En arvebasert kapitalisme – det advarer OECD og IMF mot.
Boka til Thomas Piketty «Capital in the Twenty-First Century» toppa i vinter salgslistene i USA i flere måneder – og har gjort debatten om ulikheter i inntekt og formue til den dominerende samfunnsdebatten både i USA og i Europa.
En av de ledende økonomene knytta til Verdensbanken, Branko Milanovic, avslutter en gjennomgang av boka slik: «Ikke ta med denne boka på ferie. Det vil ødelegge ferien. Les boka hjemme!»
Er det riktig at det drypper på klokkeren når det regner på presten? Det er en samfunnsdebatt som surrer og går, om utviklingspolitikken både i rike og fattige land. Boka til Piketty insisterer på at velstand ikke drypper nedover, men samler seg i stadig høyere hauger. Slik var det på 1800-tallet og fram til første verdenskrig, og slik har det vært etter 1980.
Piketty deler utviklingen av kapitalismen i tre faser. Fram til første verdenskrig kunne kapitalen øke i verdi med 4-5 prosent i året. Samtidig lå den økonomiske veksten på rundt én prosent. Skattene var lave slik at velstående mennesker lett kunne øke både kapitalen sin og inntektene sine raskere enn samfunnet for øvrig. Det ga dem økt samfunnsmakt samtidig som de kunne leve i luksus.
Av den samlede eiendommen til en slik familie skyldtes rundt 90 prosent arv og bare 10 prosent opptjent inntekt. Det var mye mer lønnsomt å ha rette foreldre – eller rett ektefelle – enn å ha rett jobb. Picketty omtaler dette som «den patrinomiske kapitalismen», den arvebaserte kapitalismen
Eiendom var på den tida konsentrert på få hender også i Europa. I 1910 kontrollerte den rikeste prosenten 60 prosent av all eiendom i Frankrike, i Storbritannia 70 prosent.
Etter 1910 bidro to verdenskriger, ei verdenskrise og målretta fordelingspolitikk til at eiendomsverdier ikke økte raskere enn samfunnsøkonomien. Det førte til at inntektene til familiene økte omtrent i takt med den økonomiske veksten. Det gjaldt familier på alle inntektsnivåer.
Etter 1980 endra dette seg brått, kraftigst i USA. Der er det nesten bare de aller rikeste som har økt realinntektene sine.
USA er likevel bare halvveis på nivå med den ulikheten som herska fram til 1910. Eiendom er ikke like konsentrert på få hender som den gang. Arv er viktig, men fortsatt ikke så viktig som på 1800-tallet. Derimot har noe oppsiktsvekkende skjedd på inntektssida de siste tiåra: Vi har fått superlønningene til ledere innen næringslivet.
Det har skjedd i de fleste land på solsida i verden, men også her mest dramatisk i USA. Mens reallønna for de aller fleste knapt har økt fra 1970-tallet til i dag, har reallønna for den prosenten som er best lønna, blitt 2,65 ganger så høy – mens reallønna for den promilla som er best lønna, har har blitt 4,6 ganger så høy.
Dette har ført til at den rikeste prosenten nyter godt av tjue prosent av de samlede inntektene i USA. Det er dobbelt så mye som for 30 år sia. Utviklingen er den samme, men ikke fullt så krass, i de fleste land «det er naturlig å sammenlikne USA med».
Inntekten til de rikeste øker derfor av to grunner. Jo rikere de er, jo mer av inntektene er kapitalinntekter. Samtidig har topplønningene revet seg fullstendig løs fra lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Når de topplønte kan bestemme lønna til dem som bestemmer hva de topplønte skal ha i lønn, er det visst ingen grenser for hvor høyt de høyeste lønningene kan stige.
Denne forskjellen er særlig iøynefallende i USA. De rikeste i USA er i dag mer næringslivsledere enn rentenister. Men siden de har arvinger, kan rentenistene komme til å dominere inntektstoppen om et par tiår.
Må det gå slik?
Mange av resonnementene til Piketty har et deterministisk preg. De tunge langtidstendensene fremmer det han kaller «drift mot oligarki». Men samtidig er han opptatt av at «politikk nytter» - eller «må nytte».
Roosevelts «New deal» er ett eksempel han går inn på. Det omfatta et trygdesystem, offentlig minstelønn, krav til standarder i arbeidslivet, regler for bankvirksomhet i tillegg til offentlige arbeider og annen offentlig jobbskaping.
At politikk nytter –med motsatt fortegn - viser den økonomiske politikken som har dominert hele OECD-området etter 1980. Den har systematisk senkt skattene både på personer og selskaper – og har bidratt til at 1980 ble det vendepunktet som Piketty skildrer i boka si. Den avreguleringen av alle markeder som også ble satt inn av Reagan, Thatcher og EU, farer han derimot lett forbi.
Det er skatteendringene Piketty legger mest vekt på. Han vil ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene.
Lett blir det ikke å få til noe slikt. I følge Piketty viser historisk erfaring at «intet hykleri er for stort når økonomiske og finansielle eliter er nødt til å forsvare interessene sine». Det er særlig vanskelig når vi er på vei tilbake til en arvebasert kapitalisme hvor kommandohøydene i økonomien blir kontrollert av familiedynastier.
Men er det så farlig om ulikhetene øker, bare alle får det bedre? Det er slik Civita vil ha oss til å tenke, eller slutte å tenke. Men om dette har tunge instanser på den kapitalvennlige sida begynt å tenke annerledes enn før.
IMF la i februar fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») I fjor høst argumenterte IMF både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)
OECD har i det siste argumentert i samme retning, og blant annet gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)
Dagens Høyre/Fr.P-regjering går i stikk motsatt retning ved å ta vekk arveavgiften og redusere skatten på formue. Men det var før OECD og IMF la om kursen – og før Piketty utløste en debatt om ulikhet som det vil bli vanskelig å vri seg unna.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. juni 2014)
mandag 30. juni 2014
Den neste finanskrisa
Når fossile energiselskap skremmer pensjonsfond
Klimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt den profittstyrte verdensøkonomien (les gjerne: kapitalismen) har opplevd til nå. To ytterscenarier kan tegnes.
1. Alle større utslippsland kan i Paris neste år komme fram til en klimaavtale som effektivt begrenser CO2-utslippene så sterkt at den globale oppvarmingen begrenses til de to gradene som er det meste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle. Da blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst, og aksjekursene til (fossile) energiselskap vil falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd. De som har investert opp denne bobla, vil få sitt livs sjokk.
2. Det blir ingen effektiv klimaavtale verken i Paris neste år eller de nærmeste 5-15 åra, og det blir «business as usual» både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel. Da vil de (fossile) energiselskapene møte veggen enda mer brutalt og sjokkarta enn under det første scenariet. De vil møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Energi basert på fossile ressurser vil i praksis – kort og brutalt – forby seg sjøl.
Men la oss se på disse utfordringene skritt for skritt – og la de tørre tall tale:
Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?
Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.
