Brister knoppene?

Araberstatene er den region som har minst mat til egen befolkning og størst knapphet på vann


Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?

I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.

Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.


”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.

Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.


Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.

De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.

Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.

I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.

I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.

Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.


Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.

Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.

Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.


Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.

Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.

På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.

Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.

I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.

Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)

Kamp om krisepolitikk

Er det høye eller lave lønninger som fører europeiske land ut av krisa?


To diametralt ulike perspektiv på lønn tørner sammen i debatten om krisepolitikk i Europa. Skal lønninger ses på som kostnader, eller som opphav til etterspørsel og som pådriver for teknologisk endring?

De herskende tankene bak den krisepolitikken som føres rundt om i Europa ser gode lønninger og andre velferdsgoder som den store faren. Forfatterne bak et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, ser derimot økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa.

ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene i 30 år ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet. Samtidig øker inntektsforskjellene. De er nå i de fleste land større enn noen gang det siste hundreåret.

Dette har sammenheng med den politikken som systematisk er lagt til grunn innen EU. Bedre konkurranseevne har vært det ene viktige målet i tjue år. Midlene har vært lønnsmoderasjon og avregulering av arbeidslivet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes.


Utgangspunktet til forfatterne bak ILO-publikasjonen er at økonomisk vekst må til for å få ned ei statsgjeld som er blitt så stor at den ikke lenger kan betjenes. Da er kuttpolitikken et blindspor som gjør vondt verre. De legger tvert om til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av den krisa som lammer Europa og USA i dag.

Økt reallønn kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økt reallønn kan øke forbruket, kan øke investeringer i ny produksjon og kan øke produktiviteten ved at produksjonskapasiteten utnyttes bedre. Økte lønnskostnader stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi, og det bedrer vanligvis samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Undersøkelser av OECD-land har vist at produktiviteten i snitt økte med 0,38 prosent når reallønna økte med én prosent.

Men økt reallønn kan også senke profitten og svekke konkurranseevnen og eksporten. For krisepolitikken går det derfor et viktig skille mellom land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst og land der økt reallønn svekker mulighetene for vekst.

Undersøkelser kan tyde på at i eurosonen som helhet kan økte lønninger føre til vekst. Derimot kan økt lønn skape problemer i en del mindre medlemsland hvis de som eneste land skulle satse på en ekspansiv lønnspolitikk. Da kan økt lønn gå utover konkurranseevnen og dermed eksporten.

Dette betyr at det kan bli avgjørende at land i eurosonen samordner lønnspolitikken sin. Enkelte land kan isolert sett være tjent med å holde lønningene nede, og det kan framstå som den eneste utveien hvis andre land også gjør det. Men sjansen for å få i gang varig vekst er best dersom eurostatene går sammen om en mer ekspansiv politikk som får lønningene til å stige.

På kort sikt er det nødvendig å få opp etterspørselen etter varer og tjenester slik at flere kommer i jobb. På lengre sikt må mange sider av politikken legges om slik at reallønna på nytt – etter 30 år – stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Begge deler må til for å hindre at økonomien havner i nye kriser og stagnasjonsperioder.

Både på kort og lang sikt krever dette et felles løft av land som handler mye med hverandre. De må legge om politikken i samme retning – samtidig.


Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. På lengre sikt er det derfor avgjørende å sørge for at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten – hevder forskerne bak ILO-rapporten.

Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet. Nivået på minstelønningene er også strategisk viktige – uansett om de fastlegges som lovbestemte minstelønninger eller gjennom tariffavtaler.

I ILO-rapporten vises det til mengder av forskningsrapporter som - i strid med nyliberal teori - konkluderer med at et godt regulert arbeidsmarked fører til høy vekst i produktivitet. Den sammenhengen holder enten en ser på stillingsvernet, på faglige rettigheter eller på hvor god arbeidsløshetstrygden er.


Men hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp-ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Da blir det fort et spørsmål om interesser og makt.

Noen er tjent med at millioner går arbeidsløse og presser lønningene ned i det som er igjen av arbeidslivet. Noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønndannelsen og over egne arbeidsplasser.

Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, f.eks ved en skatt på finanstransaksjoner. Det må stilles krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.

Målet må være å hindre spekulasjon bl.a. ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene i ILO-publikasjonen.

Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. mars 2012)