der den ligger

 De globale makthaverne i WEF, Verdens økonomiske forum, har bedt Jonas Gahr Støre om å lede et utvalg som skal «jobbe med Arktis», som det så presist heter i media. NTB melder at «Ap-lederen er satt til å lede et såkalt Global Agenda Council, der målet er å samle de skarpeste og mest innflytelsesrike hodene som jobber med Arktis med ulike innfallsvinkler».

 Jonas Gahr Støre har de siste månedene gjort til sin personlige flaggsak at Arbeiderpartiet nå skal ta klima- og miljøpolitikken på alvor. «Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge», sa Støre i sin første tale som ny leder av Arbeiderpartiet. Ut fra det er Støre derfor på rett plass som leder av et slikt utvalg.

 Men dette ledervervet kan fort bli en uriaspost. Det blir ikke lett å lede et utvalg der de sterkeste næringsinteressene tjener penger på å øke klimafarene.

 I Norge har Statoil vært den sterkeste pådriveren for en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene. Ledelsen i Statoil veit like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Og den veit at når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig for utvinning. Brennes oljen og gassen opp, smelter isen enda raskere.

 Det mest skjebnesvangre er at noen klimavirkninger kan bli sjølforsterkende:

-          Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.

-          Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.

Samtidig hevder alle faginstanser at den globale oppvarmingen må holdes under 2 grader for å unngå klimavirkninger vi ikke kan mestre. Skal det unngås, må de globale klimautslippene være mer enn halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990. For å gi rom for økonomisk vekst i fattige land, må EU, Norge og andre høyt industrialiserte land da kutte utslippene sine med minst 80 prosent. Det forutsetter at hele samfunnet må bygges om på måter som ingen land har begynt å forberede seg på.

 Det er USA, Canada, EU, Russland og Norge som med ryggdekning i Havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Men hvis utslippene til disse statene skal ned med 80 prosent innen 2050, er det billigste, raskeste og mest effektive klimatiltaket å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.

I dragkampene mellom fossile energiinteresser og miljøhensyn har ikke Støre stått fram med noen overbevisende miljøprofil.

 Det kan naturligvis virke betryggende at Aftenbladet i januar 2012 kunne melde fra et møte i olje- og gass-metropolen Houston, Texas: «Støre sier at Norge har en ambisjon om å ligge i front når det gjelder kunnskap, aktivitet og nærvær i nordområdene. Lille Norge har virkelig noe vi skulle ha sagt, og vi sier det på en måte som gjør at vi tror de lytter.» (5.1.2012)

 Mindre beroligende var det at Støre noen måneder seinere - på et «oljetoppmøte» i Stavanger med «toppolitikere og ledere fra energibransjen fra inn- og utland» - hadde dette som budskap: «Hovedparadokset er at vårt behov for å imøtekomme verdens økende energietterspørsel tilsynelatende er i konflikt med behovet for å oppnå bærekraft og bekjempe klimaendringer». Bare tilsynelatende?

 Og det ble verre da han fulgte opp med: «Støre innrømmer at det umiddelbart kan virke som en logisk løsning å bare la ressursene i Arktis være, og dermed ikke skade miljø og klima. Men han minner om at verdens økende energibehov uansett vil føre til økt produksjon, og brukes ikke gassen fra Arktis vil kanskje mer miljøfiendtlige alternativer benyttes, for eksempel kull.» (Kommunal Rapport/NTB 28.8.2012) Men det var for to år sia. Vi har mindre tid på oss nå.

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa tok til. Målet er å komme fram til en forpliktende global klimaavtale på klimatoppmøtet i Paris neste sommer. Alle veit at det ikke blir lett.

 Derfor er det tragisk at de selskapene som tjener mest på å øke klimautfordringene, toner ned alvoret i situasjonen og argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å sabotere arbeidet for en effektiv klimaavtale i Paris neste sommer.

 Det er ingen tvil om at det er et umettelig behov for mer energi i den fattige delen av verden de nærmeste par tiåra. Den enkleste – og farligste – måten å dekke dette behovet er å tappe olje- og gassressurser overalt der det er mulig. Det fører oss alle – både rike og fattige - rett inn i klimakatastrofen.