Da må de samlede CO2-utslippene fra 2013 fram til 2050 ikke overstige 900 gigatonn. (Ett gigatonn er en milliard tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Det brennende problemet er da at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det vil føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012)
Det er bakgrunnen for at størstedelen av de kjente fossile energiressursene må bli liggende der de er - uten å brennes opp. (Også Statoil sine.) Ressursene kan ikke en gang tas i bruk etter 2050. Sjøl om en skulle klare det utrolige, å holde de samlede CO2-utslippene under 900 gigatonn fram til 2050, er det i andre halvdel av dette århundret bare rom til å slippe ut så lite som 75 gigatonn fram til 2100. Fortsatt under forutsetning av at oppvarmingen skal holdes under 2 grader.
Skal den globale oppvarmingen holdes under to grader, er den store utopien for det første at en når fram til en forpliktende global klimaavtale i Paris neste år om å holde de samlede CO2-utslippene fram til 2050 under 900 gigatonn. I tillegg er det like nødvendig at klimaavtalen fastlegger hvor mye de enkelte land kan slippe ut av disse 900 gigatonn. Det siste er ikke mindre utopisk enn det første.
Rundt en fjerdedel av de fossile energireservene er i hendene til profittstyrte børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (eks: fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.
De energiselskapene som tenker fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn.
En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye felt ulønnsomt, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses, kanskje kraftig alt om få år. Det får aksjekursene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.
En ser derfor at fossile energiselskap deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å unngå enhver effektiv klimaavtale.
Det er bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi i fjor høst fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene er flere store pensjonsfond som naturlig nok er bekymra for de milliardene de har plassert i fossil energi.
Disse investorene ber energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De vil vite hvordan selskapene vurderer sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de har herredømme over – og hadde tenkt å utnytte - må ligge ubrukt der de er. Selskapene blir bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som holdes i løpet av 2014.
De foreløpige svarene fra energiselskapene er unnvikende og bedrøvelige nok. (www.ceres.org) Men presset på dem øker når investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under investeringene sine.
Kilder:
- «Unburned Carbon 2013: Wasted capital and stranded assets», Carbon Tracker og Grantham Research Institute, LSE)
- «Energy Technology Perspectives», IEA mai 2014
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. juni 2014)
Klimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt den profittstyrte verdensøkonomien (les gjerne: kapitalismen) har opplevd til nå. To ytterscenarier kan tegnes.
1. Alle større utslippsland kan i Paris neste år komme fram til en klimaavtale som effektivt begrenser CO2-utslippene så sterkt at den globale oppvarmingen begrenses til de to gradene som er det meste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle. Da blir all leiting etter nye fossile energiressurser meningsløst, og aksjekursene til (fossile) energiselskap vil falle så kraftig at dagens kursnivå vil framstå som den største finansbobla verden noen gang har opplevd. De som har investert opp denne bobla, vil få sitt livs sjokk.
2. Det blir ingen effektiv klimaavtale verken i Paris neste år eller de nærmeste 5-15 åra, og det blir «business as usual» både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel. Da vil de (fossile) energiselskapene møte veggen enda mer brutalt og sjokkarta enn under det første scenariet. De vil møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag og av folkevandringer som langt overstiger alt krig, sult og etnisk rensing tidligere har klart å utløse. Energi basert på fossile ressurser vil i praksis – kort og brutalt – forby seg sjøl.
Men la oss se på disse utfordringene skritt for skritt – og la de tørre tall tale:
Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?
Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.
Da må de samlede CO2-utslippene fra 2013 fram til 2050 ikke overstige 900 gigatonn. (Ett gigatonn er en milliard tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Det brennende problemet er da at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det vil føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. (World Energy Outlook 2012)
Det er bakgrunnen for at størstedelen av de kjente fossile energiressursene må bli liggende der de er - uten å brennes opp. (Også Statoil sine.) Ressursene kan ikke en gang tas i bruk etter 2050. Sjøl om en skulle klare det utrolige, å holde de samlede CO2-utslippene under 900 gigatonn fram til 2050, er det i andre halvdel av dette århundret bare rom til å slippe ut så lite som 75 gigatonn fram til 2100. Fortsatt under forutsetning av at oppvarmingen skal holdes under 2 grader.
Skal den globale oppvarmingen holdes under to grader, er den store utopien for det første at en når fram til en forpliktende global klimaavtale i Paris neste år om å holde de samlede CO2-utslippene fram til 2050 under 900 gigatonn. I tillegg er det like nødvendig at klimaavtalen fastlegger hvor mye de enkelte land kan slippe ut av disse 900 gigatonn. Det siste er ikke mindre utopisk enn det første.
Rundt en fjerdedel av de fossile energireservene er i hendene til profittstyrte børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (eks: fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.
De energiselskapene som tenker fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn.
En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye felt ulønnsomt, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses, kanskje kraftig alt om få år. Det får aksjekursene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.
En ser derfor at fossile energiselskap deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser - for å unngå enhver effektiv klimaavtale.
Det er bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi i fjor høst fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene er flere store pensjonsfond som naturlig nok er bekymra for de milliardene de har plassert i fossil energi.
Disse investorene ber energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De vil vite hvordan selskapene vurderer sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de har herredømme over – og hadde tenkt å utnytte - må ligge ubrukt der de er. Selskapene blir bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som holdes i løpet av 2014.
De foreløpige svarene fra energiselskapene er unnvikende og bedrøvelige nok. (www.ceres.org) Men presset på dem øker når investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under investeringene sine.
Kilder:
- «Unburned Carbon 2013: Wasted capital and stranded assets», Carbon Tracker og Grantham Research Institute, LSE)
- «Energy Technology Perspectives», IEA mai 2014
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. juni 2014)
Sigmund Kvaløy Setreng
Det største treet i det norske øko-landskapet har falt
Noen hundre meter fra småbruket i Budal står det et digert bartre på en lysning i skogen. Det har form som en smal, harmonisk og tettvokst kjegle og rager godt over grantrærne omkring. Men det er ikke et grantre. Det er heller ikke i slekt med noe norsk grantre. Det har Sigmund fått undersøkt grundig – både av forstfolk og plantegenetikere. Hvordan kom det dit - som det eneste i Budal, og kanskje det eneste i Norge?
For Sigmund var det et hellig tre: det lå ei djup mening i at det sto akkurat i Setreng-skogen – og han hadde sitt faste rituale: å gå rundt det i samme retning hver gang, var det tre, sju eller ni ganger? Det husker jeg ikke lenger. Men det jeg veit, er at Sigmund var like usedvanlig og like betydningsfull som treet i lysningen oppe i Budal.
Så jeg overlater ordet til Sigmund – fra en samtale vi hadde etter et landsmøte i Nei til EU i 2007:
«Jeg og andre var veldig opptatt av at det ene vassdraget etter det andre forsvant inn i aluminiumsindustrien og den slags ting. Så jeg spurte Magne Midttun som var generalsekretær i Naturvernforbundet: Kan du finne fram til 30 som kan tenke seg å sette seg ned foran en bulldoser? Det gjorde han. Det førte til at «Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern», (snm), ble stifta 24. juni 1969.» (Og dermed til dem som lenka seg fast først i Mardøla og helt nord til Alta.)
Men hvordan ble miljøkamp del av EU-kampen?
«Det var våren 1971 at (snm) med stort flertall vedtok at vi som organisasjon skulle stille oss til rådighet for Folkebevegelsen mot EEC. Det var noen næringsliberalistiske medlemmer som var veldig sinte for det, men det var bare to som meldte seg ut.
