“Six pack”-lover, europeisk semester, euro-pluss-pakt, fiskalpakt – hva er nå det?
EU-makta i Brussel og Frankfurt har, sammen med IMF i over fire år stått fram med krav om stadig hardere kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – både i offentlige budsjetter, lønninger, pensjoner, sosialhjelp og offentlige tjenester generelt.
Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, og særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeids- og samfunnsliv.
Dette overvåkings- og styringssystemet skyver systematisk demokratiske hensyn til side.
De enkelte elementene i dette systemet har navn som få EU-borgere forbinder noe med: “six pack”-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen.
“Six pack”-lovverket ble vedtatt i september 2011. Det dreier seg om seks lover som underkaster statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene (28 når Kroatia blir medlem 1. juli) nøye kontroll – og som bøtelegger regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene.
Forslag til statsbudsjett skal godkjennes av EU-kommisjonen og av EU-rådet (der regjeringene møter med sine finansministre) før de blir kjent for det nasjonale parlamentet.
Fiskalpakten ble vedtatt i mars 2012. Den innfører en automatisk straffemekanisme som rammer land som bryter de nye stramme reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det er overlatt til EU-kommisjonen å utforme straffemetoden uten å blande regjeringene inn i hvordan straffemetoden skal være.
Ingen av disse reglene blir lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det, og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri blitt vedtatt.
Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning “med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene” (Art. 3.2) Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.
Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU.
Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. Disse ordningene er problematiske nok. Men gjennom fiskalpakten tillegges EU-kommisjonen myndighet som ikke er underlagt noen kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill.
Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen på viktige områder, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som mange har sagt det: Det markedsliberale innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det politiske demokratiet.
En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet – og er kanskje en forutsetning for at en håpløst konstruert valutaunion skulle kunne fungere. Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system.
Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle motforestillinger om nasjonal budsjettsuverenitet og ved å tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktatgrunnlag og institusjoner.
Den krisepolitikken som EU i praksis fører, er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land må bøye seg for kuttkrav fra den såkalte “troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Det skjer uten at det gis innsyn i hvordan beslutningene tas. Velgerne stilles enda fjernere fra de beslutningene som tas.
Kriseland som Hellas, Irland, Portugal og Kypros har vært nødt til å ta imot “hjelpepakker” som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna. Det var dels fordi “hjelpen” ble gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd var så høy at den ikke lot seg betjene – og det var dels fordi låna forutsatte underkastelse under et detaljert kuttprogram med frister for gjennomføring kvartal for kvartal.
Denne formen for “overvåkt demokrati” begrunnes med at det er eneste utvei ut av krisa. Men det forutsetter at kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO, Euro-LO, OECD og et stadig mer angrende IMF.
Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av.
Dette har ført til at tilliten mellom velgere og politikere er på et lavmål i de fleste land. Det viser bl.a. EUs eget Eurobarometer. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake “bortafor krisa”, om pengene beholder sin verdi hvis euroen sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, og mest grunnleggende: om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Da skaper det uro når polikerne skyver redningshorisonten stadig lenger ut i tid.
I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som talerør for ytre instanser, for regjeringene i større og mektigere land, for EU og for IMF. Regjeringene står i stigende grad for en politikk der de må overhøre innenlandske hensyn og krav. Eller som Jean-Claude Juncker, mangeårig leder for eurosonens finansministre, sa det i 2010: «Vi vet alle hva som trengs, men vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt hvis vi sier det.»
Det har f.eks. ikke skjedd noe med de bankene “som var for store til å gå under” høsten 2008. De vil være “for store” til å slås konkurs også i 2013. De kommer derfor i enhver bankkrise til å sette regjeringer, parlamenter og velgere under press for at de må berges – uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og levekåra for folk flest.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. juni 2013)
søndag 16. februar 2014
Stille før stormen?
Nå tappes Irland for den ungdommen som skulle føre ”det irske miraklet” videre
Tomme butikkvinduer preger gatebildet – ikke bare i Dublin, men også utover i landet. Butikker og kontorlokaler er til salgs.
Det er likevel når en snakker med folk, at krisehverdagen blir tydelig. Vertskapet mitt i Dublin peker ut et nabohus der to søstre har vinka farvel til sine bekjente for å finne arbeid i Australia. Andre nabohus rommer flere enn før. Arbeidsløs ungdom flytter tilbake til foreldrene.
Som i andre europeiske kriseland blir jobber borte, lønninger og pensjoner kuttes, tradisjonsrike nøkkelbedrifter låser portene, skoler sier opp lærere.
Som på Island forsvant tilliten til ledende politikere og til bankene. Et tett – og ofte kriminelt - samrøre mellom statsråder og banksjefer kom for dagen. Ledelsen i det offentlige kredittilsynet var også innblanda i slikt. ”Banksters are gangsters” er gått inn i dagligspråket.
Kriseomslaget kom brått for et land der alt hadde gått på skinner i et kvart århundre. ”Det irske miraklet” skilte seg ut i et Europa der mye hangla, og der veksten var svak. Så nylig som i 1988 var gjennomsnittsinntekten i Irland 63 prosent av den britiske. Britene ble passert alt ti år seinere, og siden da – og helt fram til krisa snudde alt opp-ned, har Irland ligget helt i toppen på EUs statistikker over privat velstand.
Utenlandske selskap var motoren bak veksten. En av magnetene var den lave selskapsskatten på 12,5 prosent, langt lavere enn ellers i Vest-Europa. En annen var den tafatte fagbevegelsen som drev lønnsmoderasjonen til det ekstreme.
Til et land der utvandring i generasjoner har vært løsningen på arbeidsløshet og nød, kan det etter 2004 ha kommet så mye som 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Byggevirksomheten var enorm. De siste åra før krisa ble det bygd halvparten så mange boliger som i Storbritannia, et land med 15 ganger så mange innbyggere. Det måtte sprekke.
Femteparten av den irske økonomien falt vekk de to første kriseåra. Hver åttende arbeidsplass forsvant. Miraklet ble på få måneder et sosialt mareritt. Arbeidsløsheten økte fra 4,6 prosent i 2007 til over 14 prosent tre år etter. 60 prosent av de arbeidsløse har gått uten arbeid i mer enn ett år. 30 prosent av dem har gått arbeidsløse i mer enn to år.
Arbeidsløsheten er rekordhøy til tross for at mange utlendinger drar hjem, mens mange irske ungdommer drar til Canada og Australia for å få seg arbeid. Det hevdes at de er så mange som 300.000 - i et land der folketallet er 4,5 millioner. 40 prosent av utvandrerne er mellom 15 og 24 år.
Det var ikke stor statsgjeld som var årsak til den irske krisa. Den var i 2007 bare på 25 prosent av bruttonasjonalproduktet – blant de aller laveste i EU. I år vil den gå over 120 prosent.
I Irland var det god styring på offentlige utgifter helt fram til finanskrisa. Det var overskudd på statsregnskapene i mange år fram til 2007, og den irske statsgjelda var svært lav som andel av bruttonasjonalproduktet.
Så det var ikke offentlig overforbruk som skapte problemet i Irland. Det var den økonomiske nedgangen som skapte underskuddene, ikke underskuddene som skapte nedgangen.
Men den feilslåtte redningsaksjonen for bankene i 2008-9 førte til et underskudd på statsregnskapene på over 14 prosent i 2009 og til dramatiske 32 prosent året etter. Ingen EU-land var i nærheten av et slikt underskudd.
Det var ei vanvittig byggeboble som kasta den irske økonomien helt ut av balanse. Bobla ble drevet fram av en aggressiv utlånspolitikk – av samme slag som i Spania og på Island.
Boligprisene sank raskt til det halve av hva de hadde vært. Det førte til at mange hadde lån på boligen som var mye større enn markedsverdien av boligen. Det fører til at folk ikke kan flytte – ikke en gang til en billigere bolig. For nå driver bankene alt annet enn noen aggressiv utlånspolitikk. Men banksjefer tar ut provoserende lønnsøkninger – uansett hvor store tap bankene har gått med de siste åra.
For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i lommene til dem som trenger dem minst. I løpet av 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å følge opp krava til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF.
Det har med ujamne mellomrom vært demonstrert mot krisepåkjenningene. Den største demonstrasjonen kom for så lenge sia som i januar 2010 og samla 120.000. Det var da det var flere politifolk blant demonstrantene enn på jobb langs ruta. Det var da tusenvis av ungdommer ropte: ”I want my teacher back!”
Seinere er det resignasjon og villrede som har prega holdningene. Det kan endre seg. Et forslag til eiendomsskatt har utløst den hittil største protestbevegelsen. Regjeringen foreslo – vanvittig nok – en eiendomsskatt som var like stor på store hus som på små, like stor på gamle, avfeldige hus som på nybygde boligpalass. En boikottkampanje førte til at bare fjerdeparten av huseierne registrerte seg for å betale en slik skatt.
Nå foreligger det et nytt forslag – der store hus får høyere skatt enn små – men noen uker før fristen har fortsatt bare halvparten tegna seg i det nye skatteregistret.
Det demper ikke gemyttene at bankene nylig fikk lov til å kaste ut folk fra den boligen de ikke lenger ”eier”. Det var også noe troikaen sto bak. Som vilkår for det store kriselånet som Irland ble påtvunget, forlangte troikaen at bankene tar over mange flere av de boligene der gjelda er større enn markedsverdien.
