Hvorfor ikke 50 fylker?

 Kan vi avblåse opprivende debatter om kommunesammenslåing ved å dele opp fylker?

Kravet om færre og større kommuner kommer fra mange hold og med mange begrunnelser, som f.eks. at «utviklingen krever det»

Derfor var det befriende at Norvald Mo, statssekretær fram til valget i fjor og sentral i mange LO-sammenhenger, i intervju med Klassekampen på tirsdag gikk inn for å dele opp fylker i stedet for å slå sammen kommuner.

For fenten år sia var det et hardt politisk trykk for å slå sammen fylker til langt større regioner. Mine egne motforestillinger la jeg fram i en lengre artikkel med overskriften «Heller 50 fylker enn 150 kommuner» i tidsskriftet «Plan» vinteren 2000.

Synspunktene mine endte vel den gang i løs luft. De fikk en viss tilslutning i enkelte av fylkeslaga i SV, og landsmøtet i 2001 tok inn en setning i arbeidsprogrammet om at «flere av fylkene er i dag for store til at det kan tas hensyn til at folk skal kunne påvirke avgjørelser som angår dem.» Det mener jeg fortsatt.

Det fins ingen klar fasit om hva som er "riktig" størrelse på lokale og regionale forvaltningsenheter. 

De fleste er vel enige om mange lokale forvaltningsoppgaver bør ivaretas av organ som dekker større områder enn kommuner på 2-5000 innbyggere. Men det betyr ikke at ikke kommuner på 2-5000 innbyggere kan ivareta andre lokale forvaltningsoppgaver vel så bra som – og ofte bedre enn - større kommuner. Det fins også lokale forvaltningsoppgaver der kommuner på 10-15.000 innbyggere kan bli for små.

Jeg ser likevel få tungtveiende grunner til å slå sammen kommuner på brei basis. De fleste undersøkelser av "kostnadene" ved små kommuner forutsetter at de kommunale ytelsene har samme "kvalitet" for innbyggerne i store og små kommuner. Altså at ytelser "nærfra" kan sidestilles kvalitativt med ytelser "langveisfra". Jeg tviler på at det er riktig, og jeg mener at forskjellen i kvalitet er vel verdt å ta vare på.

Den smidigste løsningen på det jeg vil kalle "det lokale forvaltningsproblemet" - det at enkelte kommunale forvaltningsoppgaver løses best i større enheter enn i dagens kommuner - er å se kommunenivået i sammenheng med det fylkeskommunale nivået. Men da må fylkeskommunene komme ”nærmere” kommunene enn dagens fylkeskommuner har muligheter til.

Det kan vi oppnå ved å dele opp dagens fylker, f.eks. i 2-3-4 småfylker avhengig av lokale forhold. Dette kan gjøres på mange vis, f.eks. slik:

Disse småfylkene, vi kan gjerne kalle dem regionkommuner, beholder de fleste oppgavene som dagens fylkeskommuner tar seg av. I tillegg overtar regionkommunene en god del oppgaver som i dag løses ved interkommunalt samarbeid mellom kommuner. Dermed gis slike interkommunale tiltak en klar forankring i en forvaltning (forvaltningen i den nye regionkommunen) underlagt folkevalgt kontroll av regiontinget i regionkommunen.

Det vil være viktig at denne oppgavefordelingen mellom kommuner og de nye regionkommunene ikke fastlegges sentralt, men avtales lokalt. Det innebærer at kommunene overfører oppgaver til regionkommunene i den grad de ser seg tjent med det.

Dette vil med ett slag avskaffe dramatikken omkring temaet kommunesammenslåing. De enkelte kommunene vil bestå som de enhetene vi kjenner i dag, men vil stå fritt til å føre forvaltningsoppgaver opp til den nye, nære regionkommunen dersom det er hensiktsmessig.

Samtidig gis kommunene i den nye regionkommunen rett til løpende å vurdere oppgavedelingen mellom kommune og region. I stedet for opprivende debatter om kommunesammenslåing med endelig vedtak i Stortinget vil vi få praktiske løsninger oppgave for oppgave etter felles diskusjoner lokalt i den nye regionkommunens 3-5-10 kommuner.

En slik oppdeling er antakelig minst viktig i Vestfold og Østfold, men er samtidig ikke til hinder for at Oslo og en del omegnskommuner går sammen i en storbyregion med Oslo som en kommune blant flere.