Vi var sju stykker som i 1971 skreiv Pax-boka ”Økopolitikk eller EF”. Den ble trykt i 10.000 eksemplar - og ble utsolgt. Vi brukte fenomenet EEC som en eksempelsamling der vi kunne vise hva en økopolitisk analyse kunne bestå i. Og vi dreiv med EEC, EF og EU hele tida.
Så skreiv jeg i 1994 - med god hjelp av Olav Randen – heftet ”Naturens nei - om EU, frihandel og økologisk kaos». Jeg fikk jo veldig mye hetsing både i NRK og i VG. VG lagde et smededikt sammensatt av de latinske navnene på husdyrsykdommer jeg hadde nevnt. Etter tre måneder brøt det ut lungepest i Afrika, og flyplassene ble stengt for flyvninger fra den delen av Afrika. Og i 1995 eksploderte kugalskapen. Det ble slutt på den kritikken."
Hvor tidlig ble du opptatt av de økopolitiske utfordringene. Har du hatt det i deg alltid, eller var det noe spesielt som utløste interessen?
«Jeg hadde et utvekslingsstipend som 18-åring. Jeg brøt av midt i gymnastida og var ett år i Amerika. Etter skoleåret ble vi, ei gruppe europeiske 18-åringer, busset rundt i tre uker. Det var det amerikanske samfunnet som skulle vises fram. Blant annet fikk vi se et vidunder av en gård som produserte melk. Der fikk jeg den første, sterke opplevelsen av det moderne menneskets fremmedgjøring.
Du skjønner, for å prøve å si det kort, mjølkinga foregikk på et roterende gulv inni en svær kuppel av glass. Kyrne kom i puljer dag og natt, for maskinen var så dyr at den måtte gå dag og natt, ikke sant? Så mennesket har tilpasset seg maskinens krav, både menneskene og dyra. Så de ble foret på forskjellige tider av døgnet. Jeg var veldig nysgjerrig på dette her, så jeg tulla meg inn i den tunnelen da jeg plutselig oppdaget at det kom vann overalt. Vi ble altså rensa, og så kunne jeg ikke snu for bak meg kom det en armada av tunge kyr som gikk gjennom tunnelen. Så jeg måtte jo skifte klær.
Men så skjønner du, sightseeingen fortsatte. Så kom vi da inn i et slags parkeringshus for kyr. Jeg så jo at disse dyra var mjølksprengte. Det var nok bare jeg som så det, for de andre var jo fra storbyer i Europa, en var fra Istanbul. Du ser at spenene spriker, så jeg tenkte ikke på å lage noe sirkus, men jeg var ukjent med det moderne menneskets fremmedgjøring i forhold til seg sjøl og dyr og mat og alt mulig, Så jeg gjorde som en refleks, som jeg ofte jeg har gjort hjemme når kyr var på beite. Jeg gikk bort og satte meg på huk og mjølka kua direkte inn i munnen.
Det ble altså oppstandelse. Et par stykker kom bort og dro meg vekk og lurte på om jeg hadde fått solstikk. Noen snakka om å skaffe en lege, og to skreik ende opp og sprang ut. Jeg oppdaga etterpå at det de trodde de hadde opplevd, var nærkontakt med et seksuelt forhold mellom menneske og dyr. Og at jeg var altså helt desperat og gal.
Det var det første støkket jeg fikk, og jeg begynte å tenke: hva er det som skjer med verden?
Men jeg har egentlig vært en blandingsperson. Jeg har alltid vært interessert i naturvitenskap og teknologi, og det førte til at jeg var tre år i flyvåpenet. Jeg gikk på Flyvåpenets tekniske skole og var flymekaniker på Gardermoen. Det var også en sterk opplevelse.
Vi hadde jo et amerikansk jagerfly som ikke var ferdigprøvd fra fabrikken. Bare i løpet av noen få uker mista vi seks flyvere på Gardermoen. Det var en elektronisk innsprøyting av brennstoff som stoppa like etter at flyet tok av. Og på grunn av at vi hadde avtale via NATO med USA, så fikk vi ikke skifta til det britiske utskytingssetet, Martin Baker-setet, som ville ha redda mange norske flyvere. Det var det første politiske sjokket jeg fikk. Vi har mista cirka hundre norske flyvere."
Når var dette?
"Det var 1956-57 tror jeg. De kunne ikke redde seg hvis de ikke var høyt oppe. Hvis de hadde innført Martin Baker-setet, som de etter hvert ble tvunget til å gjøre, kunne du skyte deg ut mens flyet sto på bakken. Du skytes rett opp av en rakett, og så skytes fallskjermen ut av pressluft, så den folder seg ut med en gang.
Det var en forferdelig opplevelse, det var bare en som fikk skutt seg ut. Hadde det vært nå, hadde jeg gjort rabalder. Men jeg var jo ung og liksom litt fortapt i dette militære systemet."
Ble det ikke avisoppslag av det?
"Nei, det ble ingen avisoppslag, men vi mekanikere observerte det jo.»
Seinere nøyde ikke Sigmund seg med å observere hvis det trengtes rabalder, men da var det gjennomtenkt rabalder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. juni 2014)
Noen hundre meter fra småbruket i Budal står det et digert bartre på en lysning i skogen. Det har form som en smal, harmonisk og tettvokst kjegle og rager godt over grantrærne omkring. Men det er ikke et grantre. Det er heller ikke i slekt med noe norsk grantre. Det har Sigmund fått undersøkt grundig – både av forstfolk og plantegenetikere. Hvordan kom det dit - som det eneste i Budal, og kanskje det eneste i Norge?
For Sigmund var det et hellig tre: det lå ei djup mening i at det sto akkurat i Setreng-skogen – og han hadde sitt faste rituale: å gå rundt det i samme retning hver gang, var det tre, sju eller ni ganger? Det husker jeg ikke lenger. Men det jeg veit, er at Sigmund var like usedvanlig og like betydningsfull som treet i lysningen oppe i Budal.
Så jeg overlater ordet til Sigmund – fra en samtale vi hadde etter et landsmøte i Nei til EU i 2007:
«Jeg og andre var veldig opptatt av at det ene vassdraget etter det andre forsvant inn i aluminiumsindustrien og den slags ting. Så jeg spurte Magne Midttun som var generalsekretær i Naturvernforbundet: Kan du finne fram til 30 som kan tenke seg å sette seg ned foran en bulldoser? Det gjorde han. Det førte til at «Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern», (snm), ble stifta 24. juni 1969.» (Og dermed til dem som lenka seg fast først i Mardøla og helt nord til Alta.)
Men hvordan ble miljøkamp del av EU-kampen?
«Det var våren 1971 at (snm) med stort flertall vedtok at vi som organisasjon skulle stille oss til rådighet for Folkebevegelsen mot EEC. Det var noen næringsliberalistiske medlemmer som var veldig sinte for det, men det var bare to som meldte seg ut.
Vi var sju stykker som i 1971 skreiv Pax-boka ”Økopolitikk eller EF”. Den ble trykt i 10.000 eksemplar - og ble utsolgt. Vi brukte fenomenet EEC som en eksempelsamling der vi kunne vise hva en økopolitisk analyse kunne bestå i. Og vi dreiv med EEC, EF og EU hele tida.