 Alle veit at bare en kombinasjon av fornybar energi og langt mer energieffektiv produksjon sammen med en økologisk bærekraftig ombygging av hele samfunnet, er det som på sikt kan hindre katastrofen. Men foreløpig «betaler det seg ikke» å få til noe sånt så lenge olje og gass er så billig som i dag.

 For at olje og gass skal bli dyrere, er det enkleste å sørge for at det blir knapphet på begge deler. Da øker prisen på olje og gass. Dyrere olje og gass er en forutsetning for at mange nok regjeringer ser det som lønnsomt å satse offensivt og i stor skala både på fornybare energikilder og på mer effektiv bruk av energien.

 Det billigste og mest effektive klimatiltaket er derfor å la oljen og gassen i Arktis ligge i fred der den har bygd seg opp i løpet av noen millioner år.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. juli 2014)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Matteo-evangeliet

På stram line mellom lite fleksible EU-regler og alt for fleksible italienske arbeidstakere

Ved valget til EU-parlamentet i mai gikk den nyinnsatte italienske statsministeren Matteo Renzi kraftig til angrep på innstramningspolitikken til EU, den som har ført millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, sosial nød og fortvilelse i EUs mange kriseland.

Det ga partiet til Renzi, Det demokratiske partiet, en oppslutning på 40, 3 prosent ved EU-valget. Det er det beste valgresultatet et sosialdemokratisk parti har fått på lange tider noe sted i Europa.

Fra 1. juli overtok Italia formannskapet i EU for andre halvdel av 2014, og Renzi har lenge krevd at EU legger om krisepolitikken i retning av mer «fleksibilitet». Det er et ord som kan bety så mangt, men så langt er det oppfatta som en kritikk av den hardhendte bruken av den såkalte Stabilitets- og vekstpakten til EU.

Denne pakten krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) og at den offentlige gjelda ikke må være større enn 60 prosent av bnp.

Dette var krav som mange land har hatt store problem med å klare også før finanskrisa slo ut i 2008. I enkelte kriseår etter 2008 har nesten alle EU-land brutt disse krava – til dels med stor margin.

Den sosialt brutale krisepolitikken som EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF har påtvunget land etter land, innebar at offentlige utgifter, lønninger og pensjoner måtte ned uten hensyn til hva og hvem som ble ramma.

Det er denne krisepolitikken Renzi har gått til kamp mot. Han oppnådde nylig et kompromiss med Angela Merkel om hvordan det skal skje. Det er nok et kompromiss på skjørt papir.

Angela Merkel prøvde å roe ned den tyske Forbundsdagen slik: «Stabilitets- og vekstpakten gir ypperlige vilkår for å fremme vekst og konkuranseevne med klare rammer og grenser på den ene sida og en mengde instrumenter som tillater fleksibilitet på den andre. Vi må bruke begge deler akkurat slik som de har blitt brukt til nå.»

Akkurat slik - hva kan det bety? Partigruppa til Merkel i Forbundsdagen skyndte seg med å banke fast: «Berlin vil ikke tillate noen triks som vil sette Europa på et behagelig men fatalt gjeldsspor.» (EurActiv 26.6)

Ett er sikkert: Fleksibilitet for Italia og andre kriseland vinner ikke velgere i Tyskland. Og tyske delstatsvalg er det flere av hvert år. Angela Merkel liker ikke å tape ett eneste av dem.

Kompromisset mellom Renzi og Merkel ble velsigna på et toppmøte av EUs 28 regjeringssjefer i slutten av juni. Det endte med en «strategisk dagsorden» på sju sider som sier at budsjettreglene til EU skal praktiseres fleksibelt. Men sjølve reglene skal stå fast.

Disse budsjettreglene ble da også høytidelig bekrefta på et EU-toppmøte så nylig som for tre år sia, altså midt i den verste krisetida. Og for fire måneder sia gikk den tyske finansministeren kraftig ut mot EU-kommisjonen fordi den fulgte opp budsjettkrava for slapt overfor Frankrike og Spania.