Familier har til nå ikke blitt kasta på gata på samme måten som i Spania. Men mange frykter at det bare er spørsmål om tid før det samme skjer i Irland. Skjer det, kan den sosiale forbitrelsen ta helt nye former også i Irland.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. juni 2013)
Tomme butikkvinduer preger gatebildet – ikke bare i Dublin, men også utover i landet. Butikker og kontorlokaler er til salgs.
Det er likevel når en snakker med folk, at krisehverdagen blir tydelig. Vertskapet mitt i Dublin peker ut et nabohus der to søstre har vinka farvel til sine bekjente for å finne arbeid i Australia. Andre nabohus rommer flere enn før. Arbeidsløs ungdom flytter tilbake til foreldrene.
Som i andre europeiske kriseland blir jobber borte, lønninger og pensjoner kuttes, tradisjonsrike nøkkelbedrifter låser portene, skoler sier opp lærere.
Som på Island forsvant tilliten til ledende politikere og til bankene. Et tett – og ofte kriminelt - samrøre mellom statsråder og banksjefer kom for dagen. Ledelsen i det offentlige kredittilsynet var også innblanda i slikt. ”Banksters are gangsters” er gått inn i dagligspråket.
Kriseomslaget kom brått for et land der alt hadde gått på skinner i et kvart århundre. ”Det irske miraklet” skilte seg ut i et Europa der mye hangla, og der veksten var svak. Så nylig som i 1988 var gjennomsnittsinntekten i Irland 63 prosent av den britiske. Britene ble passert alt ti år seinere, og siden da – og helt fram til krisa snudde alt opp-ned, har Irland ligget helt i toppen på EUs statistikker over privat velstand.
Utenlandske selskap var motoren bak veksten. En av magnetene var den lave selskapsskatten på 12,5 prosent, langt lavere enn ellers i Vest-Europa. En annen var den tafatte fagbevegelsen som drev lønnsmoderasjonen til det ekstreme.
Til et land der utvandring i generasjoner har vært løsningen på arbeidsløshet og nød, kan det etter 2004 ha kommet så mye som 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Byggevirksomheten var enorm. De siste åra før krisa ble det bygd halvparten så mange boliger som i Storbritannia, et land med 15 ganger så mange innbyggere. Det måtte sprekke.
Femteparten av den irske økonomien falt vekk de to første kriseåra. Hver åttende arbeidsplass forsvant. Miraklet ble på få måneder et sosialt mareritt. Arbeidsløsheten økte fra 4,6 prosent i 2007 til over 14 prosent tre år etter. 60 prosent av de arbeidsløse har gått uten arbeid i mer enn ett år. 30 prosent av dem har gått arbeidsløse i mer enn to år.
Arbeidsløsheten er rekordhøy til tross for at mange utlendinger drar hjem, mens mange irske ungdommer drar til Canada og Australia for å få seg arbeid. Det hevdes at de er så mange som 300.000 - i et land der folketallet er 4,5 millioner. 40 prosent av utvandrerne er mellom 15 og 24 år.
Det var ikke stor statsgjeld som var årsak til den irske krisa. Den var i 2007 bare på 25 prosent av bruttonasjonalproduktet – blant de aller laveste i EU. I år vil den gå over 120 prosent.
I Irland var det god styring på offentlige utgifter helt fram til finanskrisa. Det var overskudd på statsregnskapene i mange år fram til 2007, og den irske statsgjelda var svært lav som andel av bruttonasjonalproduktet.
Så det var ikke offentlig overforbruk som skapte problemet i Irland. Det var den økonomiske nedgangen som skapte underskuddene, ikke underskuddene som skapte nedgangen.
Men den feilslåtte redningsaksjonen for bankene i 2008-9 førte til et underskudd på statsregnskapene på over 14 prosent i 2009 og til dramatiske 32 prosent året etter. Ingen EU-land var i nærheten av et slikt underskudd.
Det var ei vanvittig byggeboble som kasta den irske økonomien helt ut av balanse. Bobla ble drevet fram av en aggressiv utlånspolitikk – av samme slag som i Spania og på Island.
Boligprisene sank raskt til det halve av hva de hadde vært. Det førte til at mange hadde lån på boligen som var mye større enn markedsverdien av boligen. Det fører til at folk ikke kan flytte – ikke en gang til en billigere bolig. For nå driver bankene alt annet enn noen aggressiv utlånspolitikk. Men banksjefer tar ut provoserende lønnsøkninger – uansett hvor store tap bankene har gått med de siste åra.
For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i lommene til dem som trenger dem minst. I løpet av 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å følge opp krava til den såkalte ”troikaen”, EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF.
Det har med ujamne mellomrom vært demonstrert mot krisepåkjenningene. Den største demonstrasjonen kom for så lenge sia som i januar 2010 og samla 120.000. Det var da det var flere politifolk blant demonstrantene enn på jobb langs ruta. Det var da tusenvis av ungdommer ropte: ”I want my teacher back!”
Seinere er det resignasjon og villrede som har prega holdningene. Det kan endre seg. Et forslag til eiendomsskatt har utløst den hittil største protestbevegelsen. Regjeringen foreslo – vanvittig nok – en eiendomsskatt som var like stor på store hus som på små, like stor på gamle, avfeldige hus som på nybygde boligpalass. En boikottkampanje førte til at bare fjerdeparten av huseierne registrerte seg for å betale en slik skatt.
Nå foreligger det et nytt forslag – der store hus får høyere skatt enn små – men noen uker før fristen har fortsatt bare halvparten tegna seg i det nye skatteregistret.
Det demper ikke gemyttene at bankene nylig fikk lov til å kaste ut folk fra den boligen de ikke lenger ”eier”. Det var også noe troikaen sto bak. Som vilkår for det store kriselånet som Irland ble påtvunget, forlangte troikaen at bankene tar over mange flere av de boligene der gjelda er større enn markedsverdien.
Familier har til nå ikke blitt kasta på gata på samme måten som i Spania. Men mange frykter at det bare er spørsmål om tid før det samme skjer i Irland. Skjer det, kan den sosiale forbitrelsen ta helt nye former også i Irland.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 8. juni 2013)
Pass opp for droner!
For hver dronedrept muslim kan det bli mange rekrutter til nye terroranslag
Jeg har aldri sett en drone, heller aldri hørt en drone nærme seg i voldsom fart mot et menneske som ikke aner hva som er i vente. Men jeg kan forestille meg at slike angrep sprer særlig stor frykt nettopp fordi det oppleves som om det kan skje overalt - uten forvarsel og langt unna enhver frontlinje.
De første amerikanske droneangrepene i Pakistan fant sted i 2004. Siden da er det registrert 367 slike angrep, 315 av dem etter at Obama ble president i 2008.
Den grundigste amerikanske kilden (Bureau of Investigative Journalism) anslår antall drepte til mellom 2500 og 3500. Tallet på drepte sivile er særlig usikkert, men anslås til mellom 411 og 884. Tallet på drepte barn er sikrere: Mellom 168 og 197 barn er drept av droner i Pakistan.
Offisielle tall fra USA over drepte sivile er langt lavere. Men da defineres enhver mann i ”militær alder” i et område der ”militante antas å operere” som militant hvis han drepes.
Slik den amerikanske krigføringen i Irak og Libya har skapt bedre grobunn for internasjonal terrorisme, kan det samme bli virkningen av droneangrep. For hver dronedrept kan det bli mange som melder seg for å hevne drapet.
USA har gjennomført droneangrep også i Jemen og Somalia. I muslimske land spikres derfor forestillingen om at det dreier seg om en krig mellom det kristne vest og den muslimske verden. Droneangrepene kommer overraskende og uten forvarsel. De kommer også uten noen forklaring som kan overbevise opinionen i land som på forhånd kjenner godt til vestlige overgrep fra kolonitida til i dag
Droner fins i mange former. Felles for dem er at de er ubemannede. De kontrolleres – foreløpig - av en person som kan oppholde seg langt unna, ofte i Nevada.
Den militære bruken av droner er av to slag, overvåkingsdroner og kampdroner (droner utstyrt med våpen). Foreløpig er det flest av de første. EU vil for eksempel bruke droner til å overvåke strømmen av flyktninger over Middelhavet. Mange overvåkingsformål er langt mer prisverdige.
Det viktigste argumentet for bruk av kampdroner er at de ikke utsetter egne soldater for fare. Dronene gjør det mulig å trenge langt bak enhver frontlinje, og de kan være operative over mye lengre tid enn soldater.
Det argumenteres også med at de er treffsikre, og at de dermed kan begrense sivile tap. Slik kan de gjøre kriger mer humane – hevdes det. Så langt er erfaringene ikke særlig beroligende.
Argumenter for bruk av droner er også at de ikke plages av emosjoner som brutaliserer kriger: frykt, hevntanker, panikk, sinne, forakt for fienden og fordommer. Men til gjengjeld kan ikke dronene skille mellom lovlige og ulovlige ordrer, heller ikke sette seg imot handlinger som kunne bli dømt som krigsforbrytelser.