Så skreiv jeg i 1994 - med god hjelp av Olav Randen – heftet ”Naturens nei - om EU, frihandel og økologisk kaos». Jeg fikk jo veldig mye hetsing både i NRK og i VG. VG lagde et smededikt sammensatt av de latinske navnene på husdyrsykdommer jeg hadde nevnt. Etter tre måneder brøt det ut lungepest i Afrika, og flyplassene ble stengt for flyvninger fra den delen av Afrika. Og i 1995 eksploderte kugalskapen. Det ble slutt på den kritikken."
Hvor tidlig ble du opptatt av de økopolitiske utfordringene. Har du hatt det i deg alltid, eller var det noe spesielt som utløste interessen?
«Jeg hadde et utvekslingsstipend som 18-åring. Jeg brøt av midt i gymnastida og var ett år i Amerika. Etter skoleåret ble vi, ei gruppe europeiske 18-åringer, busset rundt i tre uker. Det var det amerikanske samfunnet som skulle vises fram. Blant annet fikk vi se et vidunder av en gård som produserte melk. Der fikk jeg den første, sterke opplevelsen av det moderne menneskets fremmedgjøring.
Du skjønner, for å prøve å si det kort, mjølkinga foregikk på et roterende gulv inni en svær kuppel av glass. Kyrne kom i puljer dag og natt, for maskinen var så dyr at den måtte gå dag og natt, ikke sant? Så mennesket har tilpasset seg maskinens krav, både menneskene og dyra. Så de ble foret på forskjellige tider av døgnet. Jeg var veldig nysgjerrig på dette her, så jeg tulla meg inn i den tunnelen da jeg plutselig oppdaget at det kom vann overalt. Vi ble altså rensa, og så kunne jeg ikke snu for bak meg kom det en armada av tunge kyr som gikk gjennom tunnelen. Så jeg måtte jo skifte klær.
Men så skjønner du, sightseeingen fortsatte. Så kom vi da inn i et slags parkeringshus for kyr. Jeg så jo at disse dyra var mjølksprengte. Det var nok bare jeg som så det, for de andre var jo fra storbyer i Europa, en var fra Istanbul. Du ser at spenene spriker, så jeg tenkte ikke på å lage noe sirkus, men jeg var ukjent med det moderne menneskets fremmedgjøring i forhold til seg sjøl og dyr og mat og alt mulig, Så jeg gjorde som en refleks, som jeg ofte jeg har gjort hjemme når kyr var på beite. Jeg gikk bort og satte meg på huk og mjølka kua direkte inn i munnen.
Det ble altså oppstandelse. Et par stykker kom bort og dro meg vekk og lurte på om jeg hadde fått solstikk. Noen snakka om å skaffe en lege, og to skreik ende opp og sprang ut. Jeg oppdaga etterpå at det de trodde de hadde opplevd, var nærkontakt med et seksuelt forhold mellom menneske og dyr. Og at jeg var altså helt desperat og gal.
Det var det første støkket jeg fikk, og jeg begynte å tenke: hva er det som skjer med verden?
Men jeg har egentlig vært en blandingsperson. Jeg har alltid vært interessert i naturvitenskap og teknologi, og det førte til at jeg var tre år i flyvåpenet. Jeg gikk på Flyvåpenets tekniske skole og var flymekaniker på Gardermoen. Det var også en sterk opplevelse.
Vi hadde jo et amerikansk jagerfly som ikke var ferdigprøvd fra fabrikken. Bare i løpet av noen få uker mista vi seks flyvere på Gardermoen. Det var en elektronisk innsprøyting av brennstoff som stoppa like etter at flyet tok av. Og på grunn av at vi hadde avtale via NATO med USA, så fikk vi ikke skifta til det britiske utskytingssetet, Martin Baker-setet, som ville ha redda mange norske flyvere. Det var det første politiske sjokket jeg fikk. Vi har mista cirka hundre norske flyvere."
Når var dette?
"Det var 1956-57 tror jeg. De kunne ikke redde seg hvis de ikke var høyt oppe. Hvis de hadde innført Martin Baker-setet, som de etter hvert ble tvunget til å gjøre, kunne du skyte deg ut mens flyet sto på bakken. Du skytes rett opp av en rakett, og så skytes fallskjermen ut av pressluft, så den folder seg ut med en gang.
Det var en forferdelig opplevelse, det var bare en som fikk skutt seg ut. Hadde det vært nå, hadde jeg gjort rabalder. Men jeg var jo ung og liksom litt fortapt i dette militære systemet."
Ble det ikke avisoppslag av det?
"Nei, det ble ingen avisoppslag, men vi mekanikere observerte det jo.»
Seinere nøyde ikke Sigmund seg med å observere hvis det trengtes rabalder, men da var det gjennomtenkt rabalder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. juni 2014)
Mellom Brussel og Moskva
Er det noen annen løsning enn et føderalt Ukraina med utstrakt regionalt sjølstyre?
Konfliktene i Ukraina utvikler seg fra ille til verre for hver dag som går. De som forsterker fiendebilder, vinner lettere fram i media – og antakelig også i ordvekslingen folk i mellom – enn de som prøver å dempe dem.
Kiev-regjeringen kan ikke vinne noen militær seier i øst og rår åpenbart heller ikke over politistyrker som kan skjelne mellom fredelig innstilte demonstranter og villbasser på jakt etter slagsmål.
Ukraina kan havne i samme katastrofale spor som Jugoslavia på 1990-tallet. Der var det også slik at krigshissere med makt og adgang til media blåste opp enkelt-episoder for å skape stor nok frykt - også for naboer - til at vold og krig ble «løsningen». Både i Kiev og Moskva er det nok av makthavere som har sett seg tjent med å piske fram fiendebilder som hindrer enhver nedtrapping av konfliktene.
Samtidig kommer stadig flere - både i Ukraina og utenlands - til den erkjennelsen at et føderalt Ukraina med folkevalgte regionale regjeringer er den eneste løsningen som «partene» i konflikten etter hvert kunne samle seg om. I så fall er det ingen som vinner alt eller taper alt.
Det betyr at en slik løsning måtte velges både av den Kiev-regjeringen som oppstår etter valget på søndag og av de regionale makthaverne både i russisk-dominerte områder i øst og sør og i ukrainsk-dominerte områder i vest og i det sentrale Ukraina.
Et så følsomt kompromiss mellom krefter som har gitt seg sjøl ekstrem fallhøyde, forutsetter at EU/USA og Russland legger til rette for en slik løsning.
Noe slikt kommer ikke av seg sjøl.
Her i Norge betyr det vi må oppsøke og spre den informasjonen som forklarer hvordan og hvorfor konfliktene er oppstått – og som peker ut mulighetene for å bygge ned konfliktnivået. Det betyr at norske politikere, både i partier og i regjeringen, aktivt argumenterer overfor kontakter i andre land for at en slik kompromissvilje må arbeides fram også utafor Ukraina.
Et føderalt Ukraina med utstrakt regionalt sjølstyre er på ingen måte en «russisk» løsning. Under regimet til Janukovitsj var regionalt sjølstyre et hovedkrav fra de regionale myndighetene i Lviv-regionen vest i Ukraina så nylig som i februar.