Da er det ikke sikkert et halvt år er nok for Renzi. Noen av forslaga hans er dessuten urealistiske. Han har f.eks. foreslått at Investeringer og utgiftene til utdanning ikke skal regnes med i et eventuelt budsjettunderskudd. Det kan umulig være alvorlig ment. I så fall ville alle EU-land med glans holde eventuelle budsjettunderskudd under grensa på tre prosent av bnp.


Renzi er hilst velkommen i media som en «brilliant politiker» med «ungdommelig dynamisme», han er 39 år. Retorikken hans er sterk nok: «Den store utfordringen er å finne tilbake til Europas sjel, finne tilbake til den virkelige meningen med å leve sammen.» Men som han også sa: «Tida for tom retorikk er over.»

Problemene er mange nok for en italiensk statsminister. Arbeidsløsheten er godt over 12 prosent – offisielt. Over 40 prosent av ungdommen går fortsatt uten jobb, og mange av dem som er i jobb, kan ikke leve av den lønna de får. Statsgjelda er på 135 prosent av bnp. I EU er det bare Hellas som har høyere statsgjeld.

Det største problemet for Renzi er likevel at han må gå på stram line mellom kravet om fleksible budsjettregler i EU og den fleksibiliteten han krever av det italienske arbeidslivet.

Det blir ikke lett å rette opp det skakkjørte arbeidslivet i Italia. I tre omganger, i 1997, 2003 og 2012, er det vedtatt lover som har avregulert arbeidslivet i retning av økt «fleksibilitet».

Renzi har bidratt med en ny «jobblov» som bl.a. gir arbeidsgivere rett til å ansette inntil en femtedel av arbeidsstokken på korttidskontrakter begrensa til høyst tre år. Slike korttids-ansatte kan sies opp når som helst uten begrunnelse.

OECD fastslo i fjor at av alle industriland har Italia det mest fleksible arbeidsmarkedet. Jobbtryggheten er stadig svekka, og svekka jobbtrygghet har på sin side ført til svakere produktivitetsutvikling. (Social Europe, 2.7.2014)

På tjue år er veksten i produktivitet falt til en fjerdedel av hva den var på 1990-tallet og er nå nede på 0,4 prosent i året. Viktige grunner er nettopp at så store deler av arbeidslivet er så fleksibelt at lønna for de lavlønte er ekstremt lav.

Den andelen av verdiskapinga som går til lønn er sunket med ti prosentpoeng sia 1990-tallet. Profittandelen er steget tilsvarende – og har ikke bidratt til næringsinvesteringer fordi det har vært mer å tjene på å investere i eiendom og på kjøp og salg av verdipapirer.

Det er denne onde sirkelen Renzi må bryte ut av både ved å øke de offentlige budsjettene og ved å få lønningene til å stige. Det er viktigste forutsetning for at pengefolka begynner å investere i ny teknologi og arbeidsplasser som tåler at ansatte tjener bra.

Da er det ikke nok å lansere politikken overfor arbeidslivet som «ekspansiv prekaritet» slik Renzi og arbeidsminister Poletti har gjort. Det kan fort bli oppfatta som «tom retorikk» når en «prekær» arbeidsplass viser seg å være en jobb du ikke veit hvor lenge du beholder, hvilken lønn du vil få i neste uke, og hvor lange dager du må jobbe.

Erna og Siv på avveier

En arvebasert kapitalisme – det advarer OECD og IMF mot.

Boka til Thomas Piketty «Capital in the Twenty-First Century» toppa i vinter salgslistene i USA i flere måneder – og har gjort debatten om ulikheter i inntekt og formue til den dominerende samfunnsdebatten både i USA og i Europa.

En av de ledende økonomene knytta til Verdensbanken, Branko Milanovic, avslutter en gjennomgang av boka slik: «Ikke ta med denne boka på ferie. Det vil ødelegge ferien. Les boka hjemme!»

Er det riktig at det drypper på klokkeren når det regner på presten? Det er en samfunnsdebatt som surrer og går, om utviklingspolitikken både i rike og fattige land. Boka til Piketty insisterer på at velstand ikke drypper nedover, men samler seg i stadig høyere hauger. Slik var det på 1800-tallet og fram til første verdenskrig, og slik har det vært etter 1980.

