Stille før stormen?

Uroen ulmer i Jordan, landet der sikkerhetstjenesten er tryggeste arbeidsplass


Den arabiske våren satte sine spor også i Jordan, det sammenklemte landet som grenser til krigsherjede som Irak, Syria, Libanon, Vestbredden og Israel - i tillegg til regionale stormakter som Egypt og Saudi-Arabia.

Gamlekongen Hussein II styrte landet i 46 år og hadde til sin død i 1999 en skjult nøkkelrolle i det politiske spillet i Midt-Østen. Sønnen, kong Abdullah II, styrer like eneveldig, men har ikke like godt tak på den balansegangen som kreves i et land med så mange undertrykte motsetninger som Jordan.

For nå ulmer den sosiale og politiske uroen. I mer enn et år har det vært demonstrasjoner etter fredagsbønnen i de fleste byene med krav om ”brød og frihet”. De fleste samler bare noen dusin mennesker og på større steder noen hundre. Men av og til står over 10.000 fram med protester og krav.

Siden januar har lærere, sjukepleiere, elektrikere, fosfat- og raffineriarbeidere lagt ned arbeidet i protest mot at prisene på mat og strøm stiger. Det gjør også arbeidsløsheten. Blant ungdom er den oppe i 34 prosent.

Det roer ikke gemyttene at korrupsjonen i det offentlig livet er så åpenbar og at pensjonsalderen økes, riktig nok bare fra 45 til 50 år. Til gjengjeld er pensjonen ikke til å leve av. Fattigdommen har økt dramatisk etter 2006.

Da den ”arabiske våren” sprang ut i fjor vinter, var kong Abdullah en av de første araberledere som prøvde å komme reformkrav i forkjøpet. Han oppretta en uavhengig valgkommisjon og en forfatningsdomstol og ga inntrykk av at han ville gi parlamentet økt myndighet og svekke sin egen makt. Til nå er det han som oppnevner og avsetter regjeringer, oppløser parlamentet for å styre ved dekreter i lange perioder – og som godkjenner nye lover.

Det kan se ut til at denne reformprosessen er løpt ut i sand. Den amerikanske stiftelsen Freedom House som overvåker politisk utvikling rundt om i verden, vurderer Jordan i 2011 som ”not free”, mens vurderingen var ”partly free” da Abdullah overtok som konge i 1999.

Kongen har antakelig fortsatt stor tillit og møtes fortsatt med stor ærbødighet på grasrota. Men han møter likevel en stadig mer høylytt opposisjon – særlig fra Den islamske aksjonsfronten (IAF) som er det politiske uttrykket for Det muslimske brorskapet. IAF er landets største og best organiserte parti og krever at parlamentet skal oppnevne regjeringen og at regjeringen skal ha mer makt i forhold til kongen.


Det jordanske samfunnet er djupt splitta i tre folkegrupper, de såkalte østbredd-jordanere, palestinere og beduiner. Østbredd-jordanerne er i dag i mindretall i det de oppfatter som ”sitt eget samfunn”. Mer enn halvparten av befolkningen på seks millioner er palestinere. De er etterkommere fra de store flyktningbølgene etter hver krig som Israel vant fra 1948 til 1973 – eller de har sjøl flykta. Noe over en halv million har sin tilhørighet i tradisjonelle beduinklaner.

Østbredd-jordanerne har en privilegert stilling i statssystemet. Valgloven er slik at de ved siste valg fikk 85 prosent av plassene i parlamentet. 22 av 28 statsråder er østbredd-jordanere. For å holde palestinerne vekk fra offentlig styre og stell, har østbredd-jordanerne hatt fortrinnsrett til jobber i offentlig forvaltning.

Palestinerne har til gjengjeld boltra seg i det private næringslivet. Det er palestinere som i dag har lederstillingene innen nærings- og finansliv, handel og turisme.

Et tiår med nyliberal politikk har styrka palestinernes stilling. Det kuttes i offentlig sektor, og mange store statsbedrifter er privatisert. Da er det østbredd-jordanere som mister jobber.

Den jordanske staten har for tida ikke inntekter nok til å finansiere virksomheten sin. Statsgjelda er likevel moderat sammenlikna med kriseland i Europa, 65 prosent av bnp. Men underskuddene på de årlige statsbudsjettene er større enn før.

Kong Abdullah er derfor avhengig av pengestøtte utafra og prøver å holde seg inne både med USA og EU. Regna per innbygger er støtten fra USA større enn for noe annet land utenom Israel. Likevel er pengestøtten fra Saudi-Arabia blitt enda større. Det inngår i Saudi-strategien med å bygge en allianse av Iran-kritiske sunniregimer. Derfor er Saudi-Arabia da også sterkeste støttespiller for det væpnede opprøret i Syria.

Den forvokste sikkerhetstjenesten Mukhabarat er en viktig del av statsapparatet som i mange andre land i Mist-Østen. Kong Hussein sørga for at den domineres av beduiner. Bare i løpet av fjoråret ble den økt med 21.000 stillinger. (New York review of books, 8.12.2011) Fordi beduinene er et stadig mindre mindretall, kjenner de seg likevel fortrengt og med usikre utsikter for framtida: ”Vi er røde indianere i vårt eget land.”

Den jordanske etterretningstjenesten framholdes ofte som CIAs nærmeste partner etter britiske M16. I henhold til Wikileaks-avsløringene var Jordan femte viktigste kilde for militære meldinger til Pentagon.

Jordan regnes som USAs nærmeste støttespiller i Midt-Østen og ga utstrakt strategisk og logistisk støtte til USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Sammen med Egypt er Jordan eneste land som har inngått en fredsavtale med Israel. Ingen av delene er direkte populært.

Jordan mottar betydelig militær støtte fra USA og skal ha ”den mest profesjonelle hæren” blant araberstatene. AFP meldte på torsdag at 10.000 opprørssoldater fra Libya skal trenes opp i Jordan. Treninga skal være finansiert av Saudi-Arabia og Qatar. Rykter går om at de kan bli sendt inn i Syria for å støtte det væpnede opprøret.

Tre uker i mai skal det holdes en større militærøvelse (Exercise Eager Lion 12) med styrker fra 16 land. Det er en øvelse som USA er aktivt med på å gjennomføre som ledd i å ”bekjempe terror” – ifølge nettsida til det amerikanske forsvarsdepartementet.


(Trykt i Klassekampen lørdag 28/4-2012)