En slik løsning setter tvert imot en bom for Putins separatisme. Ukraina vil bestå som stat, antakelig på den eneste måten den kan være levedyktig med de sterke regionale spenningene som er utløst. Hvis målet er et samla Ukraina ett eller annet sted mellom Brussel og Moskva, må mange jenke seg – både innad i Ukraina og blant politiske krefter utafor landet.
Majdan-opprøret i vinter viste at det var umulig å få Ukraina inn i den «eurasiatiske unionen» til Putin - sammen med Russland, Belarus og Kazakhstan. Opprøret i øst og dødsbrannen i Odessa er tydelige signal om at det kan bli like vanskelig å få et samla Ukraina til å velge den vestvendte veien med full tilpasning til EU og et varig brudd med Moskva.
Fortsatte forsøk på å slå ned det væpnede opprøret i øst med militære midler styrker bare de mest skytevillige opprørere i øst, men også paramilitære ekstrem-nasjonalister i vest og Putins herredømme over opinionen i Russland.
To ting kan vi være nokså sikre på: Verken mediestormen i vest eller i øst gir et troverdig bilde av hva som har skjedd i og rundt Ukraina. Ved å leite blant nettkilder fra den reflekterte «venstresida» i Russland og Ukraina, er det enkelte hovedtrekk det er enighet om.
De fleste er enige om at grunnleggende samfunnskonflikter lå i bonn for opprøret både vest og øst i Ukraina. Da demonstrasjonene starta i Kiev i november, var de utløst av et sosialt raseri. De som møttes på Majdan-plassen, ville ikke godta et samfunn der store og små oligarker kunne tjene seg søkkrike på å herje med arbeidsliv og arbeidsplasser, og der korrupsjon ga ekstreme fordeler for noen få og stengte dører for de mange.
Det er også enighet om at sjøl om Majdan-opprøret kunne blitt et uttrykk for en sosial revolusjon, endte det med å flytte samfunnsmakta fra én elite til en annen – fra østvendte oligarker til vestvendte. Valget på søndag endrer ikke noe på det.
Både i vest, på Maidan-plassen i Kiev, og i øst i Donetsk og Lugansk, tvang de mest voldelige det sosiale opprøret på avveier. I vest var det godt organiserte grupperinger som Svoboda og Høyresektoren som tok kontroll. I øst okkuperte væpnede grupper offentlige bygninger og proklamerte «Den uavhengige folkerepublikken Donetsk» og en tilsvarende republikk i Lugansk.
De fleste venstrenettstedene jeg fant fram til, regner med at Russland sendte inn spesialsoldater for å utløse og organisere disse okkupasjonene. Flere regner også med at grupper fra det Janukovitsj-tro opprørspolitiet som ble kjeppjaga fra Kiev, har slutta seg til det væpnede opprøret øst i Ukraina.
Derimot avviser de fleste at Putin har hatt planer om å invadere Øst-Ukraina militært. Da ville han ha overtatt ansvaret for å løfte millioner av mennesker ut av en sosial elendighet som er verre enn den som plager de verst stilte regionene i Russland. Målet hans var snarere å skape så mange problem for regimet i Ukraina at det etter hvert ville miste støtte i befolkningen.
De avviser også at befolkningen i øst er «separatister» som vil ut av Ukraina og inn i Russland. Russerne i Ukraina veit nok at lønninger og pensjoner er langt høyere i Russland enn i Ukraina, men gruvearbeiderne blant dem veit også at det er på den andre sida av grensa at det legges ned flest gruver.
Separatistene fins, særlig blant dem med våpen. Det fins også en høyre-nasjonalisme i øst som ikke er mer trivelig enn høyre-nasjonalismen i vest. Men det kan se ut som om det folk flest samler seg om, er å få «makt tilbake der de jobber og der de bor».
Den kampen kunne mange ukrainere ha opplevd som felles både i øst og i vest – hvis det underet kunne skje at mange nok vendte ryggen til krigshisserne.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mai 2014)
Konfliktene i Ukraina utvikler seg fra ille til verre for hver dag som går. De som forsterker fiendebilder, vinner lettere fram i media – og antakelig også i ordvekslingen folk i mellom – enn de som prøver å dempe dem.
Kiev-regjeringen kan ikke vinne noen militær seier i øst og rår åpenbart heller ikke over politistyrker som kan skjelne mellom fredelig innstilte demonstranter og villbasser på jakt etter slagsmål.
Ukraina kan havne i samme katastrofale spor som Jugoslavia på 1990-tallet. Der var det også slik at krigshissere med makt og adgang til media blåste opp enkelt-episoder for å skape stor nok frykt - også for naboer - til at vold og krig ble «løsningen». Både i Kiev og Moskva er det nok av makthavere som har sett seg tjent med å piske fram fiendebilder som hindrer enhver nedtrapping av konfliktene.
Samtidig kommer stadig flere - både i Ukraina og utenlands - til den erkjennelsen at et føderalt Ukraina med folkevalgte regionale regjeringer er den eneste løsningen som «partene» i konflikten etter hvert kunne samle seg om. I så fall er det ingen som vinner alt eller taper alt.
Det betyr at en slik løsning måtte velges både av den Kiev-regjeringen som oppstår etter valget på søndag og av de regionale makthaverne både i russisk-dominerte områder i øst og sør og i ukrainsk-dominerte områder i vest og i det sentrale Ukraina.
Et så følsomt kompromiss mellom krefter som har gitt seg sjøl ekstrem fallhøyde, forutsetter at EU/USA og Russland legger til rette for en slik løsning.
Noe slikt kommer ikke av seg sjøl.
Her i Norge betyr det vi må oppsøke og spre den informasjonen som forklarer hvordan og hvorfor konfliktene er oppstått – og som peker ut mulighetene for å bygge ned konfliktnivået. Det betyr at norske politikere, både i partier og i regjeringen, aktivt argumenterer overfor kontakter i andre land for at en slik kompromissvilje må arbeides fram også utafor Ukraina.
Et føderalt Ukraina med utstrakt regionalt sjølstyre er på ingen måte en «russisk» løsning. Under regimet til Janukovitsj var regionalt sjølstyre et hovedkrav fra de regionale myndighetene i Lviv-regionen vest i Ukraina så nylig som i februar.
En slik løsning setter tvert imot en bom for Putins separatisme. Ukraina vil bestå som stat, antakelig på den eneste måten den kan være levedyktig med de sterke regionale spenningene som er utløst. Hvis målet er et samla Ukraina ett eller annet sted mellom Brussel og Moskva, må mange jenke seg – både innad i Ukraina og blant politiske krefter utafor landet.
Majdan-opprøret i vinter viste at det var umulig å få Ukraina inn i den «eurasiatiske unionen» til Putin - sammen med Russland, Belarus og Kazakhstan. Opprøret i øst og dødsbrannen i Odessa er tydelige signal om at det kan bli like vanskelig å få et samla Ukraina til å velge den vestvendte veien med full tilpasning til EU og et varig brudd med Moskva.
Fortsatte forsøk på å slå ned det væpnede opprøret i øst med militære midler styrker bare de mest skytevillige opprørere i øst, men også paramilitære ekstrem-nasjonalister i vest og Putins herredømme over opinionen i Russland.