Piketty deler utviklingen av kapitalismen i tre faser. Fram til første verdenskrig kunne kapitalen øke i verdi med 4-5 prosent i året. Samtidig lå den økonomiske veksten på rundt én prosent. Skattene var lave slik at velstående mennesker lett kunne øke både kapitalen sin og inntektene sine raskere enn samfunnet for øvrig. Det ga dem økt samfunnsmakt samtidig som de kunne leve i luksus.

Av den samlede eiendommen til en slik familie skyldtes rundt 90 prosent arv og bare 10 prosent opptjent inntekt. Det var mye mer lønnsomt å ha rette foreldre – eller rett ektefelle – enn å ha rett jobb. Picketty omtaler dette som «den patrinomiske kapitalismen», den arvebaserte kapitalismen

Eiendom var på den tida konsentrert på få hender også i Europa. I 1910 kontrollerte den rikeste prosenten 60 prosent av all eiendom i Frankrike, i Storbritannia 70 prosent.

Etter 1910 bidro to verdenskriger, ei verdenskrise og målretta fordelingspolitikk til at eiendomsverdier ikke økte raskere enn samfunnsøkonomien. Det førte til at inntektene til familiene økte omtrent i takt med den økonomiske veksten. Det gjaldt familier på alle inntektsnivåer.

Etter 1980 endra dette seg brått, kraftigst i USA. Der er det nesten bare de aller rikeste som har økt realinntektene sine.

USA er likevel bare halvveis på nivå med den ulikheten som herska fram til 1910. Eiendom er ikke like konsentrert på få hender som den gang. Arv er viktig, men fortsatt ikke så viktig som på 1800-tallet. Derimot har noe oppsiktsvekkende skjedd på inntektssida de siste tiåra: Vi har fått superlønningene til ledere innen næringslivet.

Det har skjedd i de fleste land på solsida i verden, men også her mest dramatisk i USA. Mens reallønna for de aller fleste knapt har økt fra 1970-tallet til i dag, har reallønna for den prosenten som er best lønna, blitt 2,65 ganger så høy – mens reallønna for den promilla som er best lønna, har har blitt 4,6 ganger så høy.

Dette har ført til at den rikeste prosenten nyter godt av tjue prosent av de samlede inntektene i USA. Det er dobbelt så mye som for 30 år sia. Utviklingen er den samme, men ikke fullt så krass, i de fleste land «det er naturlig å sammenlikne USA med».

Inntekten til de rikeste øker derfor av to grunner. Jo rikere de er, jo mer av inntektene er kapitalinntekter. Samtidig har topplønningene revet seg fullstendig løs fra lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Når de topplønte kan bestemme lønna til dem som bestemmer hva de topplønte skal ha i lønn, er det visst ingen grenser for hvor høyt de høyeste lønningene kan stige.

Denne forskjellen er særlig iøynefallende i USA. De rikeste i USA er i dag mer næringslivsledere enn rentenister. Men siden de har arvinger, kan rentenistene komme til å dominere inntektstoppen om et par tiår.

Må det gå slik?

Mange av resonnementene til Piketty har et deterministisk preg. De tunge langtidstendensene fremmer det han kaller «drift mot oligarki». Men samtidig er han opptatt av at «politikk nytter» - eller «må nytte».

Roosevelts «New deal» er ett eksempel han går inn på. Det omfatta et trygdesystem, offentlig minstelønn, krav til standarder i arbeidslivet, regler for bankvirksomhet i tillegg til offentlige arbeider og annen offentlig jobbskaping.

At politikk nytter –med motsatt fortegn - viser den økonomiske politikken som har dominert hele OECD-området etter 1980. Den har systematisk senkt skattene både på personer og selskaper – og har bidratt til at 1980 ble det vendepunktet som Piketty skildrer i boka si. Den avreguleringen av alle markeder som også ble satt inn av Reagan, Thatcher og EU, farer han derimot lett forbi.

Det er skatteendringene Piketty legger mest vekt på. Han vil ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene.