                                              

Valdres er for meg en opplagt kandidat til å bli et småfylke/regionkommune.  Valdres er en enhet med naturlige geografiske grenser, med klar kulturell identitet, med en størrelse som gir befolkningen mulighet til å forholde seg til de problemene som oppstår og til de organ som skal ta avgjørelser på vegne av befolkningen. La meg bruke to illustrasjoner:

Illustrasjon 1: Fylkesnivået har knapt det som kalles en «felles offentlighet». Det føres sjelden fellesdebatter om samme sak i alle deler av fylket. Vi har riksmedia som sikrer et minstemål av en felles rikspolitisk offentlighet. Men vi har ingen tilsvarende fylkesmedia – utover lokalsendingene til NRK. De sendingene makter ikke å skape en felles fylkespolitisk offentlighet.

Derimot er landet delt i avisdistrikt som gir langt bedre utgangspunkt for en felles offentlighet enn hva dagens fylker kan gi. I mange fylker vil avisdistrikt derfor kunne bli den naturlige ramma for en regionkommune.

Illustrasjon 2: Det er fylkesnivået som er det problematiske nivået for de aller fleste folkelige organisasjonene Det er vel kjent for alle som har drevet frivillig organisasjonsarbeid på fylkesnivået.

Organisasjoner som drives av tillitsvalgte på fritida, får i de fleste fylker ikke fylkesnivået til å fungere. Lange avstander og lang reisetid fører til at de fleste slike organisasjoner velger - demokratisk sett - halvgode løsninger. Enten settes fylkesstyrene sammen av folk fra en håndfull kommuner sentralt i fylket, eller så reduseres tallet på styremøter så mye at virksomheten lider.

I "småfylket Valdres" ville det ikke være noe problem å ha et fylkesstyre med medlemmer fra alle deler av fylket, ikke bare fra alle kommuner. Og det ville heller ikke være noe problem å møtes på kveldstid en vanlig hverdag.

Hvis slike frivillige organisasjoner i tillegg kunne arbeide opp mot en forvaltning og et folkevalgt styre med samme begrensede geografiske ramme, ville mulighetene for reell medvirkning og mobilisering bedres radikalt.

Så la oss drukne Jan Tore Sanner i forslag til kommunereform som han ikke har tenkt på!

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. november 2014 )

 

Det blå-blå "Vekk herfra!"

Tåler ikke Erna og Siv at Norge topper lista til OECD for sosial rettferdighet?

Det er ingen grunn til å tvile: Små sosiale forskjeller er bra for oss alle – bare ikke for Erna og Siv.

Richard Wilkinson og Kate Pickett viste i boka «Ulikhetens pris» hvordan små forskjeller i et samfunn er til fordel både for fattig og for rik. På alt fra trivsel til kriminalitet fant det ut at også den velstående delen av samfunnet får et bedre liv når ulikhetene i samfunnet er små.

Thomas Piketty har fått verdensberømmelse fordi han har dokumentert at velstand nå samler seg i stadig høyere hauger omkring de aller rikeste. Den grunnleggende årsaken er at kapitalmengden i samfunnet øker raskere enn produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er skattene redusert – mest på de største inntektene og formuene,

Nå banker OECD det samme fast i en stort anlagt undersøkelse om sosial rettferdighet (Sustainable Governance Indicators 2014). Det er de nordiske velferdsstatene som skiller seg ut i Europa og resten av OECD-området: De ligger på topp – ikke bare i sosial rettferdighet– men også når det gjelder tillit, styringsevne, folkelig engasjement - og økonomisk utvikling.

OECD-undersøkelsen tar for seg tre hovedområder: Politikkresultater, demokrati og styringsforhold. På alle de tre områdene ligger fire nordiske land, Norge, Sverige, Danmark og Finland –som perler på ei snor – øverst på topp av de 41 OECD-statene. Bare på området«politikkresultater» kiler Sveits seg inn på en tredjeplass.

Island og Norge er de sosialt mest rettferdige av alle 41 OECD-land, og de fem nordiske statene er i en egen liga (a league on their own) - i følge OECD-undersøkelsen.

Målt med Gini-koeffisienten hadde Danmark og Norge de minste inntektsforskjellene med Sverige og Finland på delt femteplass. Kvinnelønna er klart lavere enn mannslønna i alle OECD-land, også i Norden. Sverige og Norge kom likevel – trist for kvinnene ellers i Europa - best ut blant de 41 landa

De nordiske statene ligger helt på topp når det gjelder sosialt rettferdig adgang til utdanning og«rettferdighet mellom generasjonene».

I spørsmål om «sosial bærekraft» - hvor stabil er den sosiale politikken og de sosiale resultatene- er de nordiske statene også på topp, bortsett fra at New Zealand tar tredjeplassen.

«Sosial inkludering» foregår best i Norge og Sverige, med Finland og Danmark på femte og sjette plass. På«sosialt samhold og ikke-diskriminering» kom Norge best ut med Sverige, Finland og Danmark på de neste plassene.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom ligger Island best an med Tsjekkia og Nederland på de neste plassene. Så kommer Norge og Finland, mens Danmark og Sverige (på plassene 11 og 12) glir bakover i forhold til en tilsvarende undersøkelse fra 2011.