To ting kan vi være nokså sikre på: Verken mediestormen i vest eller i øst gir et troverdig bilde av hva som har skjedd i og rundt Ukraina. Ved å leite blant nettkilder fra den reflekterte «venstresida» i Russland og Ukraina, er det enkelte hovedtrekk det er enighet om.
De fleste er enige om at grunnleggende samfunnskonflikter lå i bonn for opprøret både vest og øst i Ukraina. Da demonstrasjonene starta i Kiev i november, var de utløst av et sosialt raseri. De som møttes på Majdan-plassen, ville ikke godta et samfunn der store og små oligarker kunne tjene seg søkkrike på å herje med arbeidsliv og arbeidsplasser, og der korrupsjon ga ekstreme fordeler for noen få og stengte dører for de mange.
Det er også enighet om at sjøl om Majdan-opprøret kunne blitt et uttrykk for en sosial revolusjon, endte det med å flytte samfunnsmakta fra én elite til en annen – fra østvendte oligarker til vestvendte. Valget på søndag endrer ikke noe på det.
Både i vest, på Maidan-plassen i Kiev, og i øst i Donetsk og Lugansk, tvang de mest voldelige det sosiale opprøret på avveier. I vest var det godt organiserte grupperinger som Svoboda og Høyresektoren som tok kontroll. I øst okkuperte væpnede grupper offentlige bygninger og proklamerte «Den uavhengige folkerepublikken Donetsk» og en tilsvarende republikk i Lugansk.
De fleste venstrenettstedene jeg fant fram til, regner med at Russland sendte inn spesialsoldater for å utløse og organisere disse okkupasjonene. Flere regner også med at grupper fra det Janukovitsj-tro opprørspolitiet som ble kjeppjaga fra Kiev, har slutta seg til det væpnede opprøret øst i Ukraina.
Derimot avviser de fleste at Putin har hatt planer om å invadere Øst-Ukraina militært. Da ville han ha overtatt ansvaret for å løfte millioner av mennesker ut av en sosial elendighet som er verre enn den som plager de verst stilte regionene i Russland. Målet hans var snarere å skape så mange problem for regimet i Ukraina at det etter hvert ville miste støtte i befolkningen.
De avviser også at befolkningen i øst er «separatister» som vil ut av Ukraina og inn i Russland. Russerne i Ukraina veit nok at lønninger og pensjoner er langt høyere i Russland enn i Ukraina, men gruvearbeiderne blant dem veit også at det er på den andre sida av grensa at det legges ned flest gruver.
Separatistene fins, særlig blant dem med våpen. Det fins også en høyre-nasjonalisme i øst som ikke er mer trivelig enn høyre-nasjonalismen i vest. Men det kan se ut som om det folk flest samler seg om, er å få «makt tilbake der de jobber og der de bor».
Den kampen kunne mange ukrainere ha opplevd som felles både i øst og i vest – hvis det underet kunne skje at mange nok vendte ryggen til krigshisserne.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mai 2014)
Ei gullgruve på trykk
I København møtes sosial dumping med blokade, i Oslo med organisering av arbeidsinnvandrere
Kan et medlemsblad ha interesse for andre enn medlemmene?
Svaret er ja når det gjelder Bygningsarbeideren, medlemsavisa til Oslo Bygningsarbeiderforening. Avisa kommer ut 3-4 ganger i året og følger utviklingen i arbeidslivet bedre og tettere på enn noen annen trykksak i Norge i dag.
Det siste nummeret (1/2014) finner du på www.bygningsarbeider.no. Der finner du også alle numre helt tilbake til 2006.
I lederartikkelen skriver Ken Gordon Solfjeld, leder for Tømrer og Byggfagforeningen: «Dagens virkelighet er at entreprenørene har færre egne ansatte og satser heller på å sette ut jobbene til underentreprenører eller innleie. Dette betyr at de fleste byggeoppdrag utføres av bedrifter uten tariffavtale, få organiserte, mye ufaglærte med lavere lønn, lavere produktivitet og ingen fagopplæring».
Boye Ullmann går i gjennom erfaringer med innleie etter frislippet av bemanningsfirmaer i 2000. De Facto påviste høsten 2011 at de seks største leiefirmaene i Oslo-området hadde mer enn dobbelt så mange ansatte som de seks største entreprenørene. Det hjelper lite at vikarbyrådirektivet skulle gi innleide samme lønn som de fast ansatte når leiefirmaer ikke gir sine ansatte lønn mellom oppdraga
Jonas Bals trekker fram et borettslag som skulle modernisere og utvide leilighetene. Det ble satsa på innleie for at jobben skulle gjøres «raskt og billig». Alt gikk på skakke: «Rørene var ikke brannisolert, dreneringen var så dårlig at alt måtte gjøres på nytt, murpussen ramlet av veggene innvendig ….» Prosjektet er nå halvannet år på overtid, og merkostnadene er foreløpig 40-50 millioner kroner.
Jonas Bals tar også opp det som kan bli skjebnesvangert for kvaliteten i arbeidslivet, den manglende fagopplæringa. Det offentlige tar imot en tredjedel av alt som bygg- og anleggsnæringen produserer. Da burde myndighetene ved utlysinger av anbud stille krav som fremmer fagopplæring og kvalitet i alle ledd. Bals siterer et ordtak fra Vest-Afrika: «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek.»: Om de gamle håndverkerne ikke lærer bort faget sitt til de yngre, tar de med seg faget i grava.
Egil Mongstad skriver om den prisen som fra 2005 hvert år deles ut til dem som varsler om uhumskheter og svindel innen byggebransjen. Den første som fikk prisen, var polakken Pawel Motyka som avslørte sosial dumping og falske kontrakter da Operahuset i Oslo ble bygd. I fjor gikk prisen til de to spanske rørleggerne som avslørte skandalene ved bygginga av det nye hovedlageret til COOP på Gardermoen.
Odd Magnar Solbakken viser hvordan regjeringa fra 1. januar har svekka lønnsgarantien for ansatte ved en konkurs. Det kan bli ekstra plagsomt fordi tallet på konkurser og tvangsavviklinger øker. Bare i Østlandsområdet var det i fjor 697 konkurser innen byggebransjen, 149 flere enn året før.
Lederen i Bygningsarbeiderforeningen, Petter Vellesen, går i gjennom de nye permitteringsreglene. Nå skal arbeidsgiveren betale for de første tjue dagene av permitteringsperioden – mot før ti dager. Da er det fare for at de ansatte blir sagt opp i stedet for å bli permittert. Da er det vel det regjeringa vil?
Petter Vellesen går i en annen artikkel inn på hvor forskjellig sosial dumping blant arbeidsinnvandrere bekjempes i Oslo og København.
I Danmark er den faglige hovedstrategien blokade av bedrifter som ikke vil inngå tariffavtale: «Det vi si at ingen organisert arbeider skal utføre arbeid for bedriften. Sjåførene skal ikke levere varer, stillasbyggerne skal ikke settte opp stillas, elektrikerne skal ikke gjøre sitt arbeid osv.» Dette kan danskene gjøre sjøl om ingen på den bedriften som blokkeres, er i streik eller er organisert.