Bruk av droner kan senke terskelen for å gå til krig. Mens det å gå til krig framholdes som siste utvei når alt annet er prøvd, kan krig med droner fort bli første utvei før noe annet er prøvd.
Som med all ny krigsteknologi kan bruk av droner fører til et rustningskappløp: - Det en potensiell fiende har, må vi også ha. Da blir det ikke alltid lett å avgjøre om en drone på vei mot New York er en vennligsinnet drone som overvåker kystfarvannet eller en fiendtlig kampdrone.
Det gjør det nødvendig å få på plass et internasjonalt regelverk for bruk av droner før kampdroner blir så vanlige at viktige pressgrupper kan skyve utviklingen i retning av at droner aksepteres uten særlige motforestillinger.
Dagens droner er første skritt mot robotdroner som velger ut sine mål ”uberørt av mennesker”. Robotdronene vil bli utstyrt med forhåndsprogrammerte sensorer som registrerer hva som kan være et fiendtlig mål og med forhåndsprogrammerte prosedyrer for om målet skal angripes.
Skillet mellom kriger og våpen viskes dermed ut. Det er våpenet som ikke bare dreper, men som velger hvem som skal drepes. Dette undergraver den mest fundamentale menneskerettigheten, retten til å leve.
I en rapport til FNs generalforsamling understreker FNs spesialrapportør Christof Heyns at alle – stater, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnet nasjonalt og internasjonalt – ”må ta inn over seg de fulle konsekvensene av å begi seg inn på en slik vei”.
Mange vil mene at roboter aldri må kunne gis rett til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Det ville være i strid med både Geneve- og Haag-konvensjonene og med den internasjonale menneskerettighetslovgivningen.
Det fins foreløpig ikke fullt utvikla robotdroner for kampformål. Men USA har et rakettsystem (Phalanx) som automatisk oppdager, oppsporer og angriper antiluftskyts og et våpensystem (C-RAM) som automatisk ødelegger raketter og artillerigranater som nærmer seg.
Israel har et automatisert våpensystem (Harpy) som oppdager og ødelegger radaranlegg, og Storbritannia har utvikla en prototyp for en robotdrone (Taranis) som kan oppdage, identifisere og lokalisere fiender, men som angriper først når den bes om det.
FNs spesialrapportør erkjenner at det vil bli vanskelig å påvirke utviklingen av bevæpnede robotdroner gjennom regler for våpenkontroll. Utviklingen i retning av helautomatiske robotdroner vil foregå i mange små skritt og i stor hemmelighet.
Han konkluderer derfor med en serie forslag. De to viktigste er
- Alle stater bør stoppe utprøving, produksjon, transport, anskaffelse og bruk av bevæpnede robotdroner inntil det er internasjonal enighet om rammene for slike droner.
- Stater bør forplikte seg til å følge Geneve- og Haag-konvensjonene og den internasjonale menneskerettighetslovgivningen i all aktivitet som angår bevæpnede robotdroner.
Her i Norge er Norges Fredslag aktivt med i den internasjonale kampanjen, ”Campaign to stop killer robots”.
(Viktigste kilder:
- Rapporten til FNs spesialrapportør Christof Heyns
- New York Review of Books, 4.4.2013
- www.fredslaget.no)
(>rtikelen ble trykt i Klassekampen 1. juni 2013)
Jeg har aldri sett en drone, heller aldri hørt en drone nærme seg i voldsom fart mot et menneske som ikke aner hva som er i vente. Men jeg kan forestille meg at slike angrep sprer særlig stor frykt nettopp fordi det oppleves som om det kan skje overalt - uten forvarsel og langt unna enhver frontlinje.
De første amerikanske droneangrepene i Pakistan fant sted i 2004. Siden da er det registrert 367 slike angrep, 315 av dem etter at Obama ble president i 2008.
Den grundigste amerikanske kilden (Bureau of Investigative Journalism) anslår antall drepte til mellom 2500 og 3500. Tallet på drepte sivile er særlig usikkert, men anslås til mellom 411 og 884. Tallet på drepte barn er sikrere: Mellom 168 og 197 barn er drept av droner i Pakistan.
Offisielle tall fra USA over drepte sivile er langt lavere. Men da defineres enhver mann i ”militær alder” i et område der ”militante antas å operere” som militant hvis han drepes.
Slik den amerikanske krigføringen i Irak og Libya har skapt bedre grobunn for internasjonal terrorisme, kan det samme bli virkningen av droneangrep. For hver dronedrept kan det bli mange som melder seg for å hevne drapet.
USA har gjennomført droneangrep også i Jemen og Somalia. I muslimske land spikres derfor forestillingen om at det dreier seg om en krig mellom det kristne vest og den muslimske verden. Droneangrepene kommer overraskende og uten forvarsel. De kommer også uten noen forklaring som kan overbevise opinionen i land som på forhånd kjenner godt til vestlige overgrep fra kolonitida til i dag
Droner fins i mange former. Felles for dem er at de er ubemannede. De kontrolleres – foreløpig - av en person som kan oppholde seg langt unna, ofte i Nevada.
Den militære bruken av droner er av to slag, overvåkingsdroner og kampdroner (droner utstyrt med våpen). Foreløpig er det flest av de første. EU vil for eksempel bruke droner til å overvåke strømmen av flyktninger over Middelhavet. Mange overvåkingsformål er langt mer prisverdige.
Det viktigste argumentet for bruk av kampdroner er at de ikke utsetter egne soldater for fare. Dronene gjør det mulig å trenge langt bak enhver frontlinje, og de kan være operative over mye lengre tid enn soldater.
Det argumenteres også med at de er treffsikre, og at de dermed kan begrense sivile tap. Slik kan de gjøre kriger mer humane – hevdes det. Så langt er erfaringene ikke særlig beroligende.
Argumenter for bruk av droner er også at de ikke plages av emosjoner som brutaliserer kriger: frykt, hevntanker, panikk, sinne, forakt for fienden og fordommer. Men til gjengjeld kan ikke dronene skille mellom lovlige og ulovlige ordrer, heller ikke sette seg imot handlinger som kunne bli dømt som krigsforbrytelser.
Bruk av droner kan senke terskelen for å gå til krig. Mens det å gå til krig framholdes som siste utvei når alt annet er prøvd, kan krig med droner fort bli første utvei før noe annet er prøvd.
Som med all ny krigsteknologi kan bruk av droner fører til et rustningskappløp: - Det en potensiell fiende har, må vi også ha. Da blir det ikke alltid lett å avgjøre om en drone på vei mot New York er en vennligsinnet drone som overvåker kystfarvannet eller en fiendtlig kampdrone.
Det gjør det nødvendig å få på plass et internasjonalt regelverk for bruk av droner før kampdroner blir så vanlige at viktige pressgrupper kan skyve utviklingen i retning av at droner aksepteres uten særlige motforestillinger.
Dagens droner er første skritt mot robotdroner som velger ut sine mål ”uberørt av mennesker”. Robotdronene vil bli utstyrt med forhåndsprogrammerte sensorer som registrerer hva som kan være et fiendtlig mål og med forhåndsprogrammerte prosedyrer for om målet skal angripes.
Skillet mellom kriger og våpen viskes dermed ut. Det er våpenet som ikke bare dreper, men som velger hvem som skal drepes. Dette undergraver den mest fundamentale menneskerettigheten, retten til å leve.
I en rapport til FNs generalforsamling understreker FNs spesialrapportør Christof Heyns at alle – stater, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnet nasjonalt og internasjonalt – ”må ta inn over seg de fulle konsekvensene av å begi seg inn på en slik vei”.
Mange vil mene at roboter aldri må kunne gis rett til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø. Det ville være i strid med både Geneve- og Haag-konvensjonene og med den internasjonale menneskerettighetslovgivningen.
Det fins foreløpig ikke fullt utvikla robotdroner for kampformål. Men USA har et rakettsystem (Phalanx) som automatisk oppdager, oppsporer og angriper antiluftskyts og et våpensystem (C-RAM) som automatisk ødelegger raketter og artillerigranater som nærmer seg.
Israel har et automatisert våpensystem (Harpy) som oppdager og ødelegger radaranlegg, og Storbritannia har utvikla en prototyp for en robotdrone (Taranis) som kan oppdage, identifisere og lokalisere fiender, men som angriper først når den bes om det.
FNs spesialrapportør erkjenner at det vil bli vanskelig å påvirke utviklingen av bevæpnede robotdroner gjennom regler for våpenkontroll. Utviklingen i retning av helautomatiske robotdroner vil foregå i mange små skritt og i stor hemmelighet.
Han konkluderer derfor med en serie forslag. De to viktigste er
- Alle stater bør stoppe utprøving, produksjon, transport, anskaffelse og bruk av bevæpnede robotdroner inntil det er internasjonal enighet om rammene for slike droner.
- Stater bør forplikte seg til å følge Geneve- og Haag-konvensjonene og den internasjonale menneskerettighetslovgivningen i all aktivitet som angår bevæpnede robotdroner.
Her i Norge er Norges Fredslag aktivt med i den internasjonale kampanjen, ”Campaign to stop killer robots”.
(Viktigste kilder:
- Rapporten til FNs spesialrapportør Christof Heyns
- New York Review of Books, 4.4.2013
- www.fredslaget.no)
(>rtikelen ble trykt i Klassekampen 1. juni 2013)
Valget på¨Island - og hvorfor?
