Kampen mot kapitalisme

Grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er veien fram til en mer rettferdig verden.


Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.

De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.

Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.

Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.

Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.

Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.

Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.

Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”



Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.

Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.

Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.

Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?

Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.

Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.

Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.

På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.


På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.

Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.

Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.

Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.

Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.

(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)