Før østeuropeiske land gikk inn i EU i 2004 ble dette blokadevåpenet lite brukt. Men det fungerte effektivt som et ris bak speilet. Både fagforeninger og arbeidsgivere visste at våpenet kunne tas i bruk. Etter 2004 eksploderte bruken av blokadevåpenet. I alt er det iverksatt nesten 1800 blokader, i 2013 var tallet 394.
I Norge kan også sympatistreik brukes, men bare hvis det er en konflikt i bedriften på forhånd. Det er også i praksis umulig å kreve tariffavtale på en arbeidsplass der ingen har organisert seg. I stedet er minstelønna i byggtariffen allmenngjort. I Danmark kan ikke tariffavtaler allmenngjøres.
Siden det var vanskelig å håndheve allmenngjorte tariffer, har norske bygningsarbeidere har stilt krav om effektive tilleggstiltak mot sosial dumping. En allmenngjort tariffavtale forutsetter at fagforeninger kan oppdage og dokumentere at sosial dumping foregår.
Derfor ble det f.eks. reist krav om innsynsrett og solidaransvar. Innsynsretten gir faglige tillitsvalgte rett til å få kjennskap til lønns- og arbeidsvilkåra hos underentreprenører, og solidaransvar gjør hovedentreprenøren økonomisk ansvarlig for at lønningene utbetales som de skal av underentreprenørene.
I Oslo har Bygningsarbeiderforeninga valgt som sin hovedstrategi å organisere arbeidsinnvandrerne. Foreninga ansatte organisasjonsarbeidere som kunne fungere som tolker for polakker og baltere. Det har ført til at polakker og baltere i dag utgjør om lag halvparten av medlemmene. Noe slikt har ikke skjedd i København. Bygningsarbeiderne i Oslo har all grunn til å være stolte av denne formen for arbeidersolidaritet.
Historikeren Harald Berntsen minner i en større artikkel om erfaringene fra to viktige arbeidskonflikter, de «ulovlige» streikene ved Tollpost-Globe i 1992 og ved SAS-hotellet i Oslo i 1993-94.
Den første konflikten dreide seg om å hindre at heltidsstillinger ble gjort om til deltid. Den andre ble utløst da bemanninga skulle slankes fra 303 til 196 ansatte og i stedet satse på innleie. Begge konfliktene ga et varsel om tider som skulle komme. Harald Berntsen har slike verdifulle historiske tilbakeblikk i hvert nummer av Bygningsarbeideren. Ta vare på dem!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mai 2014)
Kan et medlemsblad ha interesse for andre enn medlemmene?
Svaret er ja når det gjelder Bygningsarbeideren, medlemsavisa til Oslo Bygningsarbeiderforening. Avisa kommer ut 3-4 ganger i året og følger utviklingen i arbeidslivet bedre og tettere på enn noen annen trykksak i Norge i dag.
Det siste nummeret (1/2014) finner du på www.bygningsarbeider.no. Der finner du også alle numre helt tilbake til 2006.
I lederartikkelen skriver Ken Gordon Solfjeld, leder for Tømrer og Byggfagforeningen: «Dagens virkelighet er at entreprenørene har færre egne ansatte og satser heller på å sette ut jobbene til underentreprenører eller innleie. Dette betyr at de fleste byggeoppdrag utføres av bedrifter uten tariffavtale, få organiserte, mye ufaglærte med lavere lønn, lavere produktivitet og ingen fagopplæring».
Boye Ullmann går i gjennom erfaringer med innleie etter frislippet av bemanningsfirmaer i 2000. De Facto påviste høsten 2011 at de seks største leiefirmaene i Oslo-området hadde mer enn dobbelt så mange ansatte som de seks største entreprenørene. Det hjelper lite at vikarbyrådirektivet skulle gi innleide samme lønn som de fast ansatte når leiefirmaer ikke gir sine ansatte lønn mellom oppdraga
Jonas Bals trekker fram et borettslag som skulle modernisere og utvide leilighetene. Det ble satsa på innleie for at jobben skulle gjøres «raskt og billig». Alt gikk på skakke: «Rørene var ikke brannisolert, dreneringen var så dårlig at alt måtte gjøres på nytt, murpussen ramlet av veggene innvendig ….» Prosjektet er nå halvannet år på overtid, og merkostnadene er foreløpig 40-50 millioner kroner.
Jonas Bals tar også opp det som kan bli skjebnesvangert for kvaliteten i arbeidslivet, den manglende fagopplæringa. Det offentlige tar imot en tredjedel av alt som bygg- og anleggsnæringen produserer. Da burde myndighetene ved utlysinger av anbud stille krav som fremmer fagopplæring og kvalitet i alle ledd. Bals siterer et ordtak fra Vest-Afrika: «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek.»: Om de gamle håndverkerne ikke lærer bort faget sitt til de yngre, tar de med seg faget i grava.
Egil Mongstad skriver om den prisen som fra 2005 hvert år deles ut til dem som varsler om uhumskheter og svindel innen byggebransjen. Den første som fikk prisen, var polakken Pawel Motyka som avslørte sosial dumping og falske kontrakter da Operahuset i Oslo ble bygd. I fjor gikk prisen til de to spanske rørleggerne som avslørte skandalene ved bygginga av det nye hovedlageret til COOP på Gardermoen.
Odd Magnar Solbakken viser hvordan regjeringa fra 1. januar har svekka lønnsgarantien for ansatte ved en konkurs. Det kan bli ekstra plagsomt fordi tallet på konkurser og tvangsavviklinger øker. Bare i Østlandsområdet var det i fjor 697 konkurser innen byggebransjen, 149 flere enn året før.
Lederen i Bygningsarbeiderforeningen, Petter Vellesen, går i gjennom de nye permitteringsreglene. Nå skal arbeidsgiveren betale for de første tjue dagene av permitteringsperioden – mot før ti dager. Da er det fare for at de ansatte blir sagt opp i stedet for å bli permittert. Da er det vel det regjeringa vil?
Petter Vellesen går i en annen artikkel inn på hvor forskjellig sosial dumping blant arbeidsinnvandrere bekjempes i Oslo og København.
I Danmark er den faglige hovedstrategien blokade av bedrifter som ikke vil inngå tariffavtale: «Det vi si at ingen organisert arbeider skal utføre arbeid for bedriften. Sjåførene skal ikke levere varer, stillasbyggerne skal ikke settte opp stillas, elektrikerne skal ikke gjøre sitt arbeid osv.» Dette kan danskene gjøre sjøl om ingen på den bedriften som blokkeres, er i streik eller er organisert.
Før østeuropeiske land gikk inn i EU i 2004 ble dette blokadevåpenet lite brukt. Men det fungerte effektivt som et ris bak speilet. Både fagforeninger og arbeidsgivere visste at våpenet kunne tas i bruk. Etter 2004 eksploderte bruken av blokadevåpenet. I alt er det iverksatt nesten 1800 blokader, i 2013 var tallet 394.
I Norge kan også sympatistreik brukes, men bare hvis det er en konflikt i bedriften på forhånd. Det er også i praksis umulig å kreve tariffavtale på en arbeidsplass der ingen har organisert seg. I stedet er minstelønna i byggtariffen allmenngjort. I Danmark kan ikke tariffavtaler allmenngjøres.