Valget i tall
Velgere i prosent mandater
2009 2013 2009 2013
Selvstendighetspartiet 23,7 26,7 16 19
Fremskrittspartiet 14,8 24,4 9 19
Samfylkingin (sos.dem) 29,8 12,9 20 9
Venstre-Grønne 21,7 10,9 14 7
Lys Framtid - 8,2 6
Piratpartiet - 5,1 3
Det var varsla snøstorm fra nord i Reykjavik på kvelden valgdagen. Den kom ikke, og blant velgerne gikk vindkastene i alle retninger. De to regjeringspartiene, det sosialdemokratiske Samfylkingin og SVs søsterparti Venstre Grønne, ble slengt til side – og de to partiene som hadde hovedansvaret for å føre Island ut i krisevanviddet, fikk velgernes tillit.
På forhånd gikk meningsmålingene amok for de fleste partiene. Fremskrittspartiet, det tradisjonelle bygdepartiet, falt fra rekordhøye 40 prosent til 24 prosent i løpet av valgkampen. De Venstre-Grønne steg fra 5,7 til 10,9 prosent de to siste ukene, mens Piratpartiet falt fra 10 til 5 prosent.
EU-spørsmålet som tikkende bombe?
Islandsk politikk kan sikkert forstås og forklares, men det er ikke nok med noen hektiske døgn i Reykjavik der jeg overveldes av stikk motsatte framstillinger og vurderinger av partier, begivenheter og ikke minst personer.
Jeg sitter igjen med et bilde av at alle partier kan rives i filler av indre konflikter, om ikke av politisk uenighet, så i hvert fall av personlige motsetninger. I alle partier fylker medlemmer seg om rivaliserende høvdinger. Det snakkes om klaner innad i partiene bundet sammen av slektskap og bekjentskap.
Sjøl toneangivende politikere kan skifte parti for så å komme tilbake til sitt gamle parti. Alle partier kan samarbeide med alle andre – og gå i strupen på alle andre. Ingen koalisjoner forventes å vare.
Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet, har vært med i alle regjeringer fra 1980 til 2009 – i koalisjoner der alle de tre andre store partiene fra tid til annen har vært med.
Samfylkingen var på slutten av 1990-tallet et forsøk på å samle hele venstresida for å kunne utfordre maktmonopolet til Selvstendighetspartiet. Det skar seg på EU-spørsmålet. Det sosialdemokratiske partiet hadde EU-medlemskap som hjertesak, og EU-tilhengerne i Kvinnelista og i Folkealliansen, det venstresosialistiske partiet som var nesten like stort som sosialdemokratene, slutta opp om samlingen i Samfylkingin. EU-motstanderne samla seg i stedet i Venstre-Grønne.
Dette har gjort spørsmålet om EU-medlemskap til ei tikkende bombe under islandsk politikk. Samfylkingin har stått fram som det eneste ja-partiet på Island, og til gjengjeld som et glødende ja-parti.
Da Samfylkingin og Venstre-Grønne i 2009 fikk flertall på Alltinget for første gang, stilte Samfylkingin som sitt ultimatum at en samarbeidsregjering skulle sende en søknad om medlemskap i EU. Mange nok fra gruppa til Venstre-Grønne stemte for å sende en lik søknad til at det ble flertall for det på Alltinget.
Venstre-Grønne førte valgkampen i april 2009 på sitt nei til EU, og de fleste alltingsrepresentantene deres gikk på talerstolen og forsikra om at de ville jobbe for et nei når forhandlingene med EU var over.
Dette har skapt store forviklinger og misstemning både blant velgere og medlemmer. I løpet av perioden har fem av de 14 alltingsrepresentantene for de Venstre-Grølnne meldt seg ut av partiet. Fire av dem har begrunna utmeldelsen med at de ikke kan forsvare at partiet fortsatt stiller seg bak forhandlingene om EU-medlemskap. Tre av dem stilte til valg på Regnbue-lista som hadde EU-motstand som viktigste grunnlag. Lista samla bare én prosent av velgerne og er dermed ikke representert på Alltinget.
Det har ikke gjort situasjonen enklere for EU-mostanden på Island at EU nå forhandler helt annerledes enn ved forhandlingene med Sverige, Finland og Norge på 1990-tallet. Nå krever EU at med en gang et saksfelt er forhandla ferdig, skal Island ta over EUs regelverk på området – altså før noen folkeavstemning er holdt om helheten i avtalen.
Begge valgvinnerne, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, har lovt velgerne en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal avbrytes. Men det er helt uklart når en slik folkeavstemning eventuelt skal holdes.
Det er påfallende at ingen av de tre nei-partiene har gjort EU til et tema i valgkampen. Et nytt parti, Lys Framtid, gjorde det derimot klart at det vil ha Island inn i EU. Med sine 8 prosent av velgerne kom det inn i Alltinget med 6 representanter og vurderes av mange som et «sosialdemokrati light» et sted til høyre for Samfylkingin.
Har velgerne glemt – eller tilgitt?
Mange kommentarene fra utlandet slår ned på to paradokser:
- De to partiene som førte Island ut i krise som var mer dramatisk enn noe annet land i Europa, ble valgets store vinnere.
- De to regjeringspartiene som har fått til at Island - som eneste europeiske kriseland - er på god vei til å komme ut av krisa med lav arbeidsløshet og en økonomi under brukbar kontroll, de ble valgets store tapere.
-
Det er ingen tvil om at valgvinnerne Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet slapp løs den hemningsløse spekulasjonsøkonomien på Island fra 2002. De hadde da også stått sammen om den systematiske privatiseringspolitikken fra tidlig på 1990-tallet.
Men sosialdemokratene kan ikke fri seg fra medansvar. På Alltinget stemte de helt fra 1990-tallet gjennomgående for alt det som høyrelederen David Oddson sto for i den økonomiske politikken.
Eneste opposisjonsparti var Venstre-Grønne. De gikk så hardt ut mot privatiseringer og spekulanter at de ble stempla som upatriotiske når de angrep islandske oppkjøp av banker, handlegater og fotballklubber i utlandet.
Om store velgerskarer har tilgitt de to valgvinnerne for den nære fortida, aner jeg ikke. Men venstreregjeringen er nok den hoggestabben som står nærmest i tid.
Økonomien er nok i vekst – og har vært det i snart tre år. Arbeidsløsheten er under 5 prosent, og ingen kastes ut av boligen sin sjøl om gjelda er større enn salgsverdien. Island konkurrerer ikke lenger med Norge om å være «beste land å bo i» på internasjonale statistikker. Men landet regnes fortsatt blant de ti på topp.
Men det folk merker på kroppen, er at de har mindre penger å kjøpe for enn før, at pensjonene har sunket i verdi, at noen pensjonsordninger ble helt verdiløse over natta den første krisevinteren. Mange må leve med at boliggjelda er større enn markedsverdien av boligen.
Dermed rettes kritikken over at det tar så langt tid å overvinne krisevirkningene mot den sittende regjeringen. Mot hvem ellers?
Icesave-dommen som valgvinner
Fremskrittspartiet (det bygdepartiet som tradisjonelt har vært mellompartiet i islandsk politikk) klarte å dominere valgkampen med sitt Icesave-utspill.
Icesave var en islandsk nettbank som i løpet av noen måneder fikk 400.000 britiske og nederlandske innskytere til å satse pengene sine på et løfte om å nyte godt av Europas høyeste bankrente. Det løftet var null verdt da finanskrisa lamma alt bankvesen på Island høsten 2008.
Etter mye om og men lot den islandske regjeringen seg presse av Storbritannia, Nederland, EU, IMF – og Norge - til å ta ansvaret for store deler av utenlandsgjelda til Icesave.
Den avtalen godtok ikke president Grimsson som dermed utløste en folkeavstemning om avtalen i januar 20110. Regjeringen ba innstendig velgerne om å godkjenne avtalen – for ellers ville Island gjøre internasjonal skandale. Det gjorde ikke inntrykk verken på Fremskrittspartiet eller på 93 prosent av velgerne.
En ny og gunstigere avtale ble inngått. Presidenten sa nei på nytt, og velgerne avviste også denne avtalen, denne gang med over 60 prosents flertall våren 2011. Dermed gikk saken til EFTA-domstolen. Det sto om 30 milliarder kroner, et halvt bruttonasjonalprodukt for Island. Dommen som falt i januar, ble en sensasjon: Island vant!
Dommen ble samtidig en dom over de to regjeringspartiene som hadde vært villig til å flå det islandske samfunnet for å betale milliarder til briter og nederlendere. EFTA-domstolen fortalte alle på Island at de som hadde rett, var president Grimsson, Fremskrittspartiet og det velgerflertallet som to ganger stemte nei.
Denne seieren har gitt Fremskrittspartiet blod på tann. Noen uker før valget slapp de løs et valgflesk av dimensjoner. Kom partiet i regjering, ville de gå løs på boet etter de tre store krisebankene og hente ut så mye penger at all boliggjeld på Island kunne kuttes med 20 prosent!
Dermed spratt oppslutningen om partiet over natta fra 15 til 40 prosent. Seinere har entusiasmen dalt. Motstanderne gikk løs på Fremskrittspartiet med stor fry. Det var urealistisk å få ut så mye penger, men verst: Det var de som var så rike at det hadde størst gjeld som ville få mest glede av å kutte gjelda med en femdel.
