Island ut av krisa?

Islendingene lot bankene gå konkurs og innførte kapitalkontroll. Det gjorde verken Hellas, Irland eller Portugal.

Mens Hellas, Irland og Portugal filleristes av EU og IMF uten at det hjelper stort, er Island på god vei ut av de verste kriseproblemene. Det kunne finansminister Steingrimur Sigfusson redegjøre for på en krisepolitisk konferanse for europeiske venstrepartier i Amsterdam.

Krisa på Island høsten 2008 var både eksplosiv og brutal. Fra en dag til neste, fra 29. til 30. september ble overmodig velstand til katastrofe for de fleste på Island.

Det økonomiske tilbakeslaget var atskillig kraftigere enn i alle EU-land utenom Estland og Irland. Arbeidsløsheten vokste mer enn i de aller fleste EU-land. Den islandske staten var gjeldfri i 2007, men de tre spekulasjonsbankene til finansvikingene hadde høsten 2008 en samla gjeld på rundt ti ganger det islandske nasjonalproduktet. Så ille var det ikke noe annet sted i Europa.

Mindre enn tre år etter fastslår både OECD og IMF at Island har greidd det som ingen andre europeiske kriseland har greidd: Island har styring over egen økonomi. Den islandske økonomien vil vokse med 2-3 prosent både i 2011 og 2012. Underskuddet på statsbudsjettet er snudd fra ti prosent av bnp i 2009 til tre prosent på to år.

Arbeidsløsheten er på 6,5 prosent, bare halvparten av nivået i Hellas, Irland og Portugal. Andelen som har et arbeid å gå til, er fortsatt den høyeste i Europa, åtte prosentpoeng over den norske. Inflasjonen, som var over 18 prosent i januar 2009 er nede på 2,8 prosent i april 2011.

Det var ingen enkel eller populær vei ut av det islandske uføret. Moms og andre avgifter er økt. Skattene er økt på høye og midlere inntekter. Mange tjener mindre enn før. Offentlige pensjoner er redusert, men verst er det gått dem med innskuddsbaserte private pensjonsordninger. Mange av dem har fått pensjonene halvert, andre har tapt så godt som hele pensjonen.

Mye var konsekvenser av den brutale virkeligheten på fristilte markeder. Ytre makter slo også ubønnhørlig til. Som vilkår for lån satte IMF allerede i november 2008 opp et knallhardt program for å sanere den islandske økonomien.

Fem ganger måtte den islandske regjeringen stå skolerett for IMF: Er det kutta nok i offentlige utgifter? Går inflasjonen og rentenivået nok ned?

Da den rødgrønne regjeringa overtok i februar 2009, satte den hardt mot hardt: Island er et nordisk velferdssamfunn, og det skal landet fortsatt være. Vi skal kutte det som må til, men vi skal sjøl avgjøre hvor og hvordan det skal kuttes.

Etter harde basketak innså IMF-forhandlerne at Island hadde en regjering som mente alvor, og som kunne holde det den lovte. Fra da av var IMF en samarbeidspartner, mens EU fortsatt var sta motpart.

Fem ganger fastslo IMF at alt gikk som det skulle - slik at nye porsjoner av IMF-lånet og låna gitt av de nordiske regjeringene og Polen kunne betales ut. 26. august kunne IMF fastslå at hele
saneringsopplegget var gjennomført til punkt og prikke. Den sjette og siste porsjonen kunne betales ut.


Irland og Island havna i katastrofal krise av samme grunn: I begge land tok en håndfull spekulanter kontrollen over de store bankene, og med bankene som springbrett kaste de seg ut i spekulasjoner som hele samfunnet må svi for i årevis. De toppolitikerne som hadde ansvaret for å gripe inn, var gjennom bekjentskap og vennskap så innvevd i kjeltringspillet at det var enklest for dem å se vekk. Ofte var det også lønnsomt å se vekk.

To grunnleggende politiske grep skilte Island fra Irland: Islandske myndigheter lot de store forretningsbankene bankene gå konkurs, og de innførte full kontroll med kapitalflyten inn til Island og ut av Island. Det berga det islandske samfunnet fra skjebnen til det irske.

Islandske myndigheter gjorde det samme som de andre nordiske regjeringene gjorde under den nordiske bankkrisa tidlig på 1990-tallet: De lot spekulasjonsbankene gå konkurs slik at aksjonærene og kreditorene måtte ta tapene. I stedet oppretta de nye banker for innenlandske formål. Seinere har de fått de største utenlandske kreditorene til å ta over to av de tre storbankene. Noe slikt har ingen annen europeisk regjering vågd å gjøre – eller villet gjøre – i denne krisa.

Like viktig var det andre grepet, kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det lave nivået den har vært på de siste par åra.

Ei knust krone ville mangedobla gjelda for alle som hadde tatt opp lån i utlandet, men som hadde inntektene sine i islandske kroner. For det var ikke bare banksjefer og deres vennekrets som hadde spekulert over evne. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker. Fra høsten 2008 satt de igjen med ei gjeld i utenlandsk valuta langt over salgsverdien av boligen, bedriften eller båten.

For folk flest er boliggjelda mest dramatisk, for et sted må de jo bo. Regjeringen har nekta banker og andre kreditorer å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i den boligen som de strengt tatt ikke eier lenger, forskyves stadig noen måneder av gangen.

Men på kort sikt har den svake islandske krona hatt sine fordeler: den har gjort islandske varer og tjenester billige i forhold til utenlandske. Eksporten fra Island og turismen til Island har økt jamt og trutt, mens importen er lavere enn før. Dette har gitt et stadig stigende handelsoverskudd som skaffer hard valuta til ei slunken statskasse.

Det beste tegnet for framtida: arbeidsinnvandrerne blir! Det er bedre å være arbeidsløs på Island hvis alternativet er å jobbe svart i Polen. På grunn av krisa har regjeringen sørga for at arbeidsløse får dagpenger i fire år, ett år mer enn før.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. oktober 2011)