Siden det var vanskelig å håndheve allmenngjorte tariffer, har norske bygningsarbeidere har stilt krav om effektive tilleggstiltak mot sosial dumping. En allmenngjort tariffavtale forutsetter at fagforeninger kan oppdage og dokumentere at sosial dumping foregår.
Derfor ble det f.eks. reist krav om innsynsrett og solidaransvar. Innsynsretten gir faglige tillitsvalgte rett til å få kjennskap til lønns- og arbeidsvilkåra hos underentreprenører, og solidaransvar gjør hovedentreprenøren økonomisk ansvarlig for at lønningene utbetales som de skal av underentreprenørene.
I Oslo har Bygningsarbeiderforeninga valgt som sin hovedstrategi å organisere arbeidsinnvandrerne. Foreninga ansatte organisasjonsarbeidere som kunne fungere som tolker for polakker og baltere. Det har ført til at polakker og baltere i dag utgjør om lag halvparten av medlemmene. Noe slikt har ikke skjedd i København. Bygningsarbeiderne i Oslo har all grunn til å være stolte av denne formen for arbeidersolidaritet.
Historikeren Harald Berntsen minner i en større artikkel om erfaringene fra to viktige arbeidskonflikter, de «ulovlige» streikene ved Tollpost-Globe i 1992 og ved SAS-hotellet i Oslo i 1993-94.
Den første konflikten dreide seg om å hindre at heltidsstillinger ble gjort om til deltid. Den andre ble utløst da bemanninga skulle slankes fra 303 til 196 ansatte og i stedet satse på innleie. Begge konfliktene ga et varsel om tider som skulle komme. Harald Berntsen har slike verdifulle historiske tilbakeblikk i hvert nummer av Bygningsarbeideren. Ta vare på dem!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mai 2014)
Hva skal Norge i TISA?
Når handelsdiplomater begrenser demokratiske styring av helse- og utdanningspolitikken?
EU med sine 28 medlemsland har sammen med 23 andre land i snart ett år forhandla om hvordan det skal bli større fart over den innbyrdes handelen med tjenester. Norge er med. Det er også USA, Japan, Canada og Australia. Til sammen står disse 51 statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.
De 51 er på ingen måte en tilfeldig gruppe land. De kaller seg da også «The Really Good Friends of Services» (RGF) – «Tjenesters virkelig gode venner». Navnet sier ikke hele sannheten. De er venner av konkurransen om tjenesteytingen, ikke nødvendigvis om tjenestene som skal ytes. Som gruppe er de – mer enn andre land - pådrivere for en kraftig liberalisering av tjenestesektoren på tvers av alle grenser.
Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen. Det er den situasjonen store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på.
Hele Norge? Det er sjølsagt bare en liten flik av Norge som er med på dette spillet, ja, som veit om hva det forhandles om, men det er en flik med evne og vilje til å utmanøvrere resten av det norske samfunnet – så lenge vi finner oss i det.
Stoltenberg-regjeringen var opptatt av å forsikre at TISA-forhandlingene ikke ville «berøre spørsmål som gjelder organisering av offentlig sektor, konkurranseutsetting, privatisering eller utforming av velferdsordninger».
Dagens regjering har klokkertro både på konkurranseutsetting og privatisering og vil mer enn gjerne sette sine egne spor på organiseringen av vår offentlige sektor og på utformingen av velferdsordningene våre. Da kan TISA bli til god hjelp.
Tanken bak TISA-opplegget er å komme ut av «stillstanden» i GATS. Ved å få fart på handelen med tjenester mellom land som dominerer denne handelen, skal andre land fristes - eller tvinges - til å knytte seg til TISA-systemet. Det kan undergrave den alliansen av u-land som satte foten ned mot å liberalisere tjenestehandelen innen rammen av GATS.
TISA-avtalen skal dekke alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.
Det betyr at TISA ikke begrenser seg til grensekryssende handel med tjenester i noen snever forstand. TISA-forpliktelsene vil trenge inn i forhold som tradisjonelt har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme helse- og sosialtjenestene sine, utdanningsvesenet, kulturpolitikken og miljø- og ressurspolitikken.
TISA stiller noen krav som gjelder alle land, alle tjenestesektorer og alle virkemidler, f.eks. den såkalte bestevilkårsregelen: det at de fordeler et land gir et annet når det gjelder handel med tjenester, skal gis alle andre land som omfattes av TISA. Hvis Norge blir med i TISA, kan vi altså ikke inngå særavtaler verken med et naboland eller med et land i den tredje verden som del av et utviklingssamarbeid.
På andre områder er TISA en avtale som bare omfatter det som et land har forplikta seg til skal omfattes av avtalen. Det gjelder f.eks. reglene om "nasjonal behandling" og markedsadgang. ("Nasjonal behandling" betyr at utenlandske selskap skal behandles på nøyaktig samme måte som innenlandske selskap.)
Hvert land kan sette opp ei liste av tjenester der full konkurranse ikke skal gjelde. Men når avtalen er inngått, kan ikke den lista utvides. Ingen regjering kan etterpå «komme på» at det var et par tjenester som burde ha vært med på denne lista – og velgerne kan ikke få flere tjenester unntatt konkurranse uansett hvordan de stemmer ved neste valg.
I sum- og over tid - innebærer derfor TISA en vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. En høyreregjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan føle seg trygg på at en venstreregjering ikke kan omgjøre dette vedtaket.
TISA-opplegget betyr derfor at det kan bli vanskelig å utvide offentlig tjenesteyting til nye områder for å møte nye samfunnsutfordringer, fange opp nye sosiale behov eller utvikle nye måter å jobbe på. Det er derfor eksperter på folkehelse, utdanning, sosialpolitikk og miljøpolitikk burde ha stått for forhandlingene om handelen med tjenester, ikke handelsdiplomater.
TISA vil gjøre internasjonale handelsforhold verre for dem som er mest avmektige i verdenshandelen, verre for dem som provoseres av hva som foregår – og verre å endre til noe bedre.
Men motstanden er der og har bygd seg opp de siste månedene. Den er organisert av internasjonale fagforbund, solidaritetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, sosialpolitiske organisasjoner og mange andre miljøer. Foreløpig rår de ikke over midler som er hardtslående nok. De sprer kunnskap og innsikt, men ikke mottiltak og effektive våpen i kampen mot liberaliseringskreftene.
341 organisasjoner med flere hundre millioner medlemmer fastslo alt i september 2013 at TISA-forhandlingene «følger den vanlige konsernstrategien med å bruke handelsavtaler til å forplikte land til en ekstrem liberalisering og deregulering».
Tore Linné Eriksen har fastslått at «kunnskap uten handlingsalternativ gir ikke makt, men avmakt». Derfor:
- Spre nysgjerrighet om hva TISA er!
- Ikke gi deg før du har fått tak i hva TISA-logikken innebærer!
- Slutt opp om de miljøene som har engasjert seg i kampen mot TISA, her i Norge særlig Handelskampanjen og Attac!
- Reis TISA-utfordringene i organisasjoner du er med i, enten det er et parti, en fagforening, en miljø- eller en solidaritetsorganisasjon!
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2014)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