Så endte det med et valgresultat i underkant av 25 prosent – likevel det beste valg partiet noen gang har gjort.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4.mai 2013)
Velgere i prosent mandater
2009 2013 2009 2013
Selvstendighetspartiet 23,7 26,7 16 19
Fremskrittspartiet 14,8 24,4 9 19
Samfylkingin (sos.dem) 29,8 12,9 20 9
Venstre-Grønne 21,7 10,9 14 7
Lys Framtid - 8,2 6
Piratpartiet - 5,1 3
Det var varsla snøstorm fra nord i Reykjavik på kvelden valgdagen. Den kom ikke, og blant velgerne gikk vindkastene i alle retninger. De to regjeringspartiene, det sosialdemokratiske Samfylkingin og SVs søsterparti Venstre Grønne, ble slengt til side – og de to partiene som hadde hovedansvaret for å føre Island ut i krisevanviddet, fikk velgernes tillit.
På forhånd gikk meningsmålingene amok for de fleste partiene. Fremskrittspartiet, det tradisjonelle bygdepartiet, falt fra rekordhøye 40 prosent til 24 prosent i løpet av valgkampen. De Venstre-Grønne steg fra 5,7 til 10,9 prosent de to siste ukene, mens Piratpartiet falt fra 10 til 5 prosent.
EU-spørsmålet som tikkende bombe?
Islandsk politikk kan sikkert forstås og forklares, men det er ikke nok med noen hektiske døgn i Reykjavik der jeg overveldes av stikk motsatte framstillinger og vurderinger av partier, begivenheter og ikke minst personer.
Jeg sitter igjen med et bilde av at alle partier kan rives i filler av indre konflikter, om ikke av politisk uenighet, så i hvert fall av personlige motsetninger. I alle partier fylker medlemmer seg om rivaliserende høvdinger. Det snakkes om klaner innad i partiene bundet sammen av slektskap og bekjentskap.
Sjøl toneangivende politikere kan skifte parti for så å komme tilbake til sitt gamle parti. Alle partier kan samarbeide med alle andre – og gå i strupen på alle andre. Ingen koalisjoner forventes å vare.
Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet, har vært med i alle regjeringer fra 1980 til 2009 – i koalisjoner der alle de tre andre store partiene fra tid til annen har vært med.
Samfylkingen var på slutten av 1990-tallet et forsøk på å samle hele venstresida for å kunne utfordre maktmonopolet til Selvstendighetspartiet. Det skar seg på EU-spørsmålet. Det sosialdemokratiske partiet hadde EU-medlemskap som hjertesak, og EU-tilhengerne i Kvinnelista og i Folkealliansen, det venstresosialistiske partiet som var nesten like stort som sosialdemokratene, slutta opp om samlingen i Samfylkingin. EU-motstanderne samla seg i stedet i Venstre-Grønne.
Dette har gjort spørsmålet om EU-medlemskap til ei tikkende bombe under islandsk politikk. Samfylkingin har stått fram som det eneste ja-partiet på Island, og til gjengjeld som et glødende ja-parti.
Da Samfylkingin og Venstre-Grønne i 2009 fikk flertall på Alltinget for første gang, stilte Samfylkingin som sitt ultimatum at en samarbeidsregjering skulle sende en søknad om medlemskap i EU. Mange nok fra gruppa til Venstre-Grønne stemte for å sende en lik søknad til at det ble flertall for det på Alltinget.
Venstre-Grønne førte valgkampen i april 2009 på sitt nei til EU, og de fleste alltingsrepresentantene deres gikk på talerstolen og forsikra om at de ville jobbe for et nei når forhandlingene med EU var over.
Dette har skapt store forviklinger og misstemning både blant velgere og medlemmer. I løpet av perioden har fem av de 14 alltingsrepresentantene for de Venstre-Grølnne meldt seg ut av partiet. Fire av dem har begrunna utmeldelsen med at de ikke kan forsvare at partiet fortsatt stiller seg bak forhandlingene om EU-medlemskap. Tre av dem stilte til valg på Regnbue-lista som hadde EU-motstand som viktigste grunnlag. Lista samla bare én prosent av velgerne og er dermed ikke representert på Alltinget.
Det har ikke gjort situasjonen enklere for EU-mostanden på Island at EU nå forhandler helt annerledes enn ved forhandlingene med Sverige, Finland og Norge på 1990-tallet. Nå krever EU at med en gang et saksfelt er forhandla ferdig, skal Island ta over EUs regelverk på området – altså før noen folkeavstemning er holdt om helheten i avtalen.
Begge valgvinnerne, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, har lovt velgerne en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal avbrytes. Men det er helt uklart når en slik folkeavstemning eventuelt skal holdes.
Det er påfallende at ingen av de tre nei-partiene har gjort EU til et tema i valgkampen. Et nytt parti, Lys Framtid, gjorde det derimot klart at det vil ha Island inn i EU. Med sine 8 prosent av velgerne kom det inn i Alltinget med 6 representanter og vurderes av mange som et «sosialdemokrati light» et sted til høyre for Samfylkingin.
Har velgerne glemt – eller tilgitt?
Mange kommentarene fra utlandet slår ned på to paradokser:
- De to partiene som førte Island ut i krise som var mer dramatisk enn noe annet land i Europa, ble valgets store vinnere.
- De to regjeringspartiene som har fått til at Island - som eneste europeiske kriseland - er på god vei til å komme ut av krisa med lav arbeidsløshet og en økonomi under brukbar kontroll, de ble valgets store tapere.
-
Det er ingen tvil om at valgvinnerne Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet slapp løs den hemningsløse spekulasjonsøkonomien på Island fra 2002. De hadde da også stått sammen om den systematiske privatiseringspolitikken fra tidlig på 1990-tallet.
Men sosialdemokratene kan ikke fri seg fra medansvar. På Alltinget stemte de helt fra 1990-tallet gjennomgående for alt det som høyrelederen David Oddson sto for i den økonomiske politikken.
Eneste opposisjonsparti var Venstre-Grønne. De gikk så hardt ut mot privatiseringer og spekulanter at de ble stempla som upatriotiske når de angrep islandske oppkjøp av banker, handlegater og fotballklubber i utlandet.
Om store velgerskarer har tilgitt de to valgvinnerne for den nære fortida, aner jeg ikke. Men venstreregjeringen er nok den hoggestabben som står nærmest i tid.
Økonomien er nok i vekst – og har vært det i snart tre år. Arbeidsløsheten er under 5 prosent, og ingen kastes ut av boligen sin sjøl om gjelda er større enn salgsverdien. Island konkurrerer ikke lenger med Norge om å være «beste land å bo i» på internasjonale statistikker. Men landet regnes fortsatt blant de ti på topp.
Men det folk merker på kroppen, er at de har mindre penger å kjøpe for enn før, at pensjonene har sunket i verdi, at noen pensjonsordninger ble helt verdiløse over natta den første krisevinteren. Mange må leve med at boliggjelda er større enn markedsverdien av boligen.
Dermed rettes kritikken over at det tar så langt tid å overvinne krisevirkningene mot den sittende regjeringen. Mot hvem ellers?
Icesave-dommen som valgvinner
Fremskrittspartiet (det bygdepartiet som tradisjonelt har vært mellompartiet i islandsk politikk) klarte å dominere valgkampen med sitt Icesave-utspill.
Icesave var en islandsk nettbank som i løpet av noen måneder fikk 400.000 britiske og nederlandske innskytere til å satse pengene sine på et løfte om å nyte godt av Europas høyeste bankrente. Det løftet var null verdt da finanskrisa lamma alt bankvesen på Island høsten 2008.
Etter mye om og men lot den islandske regjeringen seg presse av Storbritannia, Nederland, EU, IMF – og Norge - til å ta ansvaret for store deler av utenlandsgjelda til Icesave.
Den avtalen godtok ikke president Grimsson som dermed utløste en folkeavstemning om avtalen i januar 20110. Regjeringen ba innstendig velgerne om å godkjenne avtalen – for ellers ville Island gjøre internasjonal skandale. Det gjorde ikke inntrykk verken på Fremskrittspartiet eller på 93 prosent av velgerne.
En ny og gunstigere avtale ble inngått. Presidenten sa nei på nytt, og velgerne avviste også denne avtalen, denne gang med over 60 prosents flertall våren 2011. Dermed gikk saken til EFTA-domstolen. Det sto om 30 milliarder kroner, et halvt bruttonasjonalprodukt for Island. Dommen som falt i januar, ble en sensasjon: Island vant!
Dommen ble samtidig en dom over de to regjeringspartiene som hadde vært villig til å flå det islandske samfunnet for å betale milliarder til briter og nederlendere. EFTA-domstolen fortalte alle på Island at de som hadde rett, var president Grimsson, Fremskrittspartiet og det velgerflertallet som to ganger stemte nei.
Denne seieren har gitt Fremskrittspartiet blod på tann. Noen uker før valget slapp de løs et valgflesk av dimensjoner. Kom partiet i regjering, ville de gå løs på boet etter de tre store krisebankene og hente ut så mye penger at all boliggjeld på Island kunne kuttes med 20 prosent!
