Brister knoppene?

Araberstatene er den region som har minst mat til egen befolkning og størst knapphet på vann


Var det frihetstrang eller sosial fortvilelse som var drivkraften bak den arabiske våren?

I fjor vår fikk frihetstrangen mest oppmerksomhet i vestlige medier. Men særlig i Egypt var de spontane og omfattende streikene et like kraftig varsel til makthaverne. Også i Tunisia var arbeidsløshet, fattigdom og brutal nød grobunn for opprøret.

Ett år etter er utsiktene lite løfterike både for frihetskampen og for det sosiale opprøret. Forventningene var enorme – og urealistiske – både når det gjaldt å snu makta i samfunnet og for å oppnå bedre levekår. Økonomisk og sosialt er de fleste verre stilt enn før.


”Verre enn før” har de fleste opplevd utviklingen de siste par tiåra - i de aller fleste araberstatene. Oljeboomen etter 2002 bidro riktig nok til at de fleste araberstatene var i en gunstig økonomisk situasjon fram til 2010 - målt med tradisjonelle og misvisende mål for økonomisk framgang. Veksten i nasjonalprodukt var oppimot ti prosent i året. Statsbudsjettene var under kontroll. Inflasjonen var på vei nedover.

Men folketallet og arbeidsstyrken økte langt raskere enn det produksjonslivet som skulle gi folk flest arbeid og inntekt. I mange land økte tallet på arbeidsløse, og de sosiale forskjellene økte kraftig overalt. Velstanden for de få økte fattigdommen for de mange.


Det er mange fellestrekk ved statene i Midt-Østen og Nord-Afrika. I varierende grad preger politisk undertrykkelse hele regionen. Som region har araberstatene dobbelt så høye militærutgifter som regioner ellers i verden – målt i forhold til folketallet. Frykten for sikkerhetstjenesten har lamma de fleste formene for protest – inntil i fjor vår.

De fleste regimene er rentenist-stater. I oljestatene koster det så lite å utvinne olje at oljeprisen på verdensmarkedet sikrer enorm fortjeneste for dem som rår over oljeutvinningen. Oljerikdommen har til nå vært et effektivt hinder for politisk og økonomisk reformpolitikk. Det har vært penger nok til almisser til at det store flertallet har funnet seg i de groteske forskjellene i levekår og makt. Større forskjeller på rik og fattig fins ikke i noen andre av verdens regioner.

Regionen har det laveste investeringsnivået i verden. Det skyldes ikke mangel på kapital, men at pengefolka har plassert pengene sine helt andre steder enn hjemme. Investeringene har i stadig mindre grad retta seg mot innenlandsk produksjon.

I Gulf-statene er situasjonen politisk og sosialt helt pervers. Der gjør 15 millioner asiater alle de synlige jobbene med elendige lønninger og arbeidsvilkår, mens de innenlandske stasborgerne sitter på kontor og har helt andre livsvilkår.

I den grad oljestatene har forsøkt å utvikle flere bein å stå på, har de konkurrert om det samme: turisme for den globale overklassen, eiendomsutvikling, flyselskap og smelteverk. Og de har alle prøvd å slå seg fram som Midt-Østens finansielle sentrum.

Arabiske land handler ekstremt lite med hverandre. Handelen mellom araberstater er bare en tiendedel av handelen deres med resten av verden. Filippinene eksporterer mer ferdigvarer enn hele den arabiske verden til sammen.


Også de oljefattige statene fungerer som rentenist-stater, ikke på grunnlag av herredømme over naturressurser, men ved et politisk herredømme som samler makt og ekstreme inntekter hos en snever elite. Private monopoler og andre regjeringsgaranterte privilegier har samla inntekter og formuer på få hender og har bidratt til de ekstreme forskjellene mellom de mange fattige og de få rike. Slik er det både i de tradisjonelle kongedømmene og i de halvmoderne republikkene.

Sentraliserte og ugjennomtrengelige byråkratier står til rådighet for de styrende elitene. Slik var det under den statskapitalistiske perioden på 1960- og 70-tallet. Og slik fortsatte det da økonomien ble liberalisert og privatisert i land etter land etter 1980.

Privatiseringene skjedde via nettverk av slektskap og vennskap. Næringslivet kontrolleres av noen få familieklikker som er nært forbundet med politiske makthavere (såkalt ”crony capitalism”). Den folkelige støtten for mer privatisering er derfor liten.


Veksten i folketall setter rammevilkår som er dramatiske hvis lite skjer politisk og økonomisk. I Egypt har folketallet dobla seg etter 1980. Men araberne er unge. Halvparten av den arabiske befolkningen på 300 millioner er under 30 år. Det gir mulighet for vekst og framgang hvis regjeringene utløser sterke nok initiativ.

Ungdom mellom 15 og 24 år, de som går i front i alle opprør, utgjør 60 millioner. Men hovedproblemet er mangelen på jobber. I Egypt går 90 prosent av denne ungdommen uten arbeid.

På ett område har framgangen vært stor: langt flere har fått sjansen til skolegang og forskjellen på gutter og jenter er ikke så stor som før. Kvaliteten på skolegangen kan det være mer å utsette på. Praktisk yrkesutdanning er mangelvare overalt.

Nye medier gjør at regimene ikke lenger har kontroll med hva folk får vite og hva de får utveksle av meninger. Folketallet øker raskere enn i noen annen del av verden, og matprisene er på vei oppover. Det er blitt både dyrere og vanskeligere å holde folk i ro.

I Egypt og Tunisia fører dette til at de nye folkevalgte lederne må balansere sterkt motstridende hensyn.
- Det er avgjørende at det blir investert i produksjon som kan gi arbeid og inntekter til arbeidsløse.
- Samtidig må de med overflod av penger overbevises om at det er mer å tjene på slike investeringer enn ved å kjøpe eiendommer i London. Tiltak for å hindre kapitalflukt, kan framskynde kapitalflukten.
- Korrupsjonen må bekjempes, men ikke så pågående at de korrupte gir opp å holde hjul i gang i økonomien.

Det blir ikke lett uansett hvem som blir de reelle makthaverne i tida som kommer. De utålmodige er det store flertallet – og de har gitt hverandre håp om at livet kunne vært helt annerledes.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. mars 2012)