Norsk olje til motmakt

Fagorganisering i lavkostland sikrer konkurranseevnen både i rike og fattige land


Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.

Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?

Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.

Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.

Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.

Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.

Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.

- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?

Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.

Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.

Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.

Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.


Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?

Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.

For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.

Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.

Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.

Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.

Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)