Dermed spratt oppslutningen om partiet over natta fra 15 til 40 prosent. Seinere har entusiasmen dalt. Motstanderne gikk løs på Fremskrittspartiet med stor fry. Det var urealistisk å få ut så mye penger, men verst: Det var de som var så rike at det hadde størst gjeld som ville få mest glede av å kutte gjelda med en femdel.
Så endte det med et valgresultat i underkant av 25 prosent – likevel det beste valg partiet noen gang har gjort.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4.mai 2013)
En verden på villspor
Det er i Asia, Afrika og Latin-Amerika en ser tegn til en alternativ krisepolitikk
Overskrifter og nyhetsoppslag i norske media er av mange grunner mest opptatt av kriseutviklingen i Europa. Men den økonomiske krisa har ramma fattige land i Asia, Afrika og Latin-Amerika hardere enn Europa og US.
South Centre i Genéve har satt opp en oversikt over hvordan IMF ser for seg kriseutviklingen de nærmeste åra for 181 land rundt om i verden. («The Age of Austerity», mars 2013)
Da finanskrisa spredte seg fra USA til resten av verden høsten 2008, klarte regjeringene i stor grad å dra i flokk for å holde liv i bankvesenet. G20- statene satsa til sammen nesten tolv tusen milliarder dollar – eller 20 norske oljefond - for å berge bankene. Det var penger som regjeringene stort sett ikke hadde, men som de måtte ut på kriserammede finansmarkeder for å låne.
Dermed skjøt statsgjelda i været, slik at bremsene ble slått på – nesten overalt.
Men da var det slutt på å dra i flokk. Parolen ble: Redde seg den som kan!
Innstramning, kuttpolitikk, oppsigelser ble dagens orden i land etter land. Alle regjeringer gjorde sitt for å gjøre det innenlandske markedet minst mulig. Slik skulle statsgjelda skritt for skritt reduseres til mer håndterlige nivåer.
Men jo mer en kutta i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger hadde folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Siden det var slik i ”alle land”, ble sluttresultatet det verst mulige: arbeidsløshet ble den eneste eksporten som vokste – mange steder til nivåer en ikke hadde sett på 70-80 år.
Innstramningene var hardere i fattige land enn i rike land. 56 utviklingsland stramma inn i gjennomsnitt med 2,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens rike land gjennomsnittlig stramma inn med 1,0 prosent.
IMF regner med at det bare blir verre. Innstramningene vil bli enda hardere i perioden 2013-2015. Og fortsatt vil det strammes mest i fattige land. 68 u-land legger opp til å kutte offentlige utgifter med 3,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens 26 høyinntektsland vil kute med 2,2 prosent.
Innstramningspolitikk vil ramme 80 prosent av befolkningen på jorda i 2013. Det vil stige til 90 prosent i 2015 – skal en tro IMF
Hva slags innstramninger dreier det seg om?
Oversikten til South Centre viser at i 100 land er subsidier redusert eller fjerna. Det gjelder særlig subsidier på brensel og drivstoff, men også på strøm, mat og støtten til landbruket. Subsidiene er kutta mest i Midt-Østen, Sør-Asia og Afrika.
98 land har gått inn for å holde lønnsutgiftene nede. Tallet på offentlig ansatte kuttes, samtidig som lønningene deres ofte settes ned eller fryses slik at de ikke lenger holder tritt med prisøkningene.
94 land har økt momsen og/eller andre forbruksavgifter. Slike tiltak rammer de fattigste hardest og øker de sosiale forskjellene.
86 regjeringer har endra pensjonsordningene med sikte på å spare offentlige utgifter. Det skjer ved å øke trygdeavgiftene, øke pensjonsalderen og/eller ved å redusere pensjonsytelsene.
80 regjeringer jobber med å rasjonalisere velferdsordningene sine ved å begrense adgangen til ordningene og ved å målrette dem mot de mest hjelpetrengende
Mange land arbeider for å gjøre arbeidslivet mer ”fleksibelt”. Det kan dreie seg om å holde minstelønningene nede, desentralisere lønnsforhandlingene, og gjøre det enklere å si opp ansatte.
South Centre viser til at et mer ”fleksibelt” arbeidsliv langs disse linjene går helt på tvers av den verdensomspennende ILO-kampanjen for ”anstendige jobber”, Det er ille nok at økende arbeidsløshet trekker lønn og arbeidsvilkår nedover for dem som ennå er i jobb – om ikke politikken drar arbeidslivet i samme retning.
Ei finanskrise kan møtes med finansielle mottiltak. Det kan langt på vei også ei gjeldskrise. Ei arbeidsløshetskrise biter seg fort fast på måter som gjør den langt vanskeligere å overvinne. Det setter spor etter seg i tiår framover at mer enn halvparten av den greske og spanske ungdommen går uten arbeid.
I 2011 brøt det ut sosial uro på mange steder og i mange former. Det ble reagert mot økende arbeidsløshet og fattigdom og mot at både krisa og krisepolitikken ramma mennesker og sosiale grupper så provoserende urettferdig.
Den arabiske våren, occupy-bevegelsen i USA, raseriprotestene i Sør-Europa og voldsomme matopprør i asiatiske og afrikanske land er noen av eksemplene. Røde Kors frykter at sosiale opprør kan komme helt ut av kontroll i enkelte land.
Oversikten fra South Centre tegner likevel ikke et helgrått bilde. Asiatiske regjeringer har begynt å legge om den økonomiske politikken – vekk fra eksportorienterte vekststrategier bygd på å utkonkurrere andre land ved å stramme inn hardest mulig - og over til jobbskaping bygd på innenlandsk etterspørsel og rausere velferdsordningene. I Latin-Amerika skjer mye av det samme, også som del av regionale samarbeidsopplegg..
Fire enkeltland trekkes fram som særlig gode eksempler, Thailand, Island, Ecuador og Kina. Alle har møtt krisa med å holde fast på velferdssystemene. Ecuador har dobla skolebudsjettet fra 2006 til 2009, har nesten dobla boligstøtten til fattige familier og økt andre velferdsytelser. Det har halvert arbeidsløsheten slik at den nå er 5 prosent og fått ned tallet på fattige fra 36 til 29 prosent.
Det er i EU situasjonen er mest fastlåst. Der er det utvikla et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få den økonomiske veksten tilbake.
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. april 2013)
Overskrifter og nyhetsoppslag i norske media er av mange grunner mest opptatt av kriseutviklingen i Europa. Men den økonomiske krisa har ramma fattige land i Asia, Afrika og Latin-Amerika hardere enn Europa og US.
South Centre i Genéve har satt opp en oversikt over hvordan IMF ser for seg kriseutviklingen de nærmeste åra for 181 land rundt om i verden. («The Age of Austerity», mars 2013)
Da finanskrisa spredte seg fra USA til resten av verden høsten 2008, klarte regjeringene i stor grad å dra i flokk for å holde liv i bankvesenet. G20- statene satsa til sammen nesten tolv tusen milliarder dollar – eller 20 norske oljefond - for å berge bankene. Det var penger som regjeringene stort sett ikke hadde, men som de måtte ut på kriserammede finansmarkeder for å låne.
Dermed skjøt statsgjelda i været, slik at bremsene ble slått på – nesten overalt.
Men da var det slutt på å dra i flokk. Parolen ble: Redde seg den som kan!
Innstramning, kuttpolitikk, oppsigelser ble dagens orden i land etter land. Alle regjeringer gjorde sitt for å gjøre det innenlandske markedet minst mulig. Slik skulle statsgjelda skritt for skritt reduseres til mer håndterlige nivåer.
Men jo mer en kutta i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger hadde folk og bedrifter – både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Siden det var slik i ”alle land”, ble sluttresultatet det verst mulige: arbeidsløshet ble den eneste eksporten som vokste – mange steder til nivåer en ikke hadde sett på 70-80 år.
Innstramningene var hardere i fattige land enn i rike land. 56 utviklingsland stramma inn i gjennomsnitt med 2,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens rike land gjennomsnittlig stramma inn med 1,0 prosent.
IMF regner med at det bare blir verre. Innstramningene vil bli enda hardere i perioden 2013-2015. Og fortsatt vil det strammes mest i fattige land. 68 u-land legger opp til å kutte offentlige utgifter med 3,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens 26 høyinntektsland vil kute med 2,2 prosent.
Innstramningspolitikk vil ramme 80 prosent av befolkningen på jorda i 2013. Det vil stige til 90 prosent i 2015 – skal en tro IMF
Hva slags innstramninger dreier det seg om?
Oversikten til South Centre viser at i 100 land er subsidier redusert eller fjerna. Det gjelder særlig subsidier på brensel og drivstoff, men også på strøm, mat og støtten til landbruket. Subsidiene er kutta mest i Midt-Østen, Sør-Asia og Afrika.
98 land har gått inn for å holde lønnsutgiftene nede. Tallet på offentlig ansatte kuttes, samtidig som lønningene deres ofte settes ned eller fryses slik at de ikke lenger holder tritt med prisøkningene.
94 land har økt momsen og/eller andre forbruksavgifter. Slike tiltak rammer de fattigste hardest og øker de sosiale forskjellene.