Men barnefattigdom tas åpenbart på alvor overalt i Norden. Der er rekkefølgen øverst på tabellen Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige.

Sosialt rettferdig adgang til arbeidslivet skjer best på Island og i Norge. Norge har den klart laveste arbeidsløsheten, og også den laveste langtidsarbeidsløsheten. I tillegg er Norge også vurdert å ha den mest effektive arbeidsmarkedspolitikken

Trygdesystemene setter fire nordiske land på topp – i rekkefølge Norge, Danmark, Island og Finland – med Sverige (etter åtte år med Reinfeldt) haltende etter på en niendeplass.

OECD-undersøkelsen har også sett på kvaliteten ved demokratiet i sine 41 medlemsstater. Da er det Sverige, Finland, Norge og Danmark som topper lista.

Det skyldes bl.a. at den«politiske kompetansen» til borgere, organisasjoner og parlamentsmedlemmer i de fire store nordiske land er den høyeste i OECD-området – med Norge aller høyest.

Når det gjelder spesielt «borgernes politiske kompetanse» er de fem nordiske land blant de sju beste med Danmark øverst og Norge på fjerdeplass i OECD-området. Derimot kommer Norge helt øverst når det gjelder den politiske kompetansen i organisasjonslivet – med Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad deretter.

OECD-undersøkelsen bruker store ord om hva nordiske land har fått til av sosial rettferdighet, demokratiske samfunnsforhold og politisk effektivitet.

Den avsluttende konklusjonen er: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften til våre samfunn.»

OECD-rapporten understreker samtidig at de nordiske land er blant dem som har mestra den økonomiske krisa best i Europa. Innad i EU har gapet mellom det kriseramma sør og mer velstående land i nord økt betydelig. Dette er «en høyst eksplosiv situasjon» for det sosiale samholdet og den sosiale stabiliteten innen EU - er hovedkonklusjonen i OECD-undersøkelsen.

IMF la i februar 2014 fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har også gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Piketti vil også ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene. Vår egen Høyre/Fr.P-regjering gjør det motsatte: fjerner arveavgiften og reduserer skatten på formue, først og fremst på de største formuene. Den veit hva den vil. Veit velgerne det?

Viktigste kilder:

«Social Justice in the EU – A Cross-national Comparison» 2014

«Nachhaltiges Regieren in der OECD und EU. Wo steht Deutschland? 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. november 2014 )

Ebola før i tida

 

Med lokale tiltak fikk acholi-folket i Uganda det store ebola-utbruddet i 2000 til å dø ut

Oppmerksomheten min ble fanga av første setning i én-spalter langt inne i Financial Times. Der sto det at acholi-folket nord i Uganda hadde stoppa et ebola-utbrudd med egne krefter – uten hjelp fra andre land og dermed uten å skremme resten av verden.

Siden jeg som fredskorpsdeltaker var nær nabo til acholi-folket et par år på 1960-tallet, måtte jeg lese spalta ned.

Det beskjedne oppslaget stilte kontrasten skarpt: I Vest-Afrika kobles for tida ebola-trusselen med maskerte  hvite fremmede som i romdrakter braser inn med sprøyter og likposer i hendene. Når de tar blodprøver av sjuke barn, dør barna. De døde blir effektivt gravlagt fortest mulig uten at slekta får tatt farvel slik den er vant til, blant annet med å ta på den døde.

Var det et friskt nyhetsoppslag uten hold?

En halvtime på Google ga meg 5-6 større vitenskapelige artikler og en haug med avisartikler som alle bekrefta det samme: Et kraftig ebola-utbrudd i 2000-2001, det største inntil da, ble håndtert lokalt og stoppa lokalt nord i Uganda.

Det første tilfellet ble identifisert 30 august 2000 og de siste 9. januar. Epidemien døde dermed ut på litt over fire måneder - til tross for at det i utgangspunktet starta minst like omfattende og skremmende som utbruddet i Vest-Afrika i sommer.  Det strømte på med ebolarammede allerede de første dagene.

I alt ble 425 mennesker smitta, og 224 døde. Det var en dødelighet på 53 prosent – et  andel som det er vanskelig å få lavere når noen først er smitta.

Men det særegne var at utbruddet lot seg stoppe uten hjelp fra utlandet. Derfor spredte ikke utbruddet den type  panikk i andre land som vi har sett de siste ukene.

Hvordan fikk de det til der oppe i et lutfattig og krigsherja område lengst nord i Uganda?

