Hundre milliarder?

IMF holder islendingene i ei knipe som et kortsiktig norsk lån kunne få dem ut av

Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen går inn for at Norge låner Island 100 milliarder kroner. Fra Arbeiderpartiets side ble forslaget øyeblikkelig skutt ned. Beløpet er da også satt så stort at det er lett å skyte det ned. Det er for eksempel 25 ganger mer enn hva Stortinget vedtok å låne Island i mai som del av ei felles lånepakke med IMF og de andre nordiske land.

Forhandlinger med IMF førte før jul i fjor fram til ei lånepakke på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Halvparten av dette lånet tok de nordiske land på seg. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs nær 4 milliarder kroner.

Et vilkår for denne lånepakka var at Island overholder sine internasjonale forpliktelser, blant annet å dekke tapene til utlendinger som har skutt inn penger i islandske banker.

Nettbanken Icesave har i den forbindelse vært hovedproblemet. Denne nettbanken som var eid av Landsbanki, en av de tre islandske storbankene, tilbød så høye renter at banken på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.

Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro (garantibeløpet for islandske innskytere), mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet.

Siden den islandske regjeringen ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den få lån på 22 milliarder kroner fra den britiske regjeringen og 10 milliarder kroner fra den nederlandske til å dekke sin del av garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk.

Denne avtalen er ekstremt provoserende for islendinger flest. Meningsmålinger viser at helt oppimot ni av ti vil forkaste hele avtalen. Alltinget har diskutert avtalen i månedsvis, og godkjente den med et nødskrik i august, men da med et forbehold: låna kan bare betales tilbake innen 2024 dersom islandsk økonomi tåler det. Denne sikkerhetsventilen er foreløpig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.

Icesave-avtalen er i disse dager til intense diskusjoner innad i regjeringen og mellom alltingsgruppene til de to regjeringspartiene, sosialdemokratene og de Venstre-Grønne. De to opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Framskrittspartiet, utnytter situasjonen til å gå til stormløp mot Icesave-avtalen.

Problemet for regjeringen er at hvis Icesave-avtalen faller, faller også IMF-lånet vekk. Både IMF og de nordiske regjeringene har gjort lånestøtten avhengig av at Icesave-avtalen blir godkjent. Det er budskapet også fra den norske regjeringen.

Det er i denne situasjonen Per Olaf Lundteigen, på vegne av Senterpartiet, foreslår å låne Island 100 milliarder kroner.

Det er lett å ha sympati med et slikt forslag. Men hvor lurt er det?

Hvis hensikten er å gjøre det mulig for Island å avvise hele Icesave-avtalen, kan vi gjøre islendingene en bjørnetjeneste. Det vil bli oppfatta som at Island ikke oppfyller internasjonale forpliktelser som er gjort til en forutsetning for det økonomiske tillitsforholdet mellom stater.

De islandske finansvikingene har sørga for at Island har ekstremt lav goodwill blant europeiske finansministere. Uansett hva en måtte mene om forpliktelsen til å dekke tap også for utenlandske innskytere, er det tvilsomt om Island er tjent med å bryte slike forpliktelser.

Hadde vi derimot gitt Island et betydelig lån alt i fjor høst, ville den islandske regjeringen stått sterkere både i forhandlingene med IMF og i Icesave-forhandlingene. Det kunne ført fram til avtaler som det hadde vært langt lettere for islendingene å forsone seg med.

Hva så med lånepakka fra IMF på rundt 30 milliarder kroner?

Den vil utløses i det øyeblikk Island godtar Icesave-avtalen. Argumentet for et betydelig lån fra Norge uavhengig av IMF, er at det vil gi den islandske regjeringen pusterom.

Island har vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og har ønsket å reise avtalegrunnlaget rettslig. Det har vært avvist av den britiske og nederlandske regjeringen – og også av IMF.

En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig, men betydelig norsk lån kunne gitt Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.

Nå kan det diskuteres hvor store lån Island trenger. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sa i islandsk TV for en måned sia at Island kan greie seg bra uten lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene. Lån skal betales tilbake, og bare en tøff og årelang hestekur kan sikre at Island får en økonomi som gjør det mulig å betale tilbake lån. Den hestekuren kan ikke Island låne seg ut av.

*
Det som provoserer mest på Island, er at islendinger flest må bære byrdene for en utvikling der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island – og et system som IMF er medansvarlig for.

Det er for eksempel synd å si at Island ble advart av IMF den gang det ikke var for seint å hindre spekulasjonskatastrofen. Det framgår av de analysene som IMF hvert år har lagt fram om situasjonen på Island.

I 2006 fastslo IMF at på mellomlang sikt er den islandske økonomien ”misunnelsesverdig”.” Åpne og fleksible” markeder har i kombinasjon med ”en dynamisk entreprenørkultur” ført til resultater som en skulle tro var umulig for et så lite land.

I 2007 er budskapet at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”.

Det som hvert år har irritert IMF, er at de private bankene ikke tjener nok fordi de må konkurrere med den statseide Husbanken. Den må privatiseres og konkurrere på samme vilkår som de andre bankene. IMF er på ingen måte en part uten skyld.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. oktober)