86 regjeringer har endra pensjonsordningene med sikte på å spare offentlige utgifter. Det skjer ved å øke trygdeavgiftene, øke pensjonsalderen og/eller ved å redusere pensjonsytelsene.
80 regjeringer jobber med å rasjonalisere velferdsordningene sine ved å begrense adgangen til ordningene og ved å målrette dem mot de mest hjelpetrengende
Mange land arbeider for å gjøre arbeidslivet mer ”fleksibelt”. Det kan dreie seg om å holde minstelønningene nede, desentralisere lønnsforhandlingene, og gjøre det enklere å si opp ansatte.
South Centre viser til at et mer ”fleksibelt” arbeidsliv langs disse linjene går helt på tvers av den verdensomspennende ILO-kampanjen for ”anstendige jobber”, Det er ille nok at økende arbeidsløshet trekker lønn og arbeidsvilkår nedover for dem som ennå er i jobb – om ikke politikken drar arbeidslivet i samme retning.
Ei finanskrise kan møtes med finansielle mottiltak. Det kan langt på vei også ei gjeldskrise. Ei arbeidsløshetskrise biter seg fort fast på måter som gjør den langt vanskeligere å overvinne. Det setter spor etter seg i tiår framover at mer enn halvparten av den greske og spanske ungdommen går uten arbeid.
I 2011 brøt det ut sosial uro på mange steder og i mange former. Det ble reagert mot økende arbeidsløshet og fattigdom og mot at både krisa og krisepolitikken ramma mennesker og sosiale grupper så provoserende urettferdig.
Den arabiske våren, occupy-bevegelsen i USA, raseriprotestene i Sør-Europa og voldsomme matopprør i asiatiske og afrikanske land er noen av eksemplene. Røde Kors frykter at sosiale opprør kan komme helt ut av kontroll i enkelte land.
Oversikten fra South Centre tegner likevel ikke et helgrått bilde. Asiatiske regjeringer har begynt å legge om den økonomiske politikken – vekk fra eksportorienterte vekststrategier bygd på å utkonkurrere andre land ved å stramme inn hardest mulig - og over til jobbskaping bygd på innenlandsk etterspørsel og rausere velferdsordningene. I Latin-Amerika skjer mye av det samme, også som del av regionale samarbeidsopplegg..
Fire enkeltland trekkes fram som særlig gode eksempler, Thailand, Island, Ecuador og Kina. Alle har møtt krisa med å holde fast på velferdssystemene. Ecuador har dobla skolebudsjettet fra 2006 til 2009, har nesten dobla boligstøtten til fattige familier og økt andre velferdsytelser. Det har halvert arbeidsløsheten slik at den nå er 5 prosent og fått ned tallet på fattige fra 36 til 29 prosent.
Det er i EU situasjonen er mest fastlåst. Der er det utvikla et ”samarbeid” der de land som er minst ramma av krisa dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i:
- At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes.
- At de må skjære ned på alt som kunne få den økonomiske veksten tilbake.
- At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 13. april 2013)
Varmere og villere?
Hvorfor bekymre seg når regjeringene ikke setter inn noen klimapolitikk som monner?
Noe er de fleste enige om: Uten atmosfære ville det vært kaldt her på jorda.
Forskere har regna seg fram til at uten atmosfære ville temperaturen på jordoverflaten svinge rundt 18 kuldegrader. Men atmosfæren ”holder på varmen fra sola” ved å begrense varmestrålingen fra jorda ut i verdensrommet
Det franske forskergeniet Joseph Fourier argumenterte alt i 1824 for at noen av gassene i atmosfæren hadde en slik virkning. Utover på 1800-tallet bidro mange til å undersøke hvilke gasser som ”absorberte” varmestråling mest.
Neste gjennombrudd i klimadebatten kom i 1896 med den svenske kjemikeren Svante Arrhenius. Han fikk i 1903 nobelprisen for påvisning av elektrolyse, men hadde i årevis fundert på noe helt annet: Hva var det som hadde framkalt de enorme istidene. Kunne det tenkes at de skyldtes kraftige endringer i mengden CO2 i atmosfæren?
Med penn og papir satte Arrhenius i gang med den oppgaven som klimaforskerne i dag bruker datakraft til å løse. Etter noen tusen beregninger kom han fram til at temperaturen ved jordas overflate ville stige med 5-6 grader hvis CO2-nivået fordobles – og falle med 4-5 grader hvis CO2-nivået halveres. Det kunne altså være en sammenheng mellom CO2-nivå og istider – hvis CO2-nivået endres kraftig.
At CO2-nivået har økt i det siste, kan ingen i dag betvile. Ved å borre seg ned tusenvis av meter i Grønlandsisen og i Antarktis har forskere henta opp informasjon om CO2-nivået i atmosfæren år for år i hundretusener av år bakover. Luftboblene fanga inne i iskjernene viste at CO2-nivået var særlig lavt under istidene og høyt i varmeperiodene.
At CO2-nivået har betydning for temperaturen på jorda, er det derfor heller ingen som kan betvile. Heller ikke at CO2-nivået nå er historisk høyt. Det er målt til 180 ppm (volumandel CO2 per million) i de mest ekstreme istidene og til 280 ppm i de varmeste periodene. Nå er nivået over 390 ppm. Så høyt har det visstnok ikke vært noen gang de siste 800.000 år.
Mange klimaforskere har framholdt 450 ppm som vippepunktet for den globale oppvarmingen (point of no return). Passeres det nivået, kan den globale oppvarmingen bli sjølforsterkende:
- Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.
- Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.
Men fortsatt raser debatten om årsaken til det høye CO2-nivået. Skyldes CO2-økningen menneskelig virksomhet? Eller skyldes den endringer i naturforhold på sola eller på jorda?
I 1988 ble det interstatlige klimapanelet IPCC oppretta, og den første IPCC-rapporten ble lagt fram i 1990. Den fastslo at kloden varmes opp, men ikke hvorfor. Den avviste at endringer i solintensiteten kunne være grunnen, men slo fast at hvis CO2-nivået i atmosfæren fortsatte å øke, ville temperaturen øke.
IPCC-rapporten var ett av grunnlagsdokumentene for den store FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992. Konferansen oppfordra til frivillige tiltak mot klimagassutslipp, men kom ikke fram til noen bindende forpliktelser.
Utover på 1990-tallet utvikla klimaforskere stadig mer raffinerte klimamodeller. En av konklusjonene var at når en bare la inn data om naturlige forhold (solintensitet, vulkanutbrudd o.l) var det ikke mulig å forklare temperaturendringene på 1900-tallet. Det var derimot mulig hvis en i tillegg la inn data om klimagassene i atmosfæren.
Det førte til IPCC-rapport nummer to fra 1995. Der var konklusjonen, og jeg siterer på engelsk fordi en oversettelse kan fjerne forbeholdene: ”The balance of evidence suggests a discernible human influence on global climate.”. Altså noe slikt: - Mye tyder på at det er en merkbar menneskelig innvirkning på det globale klimaet.
Denne klimarapporten lå til grunn for Kyoto-møtet i 1997 og til den Kyoto-protokollen som USA, Kina, Russland og u-landa – med hver sin begrunnelse - ikke ville være med på.
Den tredje IPCC-rapporten fra 2001 fastslo at det var ”sannsynlig” at ”mennesker hadde forårsaket den observerte globale oppvarmingen”. Sannsynligheten ble satt til et sted mellom 66 og 90 prosent. ”Business as usaual” ville føre til at den globale temperaturen ville øke med fra 1,4 til 5,8 grader i 2100.
Den fjerde IPCC-rapporten fra 2007 var klarere i konklusjonene. Den globale oppvarmingen er ”utvetydig” (unequivocal). Og det er ”svært sannsynlig” (mer enn 90 prosent) at mennesker er årsaken til den globale oppvarmingen. Det var mer usikkert hvor mye temperaturen ville øke fram til 2100. Anslaget var fra 1,1 til 6,4 grader.
Den neste IPCC-rapporten vil bli lagt fram i september. Lekkasjer tyder på at konklusjonene vil bli kraftigere og mer entydige enn før.
For hver IPCC-rapport har kritikken økt i omfang og intensitet. Kritikken går i mange retninger, for eksempel
- at IPCC-panelet er satt til å begrunne en fasit fastslått politisk på forhånd,
- at klimaskeptikere undertrykkes i debatten,
- at det ikke foregår noen global oppvarming,
- at CO2-økningen skyldes helt andre forhold enn bruken av fossil energi,
- at det er billigere å tilpasse seg den globale oppvarmingen enn å hindre den.
Samtidig er det påfallende at mye av det som framstår som organiserte klimaskeptiske kampanjer er finansiert av konsern som tjener penger på fossil energi. Det er også påfallende at mange av forgrunnsfigurene i slike kampanjer også var aktive i kampanjer mot røykeforbud og i debatten om passiv røyking.
I mange land er opinionen mindre overbevist enn før om at klimautfordringene er særlig store. Den viktigste grunnen er antakelig at folk flest ikke trenger å bekymre seg når regjeringene gjør så lite.
Men det er annen historie.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 23. mars 2013)
Noe er de fleste enige om: Uten atmosfære ville det vært kaldt her på jorda.
