Følger Obama opp?

Krisa fremmer samarbeid mellom miljøbevegelse og fagbevegelse i USA

”Jeg ser ikke arbeiderbevegelsen som del av problemet. For meg er den del av løsningen.” Det sa Barack Obama 30. januar.

Obama har åpenbart ordet i sin makt, men har han tenkt å sette makt bak orda, og makt nok? Motkreftene er mange og sterke, og Obama har fylt staben sin med svært så tradisjonelle ministere og rådgivere.

Men la oss se på lyspunktene:

Den første loven Obama undertegna etter at han var blitt president, var en lov som skal sikre kvinner og menn samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass. Det har skapt opprørsstemning både blant arbeidsgivere og republikanere.

Dagen etter undertegna han tre presidentforordninger som skal styrke stillingen til de ansatte ved offentlig anleggsvirksomhet og ved offentlige innkjøp:
- Ansatte sikres fortsatt jobb når en annen arbeidsgiver overtar kontrakten,
- Arbeidsgiveren kan ikke bruke betalingen for oppdraget til å overtale eller presse ansatte til ikke å organisere seg eller til å hindre at de ansatte kan forhandle om tariffavtale.
- Medlemmene i en fagforening må ikke lenger samtykke i det hvis fagforeningskontingent brukes til noe annet enn til å dekke kostnadene ved tarifforhandlinger og til administrasjon av foreningen.

En fjerde forordning vil snu opp-ned på en Bush-forordning fra 2001 og ligger klar i løypa. Forordningen til Bush satte forbud mot at føderale instanser kunne kreve at en arbeidsgiver som har et offentlig oppdrag, inngår tariffavtale med sine ansatte – eller til å kunne svarteliste en arbeidsgiver som ikke inngår en slik tariffavtale. Det forbudet skal fjernes.

Forordningene til Obama har som mål å bruke offentlige oppdrag som et strategisk verktøy for å skape anstendige forhold i viktige deler av arbeidslivet. Krisepakkene gjør at det blir langt flere slike oppdrag enn før. Virkningen i arbeidslivet blir desto større - hvis dette følges opp i praksis.

Det er på ingen måte opplagt. Motkreftene varsler allerede en serie med rettssaker – blant annet i håp om at forordningene er i strid med konstitusjonen.

Men lovveien er ikke den eneste som kan peke framover. Forrige fredag ble visepresident Joe Biden oppnevnt som leder for noe som har fått det omstendelige navnet ”Task Force on Middle Class Working Families”. En av oppgavene er å gå i gjennom alle forslag til nye lover og forskrifter for å finne ut hvordan de påvirker lønningene til folk flest i USA

Det er et enormt problem at de aller fleste familier knapt har økt realinntektene sine de siste 30-40 år. Når finanssystemet bryter sammen, alle kredittkranene stenges, og tallet på arbeidsløse øker med eksplosiv fart, blir det ekstra dramatisk at de som ennå ikke har mista jobben ikke har inntekter store nok til å holde hjula i gang.


Størst oppmerksomhet er likevel retta mot forslaget til ny fagforeningslov, den såkalte Fritt-valg-loven EFCA (Employee Free Choice Act). Hvis loven blir vedtatt, blir det lettere å opprette fagforeninger. Det vil bl.a. bli mulig å straffe arbeidsgivere som trakasserer eller sier opp dem som organiserer seg. Kampen for å kunne organisere seg har rast siden 1930-tallet, og de siste førti åra har både lovverk og effektiv fagforeningsknusing fra arbeidsgiverne tvunget fagbevegelsen på defensiven. I privat sektor er mindre enn ti prosent av de ansatte medlem av en fagforening. Det kan snu hvis Fritt-valg-loven blir vedtatt.


Men det som virkelig innvarsler noe nytt, er samarbeidet mellom fagbevegelse og miljøvernere.

Stålarbeiderne har gått foran og inngikk i 2006 en såkalt ”blå-grønn” allianse med The Sierra Club, en av miljøorganisasjonene. Seinere har flere forbund slutta seg til, blant annet Transportarbeiderforbundet (The Teamsters) og SEIU, USAs største og raskest voksende fagforbund, et forbund for servicearbeidere.

The Teamsters har også meldt seg ut av ANWAR-alliansen, den som har krevd økt oljeutvinning i Alaska, etter at store deler av miljøbevegelsen gikk så klart inn for Fritt-valg-loven og retten til å organisere seg. – Vi fant ut hvor vennene våre var, var forklaringen fra forbundsledelsen.

Samarbeidet mellom miljøbevegelse og fagbevegelse bygger på to utfordringer som løses best hvis de ses i sammenheng:
- Det er stor fare for at jakten på mange nok krisejobber fører til jobber der det ikke stilles miljøkrav.
- Det viser seg i praksis at mange av de grønne jobbene er helsefarlige jobber med lav lønn, elendige arbeidsvilkår og ingen faglige rettigheter.

På den ene sida må offentlig støtte til produksjon av miljøvennlige produkter bli veien ut av krisa. Enten det dreier seg om vindmøller, etterisolering av bygninger eller oppgradering av el-nettet er det snakk om arbeid med kjent teknologi som de arbeidsløse kan gå rett inn i.

Men det er ikke nok at de nye jobbene er grønne. De grønne jobbene må være gode: de må trekke standardene i arbeidslivet oppover, ikke nedover. (Se for eksempel http://www.greenbiz.com/resources/resource/job-quality)


Her starter en ikke på bar bakke. USA er et land der det på lokalt nivå sprudler med offentlige initiativ for å sikre standarder i arbeidslivet. I 43 stater og 41 større byer stilles det for eksempel krav til lønns- og arbeidsforholdene for at et firma skal få offentlig støtte. Mange steder velger en ikke billigste tilbud ved et offentlig anbud, men legger vekt på slikt som kvaliteten på arbeidsstokken, lærlingordninger og sikkerhetsopplegget. På slike områder er den lokale handlefriheten langt større i USA enn i EU/EØS.

Det kraftigste verktøyet er såkalte prosjektavtaler. Det er avtaler mellom entreprenørene og fagforeningene om hvordan et prosjekt skal gjennomføres, til hvilken lønn og ofte om at det skal brukes lokal og fagorganisert arbeidskraft. Bush-regjeringen sørga for at slike prosjektavtaler ikke kunne stilles som vilkår der hvor føderale penger skulle inngå i prosjektet. Nå arbeides det for å ta vekk det forbudet.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. februar 2009)