Ei gullgruve på trykk

I København møtes sosial dumping med blokade, i Oslo med organisering av arbeidsinnvandrere


Kan et medlemsblad ha interesse for andre enn medlemmene?

Svaret er ja når det gjelder Bygningsarbeideren, medlemsavisa til Oslo Bygningsarbeiderforening. Avisa kommer ut 3-4 ganger i året og følger utviklingen i arbeidslivet bedre og tettere på enn noen annen trykksak i Norge i dag.

Det siste nummeret (1/2014) finner du på www.bygningsarbeider.no. Der finner du også alle numre helt tilbake til 2006.

I lederartikkelen skriver Ken Gordon Solfjeld, leder for Tømrer og Byggfagforeningen: «Dagens virkelighet er at entreprenørene har færre egne ansatte og satser heller på å sette ut jobbene til underentreprenører eller innleie. Dette betyr at de fleste byggeoppdrag utføres av bedrifter uten tariffavtale, få organiserte, mye ufaglærte med lavere lønn, lavere produktivitet og ingen fagopplæring».

Boye Ullmann går i gjennom erfaringer med innleie etter frislippet av bemanningsfirmaer i 2000. De Facto påviste høsten 2011 at de seks største leiefirmaene i Oslo-området hadde mer enn dobbelt så mange ansatte som de seks største entreprenørene. Det hjelper lite at vikarbyrådirektivet skulle gi innleide samme lønn som de fast ansatte når leiefirmaer ikke gir sine ansatte lønn mellom oppdraga

Jonas Bals trekker fram et borettslag som skulle modernisere og utvide leilighetene. Det ble satsa på innleie for at jobben skulle gjøres «raskt og billig». Alt gikk på skakke: «Rørene var ikke brannisolert, dreneringen var så dårlig at alt måtte gjøres på nytt, murpussen ramlet av veggene innvendig ….» Prosjektet er nå halvannet år på overtid, og merkostnadene er foreløpig 40-50 millioner kroner.

Jonas Bals tar også opp det som kan bli skjebnesvangert for kvaliteten i arbeidslivet, den manglende fagopplæringa. Det offentlige tar imot en tredjedel av alt som bygg- og anleggsnæringen produserer. Da burde myndighetene ved utlysinger av anbud stille krav som fremmer fagopplæring og kvalitet i alle ledd. Bals siterer et ordtak fra Vest-Afrika: «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek.»: Om de gamle håndverkerne ikke lærer bort faget sitt til de yngre, tar de med seg faget i grava.

Egil Mongstad skriver om den prisen som fra 2005 hvert år deles ut til dem som varsler om uhumskheter og svindel innen byggebransjen. Den første som fikk prisen, var polakken Pawel Motyka som avslørte sosial dumping og falske kontrakter da Operahuset i Oslo ble bygd. I fjor gikk prisen til de to spanske rørleggerne som avslørte skandalene ved bygginga av det nye hovedlageret til COOP på Gardermoen.

Odd Magnar Solbakken viser hvordan regjeringa fra 1. januar har svekka lønnsgarantien for ansatte ved en konkurs. Det kan bli ekstra plagsomt fordi tallet på konkurser og tvangsavviklinger øker. Bare i Østlandsområdet var det i fjor 697 konkurser innen byggebransjen, 149 flere enn året før.

Lederen i Bygningsarbeiderforeningen, Petter Vellesen, går i gjennom de nye permitteringsreglene. Nå skal arbeidsgiveren betale for de første tjue dagene av permitteringsperioden – mot før ti dager. Da er det fare for at de ansatte blir sagt opp i stedet for å bli permittert. Da er det vel det regjeringa vil?

Petter Vellesen går i en annen artikkel inn på hvor forskjellig sosial dumping blant arbeidsinnvandrere bekjempes i Oslo og København.

I Danmark er den faglige hovedstrategien blokade av bedrifter som ikke vil inngå tariffavtale: «Det vi si at ingen organisert arbeider skal utføre arbeid for bedriften. Sjåførene skal ikke levere varer, stillasbyggerne skal ikke settte opp stillas, elektrikerne skal ikke gjøre sitt arbeid osv.» Dette kan danskene gjøre sjøl om ingen på den bedriften som blokkeres, er i streik eller er organisert.

Før østeuropeiske land gikk inn i EU i 2004 ble dette blokadevåpenet lite brukt. Men det fungerte effektivt som et ris bak speilet. Både fagforeninger og arbeidsgivere visste at våpenet kunne tas i bruk. Etter 2004 eksploderte bruken av blokadevåpenet. I alt er det iverksatt nesten 1800 blokader, i 2013 var tallet 394.

I Norge kan også sympatistreik brukes, men bare hvis det er en konflikt i bedriften på forhånd. Det er også i praksis umulig å kreve tariffavtale på en arbeidsplass der ingen har organisert seg. I stedet er minstelønna i byggtariffen allmenngjort. I Danmark kan ikke tariffavtaler allmenngjøres.

Siden det var vanskelig å håndheve allmenngjorte tariffer, har norske bygningsarbeidere har stilt krav om effektive tilleggstiltak mot sosial dumping. En allmenngjort tariffavtale forutsetter at fagforeninger kan oppdage og dokumentere at sosial dumping foregår.

Derfor ble det f.eks. reist krav om innsynsrett og solidaransvar. Innsynsretten gir faglige tillitsvalgte rett til å få kjennskap til lønns- og arbeidsvilkåra hos underentreprenører, og solidaransvar gjør hovedentreprenøren økonomisk ansvarlig for at lønningene utbetales som de skal av underentreprenørene.

I Oslo har Bygningsarbeiderforeninga valgt som sin hovedstrategi å organisere arbeidsinnvandrerne. Foreninga ansatte organisasjonsarbeidere som kunne fungere som tolker for polakker og baltere. Det har ført til at polakker og baltere i dag utgjør om lag halvparten av medlemmene. Noe slikt har ikke skjedd i København. Bygningsarbeiderne i Oslo har all grunn til å være stolte av denne formen for arbeidersolidaritet.

Historikeren Harald Berntsen minner i en større artikkel om erfaringene fra to viktige arbeidskonflikter, de «ulovlige» streikene ved Tollpost-Globe i 1992 og ved SAS-hotellet i Oslo i 1993-94.

Den første konflikten dreide seg om å hindre at heltidsstillinger ble gjort om til deltid. Den andre ble utløst da bemanninga skulle slankes fra 303 til 196 ansatte og i stedet satse på innleie. Begge konfliktene ga et varsel om tider som skulle komme. Harald Berntsen har slike verdifulle historiske tilbakeblikk i hvert nummer av Bygningsarbeideren. Ta vare på dem!


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mai 2014)