Forskere har regna seg fram til at uten atmosfære ville temperaturen på jordoverflaten svinge rundt 18 kuldegrader. Men atmosfæren ”holder på varmen fra sola” ved å begrense varmestrålingen fra jorda ut i verdensrommet
Det franske forskergeniet Joseph Fourier argumenterte alt i 1824 for at noen av gassene i atmosfæren hadde en slik virkning. Utover på 1800-tallet bidro mange til å undersøke hvilke gasser som ”absorberte” varmestråling mest.
Neste gjennombrudd i klimadebatten kom i 1896 med den svenske kjemikeren Svante Arrhenius. Han fikk i 1903 nobelprisen for påvisning av elektrolyse, men hadde i årevis fundert på noe helt annet: Hva var det som hadde framkalt de enorme istidene. Kunne det tenkes at de skyldtes kraftige endringer i mengden CO2 i atmosfæren?
Med penn og papir satte Arrhenius i gang med den oppgaven som klimaforskerne i dag bruker datakraft til å løse. Etter noen tusen beregninger kom han fram til at temperaturen ved jordas overflate ville stige med 5-6 grader hvis CO2-nivået fordobles – og falle med 4-5 grader hvis CO2-nivået halveres. Det kunne altså være en sammenheng mellom CO2-nivå og istider – hvis CO2-nivået endres kraftig.
At CO2-nivået har økt i det siste, kan ingen i dag betvile. Ved å borre seg ned tusenvis av meter i Grønlandsisen og i Antarktis har forskere henta opp informasjon om CO2-nivået i atmosfæren år for år i hundretusener av år bakover. Luftboblene fanga inne i iskjernene viste at CO2-nivået var særlig lavt under istidene og høyt i varmeperiodene.
At CO2-nivået har betydning for temperaturen på jorda, er det derfor heller ingen som kan betvile. Heller ikke at CO2-nivået nå er historisk høyt. Det er målt til 180 ppm (volumandel CO2 per million) i de mest ekstreme istidene og til 280 ppm i de varmeste periodene. Nå er nivået over 390 ppm. Så høyt har det visstnok ikke vært noen gang de siste 800.000 år.
Mange klimaforskere har framholdt 450 ppm som vippepunktet for den globale oppvarmingen (point of no return). Passeres det nivået, kan den globale oppvarmingen bli sjølforsterkende:
- Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.
- Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.
Men fortsatt raser debatten om årsaken til det høye CO2-nivået. Skyldes CO2-økningen menneskelig virksomhet? Eller skyldes den endringer i naturforhold på sola eller på jorda?
I 1988 ble det interstatlige klimapanelet IPCC oppretta, og den første IPCC-rapporten ble lagt fram i 1990. Den fastslo at kloden varmes opp, men ikke hvorfor. Den avviste at endringer i solintensiteten kunne være grunnen, men slo fast at hvis CO2-nivået i atmosfæren fortsatte å øke, ville temperaturen øke.
IPCC-rapporten var ett av grunnlagsdokumentene for den store FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992. Konferansen oppfordra til frivillige tiltak mot klimagassutslipp, men kom ikke fram til noen bindende forpliktelser.
Utover på 1990-tallet utvikla klimaforskere stadig mer raffinerte klimamodeller. En av konklusjonene var at når en bare la inn data om naturlige forhold (solintensitet, vulkanutbrudd o.l) var det ikke mulig å forklare temperaturendringene på 1900-tallet. Det var derimot mulig hvis en i tillegg la inn data om klimagassene i atmosfæren.
Det førte til IPCC-rapport nummer to fra 1995. Der var konklusjonen, og jeg siterer på engelsk fordi en oversettelse kan fjerne forbeholdene: ”The balance of evidence suggests a discernible human influence on global climate.”. Altså noe slikt: - Mye tyder på at det er en merkbar menneskelig innvirkning på det globale klimaet.
Denne klimarapporten lå til grunn for Kyoto-møtet i 1997 og til den Kyoto-protokollen som USA, Kina, Russland og u-landa – med hver sin begrunnelse - ikke ville være med på.
Den tredje IPCC-rapporten fra 2001 fastslo at det var ”sannsynlig” at ”mennesker hadde forårsaket den observerte globale oppvarmingen”. Sannsynligheten ble satt til et sted mellom 66 og 90 prosent. ”Business as usaual” ville føre til at den globale temperaturen ville øke med fra 1,4 til 5,8 grader i 2100.
Den fjerde IPCC-rapporten fra 2007 var klarere i konklusjonene. Den globale oppvarmingen er ”utvetydig” (unequivocal). Og det er ”svært sannsynlig” (mer enn 90 prosent) at mennesker er årsaken til den globale oppvarmingen. Det var mer usikkert hvor mye temperaturen ville øke fram til 2100. Anslaget var fra 1,1 til 6,4 grader.
Den neste IPCC-rapporten vil bli lagt fram i september. Lekkasjer tyder på at konklusjonene vil bli kraftigere og mer entydige enn før.
For hver IPCC-rapport har kritikken økt i omfang og intensitet. Kritikken går i mange retninger, for eksempel
- at IPCC-panelet er satt til å begrunne en fasit fastslått politisk på forhånd,
- at klimaskeptikere undertrykkes i debatten,
- at det ikke foregår noen global oppvarming,
- at CO2-økningen skyldes helt andre forhold enn bruken av fossil energi,
- at det er billigere å tilpasse seg den globale oppvarmingen enn å hindre den.
Samtidig er det påfallende at mye av det som framstår som organiserte klimaskeptiske kampanjer er finansiert av konsern som tjener penger på fossil energi. Det er også påfallende at mange av forgrunnsfigurene i slike kampanjer også var aktive i kampanjer mot røykeforbud og i debatten om passiv røyking.
I mange land er opinionen mindre overbevist enn før om at klimautfordringene er særlig store. Den viktigste grunnen er antakelig at folk flest ikke trenger å bekymre seg når regjeringene gjør så lite.
Men det er annen historie.
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 23. mars 2013)
Varig krig mot terror?
Kjøp av 56 kampfly vikler Norge inn i offensive krigsstrategier “out of area and control”.
Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.
Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?
I Pentagon fryder en seg over at med droner kan terrorister drepes en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.
Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.
Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?
I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.
Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.
Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.
Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.
Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.
Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.
Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen
Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.
Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.
Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.
Nærmere 300 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 150 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 9. mars 2013)
Alt tyder på at de som står bak de siste åras terroraksjoner, får det de ber om: De vil ha akkurat de gjengjeldelsene som aksjonene utløser. Jo flere gjengjeldelser som rammer sivile, jo bedre. Gjengjeldelsene er målet for terroraksjonene.
Det stadig mer påtrengende spørsmålet er: Har de militære intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya ført til færre terrorister – eller til flere?
I Pentagon fryder en seg over at med droner kan terrorister drepes en etter en, riktig nok sjelden helt uten ”sivile tap”. Drepte terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det.
Snart er dronene ”allemannseie”. De bestilles allerede i hundrevis av oljerike land i Midt-Østen – angivelig bare til bruk for overvåking.
Oljekonsern melder at de vil overvåke anlegga sine med droner. Men hvor lett blir det å skille en fiendtlig drone fra en vennlig – raskt nok?
I kaoset etter 11.september lovte president Bush verden en langvarig “krig mot terror”- og var mer enn klar på at den etter hvert ville bli satt inn mot andre mål enn Afghanistan innen “ondskapens akse”. Obama er fanga av samme krigslogikk og fører “krigen mot terror” videre – bare med et mildere ansikt.
Alt våre vestlige politikere og media formidler, forbereder oss på at "krigen mot terror" kan bli en varig tilstand. I den folkelige forståelsen – både her hos oss og hos “de andre” - er den alt blitt det som den for enhver pris ikke måtte bli: en religionskrig, en krig mellom “sivilisasjoner”.
Dermed sikres også et langt og stabilt herredømme over vestlig politikk for de miljøene som ser seg økonomisk tjent med all slags “krig mot terror”. Den amerikanske rustningsindustrien er på stadig jakt etter prøvefelt for stadig smartere våpensystemer. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest.
Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i september 2011 ble starten på noe som kan sprenge kloden for godt.
Enkeltstående terroraksjoner mot overraskende mål er foreløpig eneste mottiltak mot den enorme militære og våpenteknologiske overmakten til USA. Inntil et terroristmiljø skaffer seg så billige masseødeleggelsesvåpen (kjemiske og biologiske) at terrortrusler knapt kan motvirkes.
Bruk av vold fremmer alt for lett en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet. Det må være vårt første svar når vi bli spurt om hva som er vårt alternativ i kampen mot terrorismen.
Seks norske F16-fly var med på å bombe i Libya. Vi får ikke vite hva eller hvem de traff. Om noen år har vi etter planen 56 JSF-fly å velge blant til slike ”operasjoner” – og da er det ikke bare prisen vi ikke veit noe om.
De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår. Men trengs det 56 bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep til slike oppgaver?
Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?
Kjøp av så mange kampfly, vikler Norge inn i offensive krigsstrategier som vi lett mister kontrollen over. Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.
USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen
Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Dette er i dagens situasjon en utopi. Men den angir en retning for handling.
Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, ville dette ”freds-industrielle komplekset” også sette kraftige politiske spor etter seg.
Da ville millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner ville ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.
Nærmere 300 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 150 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatte kjøp av kampfly?
(Artikkelen er trykt i Klassekampen 9. mars 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
