Finansministrene skal vi nok tåle, hvis de skjønner at det er finansmarkedene vi ikke tåler
Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.
Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.
Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.
Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.
For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.
Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.
Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)
Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.
Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.
Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.
Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.
Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.
Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.
Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,
Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.
Faktaboks:
Portugal og Hellas
Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.
De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.
Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.
Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.
Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai.)
søndag 20. juni 2010
lørdag 5. juni 2010
- Forkledd reklame
I fall du trenger medisiner du aldri har hørt om for helseplager du ikke visste at du hadde
Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.
Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.
I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.
På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)
Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.
En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.
Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)
Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)
De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)
I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.
EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.
Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.
Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.
Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.
Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?
Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.
Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.
Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land
Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)
Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.
I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.
I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.
(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)
Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.
Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.
I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.
På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)
Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.
En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.
Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)
Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)
De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)
I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.
EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.
Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.
Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.
Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.
Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?
Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.
Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.
Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land
Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)
Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.
I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.
I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.
(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)
torsdag 3. juni 2010
Norsk olje til motmakt
Fagorganisering i lavkostland sikrer konkurranseevnen både i rike og fattige land
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Kampen mot kapitalisme
Grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er veien fram til en mer rettferdig verden.
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Nye tanker i IMF
Sjefsøkonom Olivier Blanchard: Vi vil gjerne vise at også IMF kan tenke.
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Hedgefond som godseier
Finans- og matkrisa gjør oppkjøp av jord i fattige land til lukrativ investering.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
