Velkommen tilbake!

Vender Natur og Ungdom ryggen til breie allianser av folkelig basert motmakt?

Natur og Ungdom har vedtatt å melde seg ut av Norges Sosiale Forum, det samarbeidsmiljøet som står bak globaliseringskonferansen og bak mobiliseringen for sosialforumer ellers i verden.

Begrunnelsen som gis, er at Natur og Ungdom vil være nøytral i forhold til en ”høyre-venstre-akse i politikken” og ikke vil blandes inn i globaliseringskonferansens diskusjoner av ”tema som økonomi og privatisering”.

Natur og Ungdom har – så vidt jeg kan skjønne - i mer enn to tiår gitt det beste politiske skoleringsmiljøet for norsk ungdom. Ungdomsgenerasjon etter ungdomsgenerasjon har klart å stille krav til seg sjøl om sakkunnskap i miljøspørsmål på høyde med hvem som helst i forvaltning, næringsliv og partier – og samtidig bevart evnen til å mobilisere ungdom til meningsfulle og effektive aksjoner. Organisasjonen har gitt lærestykke etter lærestykke i hvordan en kan tenke globalt og handle lokalt.

Derfor noen kommentarer til det veivalget som nå er gjort.

Natur og Ungdom velger å bryte med Norges Sosiale Forum i en situasjon der hele det økonomisk-politiske systemet i verden er brutt sammen.

Vi har lenge visst at dette systemet ikke er bærekraftig økologisk. Det er heller ikke bærekraftig sosialt. Etter år med høykonjunktur preges arbeidslivet både i den tredje verden, i USA og i Europa av uverdige forhold for alt for mange mennesker i økende omfang. Finanskrisa viser at systemet ikke en gang er finansielt bærekraftig.

Det er ikke sikkert at svikten i bærekraft har samme årsak på alle disse områdene. Det kan hende at dette er tre helt atskilte fenomener. Men det er vanskelig å overse ett fellestrekk: Det at verdensøkonomien bygger på profittstyrte banker og bedrifter som kan boltre seg på stadig mer fristilte markeder, noe som fører til enorm makt i de største konsernstrukturene.

Her er noen eksempler som kan illustrere denne påstanden:

1. Statoil kunne – sammen med Statkraft - vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder. Men i 2001 ble Statoil delprivatisert og børsnotert. Dermed kan selskapet ikke brukes som et politisk redskap. Et delprivatisert selskap må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd med kursutviklingen til selskapet.

Dermed har vi fått et StatoilHydro styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander i klimakampen i Norge.

Det betyr at kampen om delprivatiseringen av Statoil også var en miljøkamp. Burde Natur og Ungdom derfor ha gått aktivt mot delprivatiseringen av Statoil den gang den kampen pågikk?

I så fall ville Natur og Ungdom ha vært i kampfellesskap med mange av miljøene som har funnet hverandre i det norske sosialforumet. Da kunne det ha vært greit å ha utvikla kjennskap og vennskap med en del av dem i andre sammenhenger på forhånd.


2. Kampen om såkalte ”patent på liv” har rast i EU og raser fortsatt i WTO. Den kampen reiser også spørsmål som går langt utover en diskusjon om avgrensede miljøvirkninger. Kan vi la profitthensyn styre utviklingen på et felt der de langsiktige konsekvensene er så uoversiktlige, så verdensomspennende og så uopprettelige?

Alternativet til å slippe profittstyrte konsern løs på klodens genetiske arv basert på privateide "patenter på liv", er bioteknologisk forskning og produktutvikling i offentlig regi - i full åpenhet og under streng overvåking fra uavhengige kontrollorgan. Så får heller de aktuelle produsentene være med på å kjempe om oppdragene når de grunnleggende verdidebattene og føre-var-diskusjonene har avklart hva vi vil utvikle av bioteknologiske prosesser og produkter.

I kampen mot denne formen for privatisering trengs det allianser både med fagforeninger, solidaritetsorganisasjoner og med vaktbikkjene for menneskerettigheter.


3. Det fins sterke klima-argumenter for varig vern av Arktis. Det er USA, Canada, EU (med Danmark som formell ryggdekning), Russland og Norge som med ryggdekning i havrettskonvensjonen kaster seg lengst fram for å utnytte Arktis økonomisk. Samtidig er det slik at hvis dette femkløveret skal ta klimautfordringene på alvor, må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned raskest mulig. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er.

Men det er mange motiver som driver femkløveret til storsatsing på Arktis, både økonomiske (utnytting av mineralforekomster og nye transportveier) og militærstrategiske. Hvis en skulle tenke seg en internasjonal mobilisering for varig vern av Arktis, ville den bare ha håp om å vinne hvis mobiliseringen har en tilsvarende bredde. Den måtte omfatte alt fra antikrigsmiljøer til antikapitalister, FN-demokrater og menneskerettighetsforkjempere. En rein miljøkamp er dømt til tape.


4. Den konsernstyrte verdensøkonomien provoserer til motstand i utallige sammenhenger. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.

Den grunnleggende målsettingen for de nasjonale og internasjonale sosialforumene er å samle alle som vil arbeide for en mer demokratisk organisert verden. Det samler solidaritets- og bistandsorganisasjoner, fagorganisasjoner, organiserte fattigbønder og fiskere, menneskerettighetsorganisasjoner, bistandorganisasjoner, miljøorganisasjoner, partier, ATTAC-bevegelsen, kirkesamfunn og religiøse organisasjoner.

Ingen av oss kan stå inne for alt som de enkelte delene av denne motstandsfronten slåss for. Men vender Natur og Ungdom virkelig ryggen til denne organiseringen av folkelig basert motmakt?

Det er ikke for seint å snu. Vi andre kommer ikke til å hovere. Men vi blir veldig, veldig glade.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. februar 2009)