Lett blir det ikke å få til noe slikt. I følge Piketty viser historisk erfaring at «intet hykleri er for stort når økonomiske og finansielle eliter er nødt til å forsvare interessene sine». Det er særlig vanskelig når vi er på vei tilbake til en arvebasert kapitalisme hvor kommandohøydene i økonomien blir kontrollert av familiedynastier.

Men er det så farlig om ulikhetene øker, bare alle får det bedre? Det er slik Civita vil ha oss til å tenke, eller slutte å tenke. Men om dette har tunge instanser på den kapitalvennlige sida begynt å tenke annerledes enn før.

IMF la i februar fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») I fjor høst argumenterte IMF både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har i det siste argumentert i samme retning, og blant annet gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Dagens Høyre/Fr.P-regjering går i stikk motsatt retning ved å ta vekk arveavgiften og redusere skatten på formue. Men det var før OECD og IMF la om kursen – og før Piketty utløste en debatt om ulikhet som det vil bli vanskelig å vri seg unna.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. juni 2014)

Den neste finanskrisa

Når fossile energiselskap skremmer pensjonsfond

Klimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt den profittstyrte verdensøkonomien (les gjerne: kapitalismen) har opplevd til nå. To ytterscenarier kan tegnes.

1. Alle større utslippsland kan i Paris neste år komme fram til en klimaavtale som effektivt begrenser CO2-utslippene så sterkt at den globale oppvarmingen begrenses til de to gradene som er det meste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle. Da blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst, og aksjekursene til (fossile) energiselskap vil falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd. De som har investert opp denne bobla, vil få sitt livs sjokk.

2. Det blir ingen effektiv klimaavtale verken i Paris neste år eller de nærmeste 5-15 åra, og det blir «business as usual» både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel. Da vil de (fossile) energiselskapene møte veggen enda mer brutalt og sjokkarta enn under det første scenariet. De vil møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Energi basert på fossile ressurser vil i praksis – kort og brutalt – forby seg sjøl.

Men la oss se på disse utfordringene skritt for skritt – og la de tørre tall tale:

Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.

Da må de samlede CO2-utslippene fra 2013 fram til 2050 ikke overstige 900 gigatonn. (Ett gigatonn er en milliard tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Det brennende problemet er da at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det vil føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012)

Det er bakgrunnen for at størstedelen av de kjente fossile energiressursene må bli liggende der de er - uten å brennes opp. (Også Statoil sine.) Ressursene kan ikke en gang tas i bruk etter 2050. Sjøl om en skulle klare det utrolige, å holde de samlede CO2-utslippene under 900 gigatonn fram til 2050, er det i andre halvdel av dette århundret bare rom til å slippe ut så lite som 75 gigatonn fram til 2100. Fortsatt under forutsetning av at oppvarmingen skal holdes under 2 grader.

Skal den globale oppvarmingen holdes under to grader, er den store utopien for det første at en når fram til en forpliktende global klimaavtale i Paris neste år om å holde de samlede CO2-utslippene fram til 2050 under 900 gigatonn. I tillegg er det like nødvendig at klimaavtalen fastlegger hvor mye de enkelte land kan slippe ut av disse 900 gigatonn. Det siste er ikke mindre utopisk enn det første.

Rundt en fjerdedel av de fossile energireservene er i hendene til profittstyrte børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (eks: fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.

De energiselskapene som tenker fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn.

En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye felt ulønnsomt, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses, kanskje kraftig alt om få år. Det får aksjekursene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.

En ser derfor at fossile energiselskap deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å unngå enhver effektiv klimaavtale.

Det er bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi i fjor høst fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene er flere store pensjonsfond som naturlig nok er bekymra for de milliardene de har plassert i fossil energi.

Disse investorene ber energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De vil vite hvordan selskapene vurderer sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de har herredømme over – og hadde tenkt å utnytte - må ligge ubrukt der de er. Selskapene blir bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som holdes i løpet av 2014.

De foreløpige svarene fra energiselskapene er unnvikende og bedrøvelige nok. (www.ceres.org) Men presset på dem øker når investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under investeringene sine.

Kilder:
- «Unburned Carbon 2013: Wasted capital and stranded assets», Carbon Tracker og Grantham Research Institute, LSE)
- «Energy Technology Perspectives», IEA mai 2014


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. juni 2014)