 

Ebola-utbrudd stiller to utfordringer:  Hvordan hindre at den sjuke dør – og hvordan hindre at sjukdommen sprer seg. Acholi-folket hadde ingen annen metode for å hindre at sjuke døde enn å gi dem vann, mat og tett omsorg, bl.a. ved å vaske vekk blod som stadig renner ut fra ansiktsåpningene.

Derimot hadde de et sett med forholdsregler, etter alt å dømme utvikla gjennom generasjoner, for å hindre at smittsomme sjukdommer sprer seg. Antropologen Barry Hewlett sammenfatta forholdsreglene slik etter at han dro opp til acholi-folket i forbindelse med utbruddet i 2000-2001:

-          Den sjuke må isoleres i et hus langt unna andre hus. Ingen har lov til å oppsøke den sjuke.

-          Det beste er at en som har overlevd epidemien, sørger for mat og stell av den sjuke. Hvis overlevende ikke kan gjøre det, tar en eldre kvinne eller mann seg av den sjuke.

-          To lange stokker av elefantgras settes opp på hver side av døra i huset der en sjuk ligger.

-          Landsbyer eller husklynger med sjuke merkes med to lange stolper med en stokk på tvers.

-          Alle må holde seg mest mulig i ro og aldri gå til andre landsbyer.

-          Gravide og barn må være særlig omhyggelige med å holde seg unna den sjuke.

-          Hold fred i omgivelsene til den sjuke, unngå harske ord og konflikter innen familien.

-          Ingen må danse eller ha sex.

-          Spis ikke mat du får fra andre – og ikke råttent eller røkt kjøtt.

-          Når de sjuke blir friske (symptomfri), må de holdes isolert i en måned før de kan ferdes fritt i landsbyen.

-          Hvis personen dør, skal han/hun gravlegges i utkanten av landsbyen. Personer som har overlevd sjukdommen – eller har stått for det daglige stellet av den sjuke – tar seg av gravleggingen.

 Denne lista over forholdsregler kan variere noe, avhengig av hvem en spør. Men kjernen, isolasjon og en serie krav til alle i miljøet omkring den sjuke, er felles.

De fleste som var ramma av ebola-smitte ved utbruddet i 2000 ble isolert på Lacor-sjukehuset i utkanten av Gulu, den største byen nord i Uganda. Men de tradisjonelle forholdsreglene mot smittsomme sjukdommer som acholi-folket kjente til, var likevel viktige. De bidro til at befolkningen skjønte alvoret i situasjonen og at smittede måtte isoleres så strengt som det ble gjort ved dette sjukehuset.

Likevel var det også den gang de samme fryktreaksjonene som nå gjør det så vanskelig å begrense epidemien i Vest-Afrika: Smittede som gjemmer seg vekk for å unngå det de oppfatter som «den visse død» hvis de havner på sjukehus - og innlagte pasienter som i desperasjon og med uutholdelige smerter rømmer fra isoleringen på sjukehuset. Men det var atskillig mindre av slikt enn det ser ut til å være i Vest-Afrika i dag.

 

 

 Acholi-folkets forholdssregler  hadde feste i noen forestillinger som ikke hadde noe vestlig medisinsk-faglig grunnlag. Her er kortversjonen:

Tradisjonelt er helseplagene delt i to grupper. De fleste sjukdommer og lidelser har bestemte årsaker og møtes med konkrete tiltak, hva enten en går til lokale helbredere eller ikke.

Sjukdommer av epidemisk karakter, som meslinger, hjernehinnebetennlse og kopper tilskrives derimot et gemo, noe farlig og uhåndterlig, men som  samtdig er en grunnleggende del av tilværelsen. Det kan f.eks. komme som straff for måten en lever på. Et gemo kan komme plutselig og slå ned på mange mennesker slik at mange dør. Sjukdommer framkalt av et gemo kan ikke helbredes, bare møtes med isolering og tett nærvær med mennesker som også isoleres.

 

Det fins åpenbart ingen dokumentasjon over hvor lenge acholi-folket har reagert på denne måten. Men flere kilder nevner at eldre mennesker oppfatter dem som urgamle, noe som fantes lenge før europeere kom til Uganda.

Ebola ble ikke identifisert av den vestlige helsevitenskapen før i forbindelse med utbruddet i Kongo i 1976. En veit ikke hva det var som utløste utbruddet. Det jobbes med å finne fram til en vaksine, foreløpig forgjeves.  Eneste mottiltak er fortsatt å sørge for å styrke det generelle immunforsvaret med vann, mat – om nødvendig intravenøst – og med tett omsorg av den sjuke. Derfor er helsepersonell særlig utsatt for smitte.

I noen av de kildene jeg fant fram til, spekuleres det om ebola har eksistert lenge i Afrika. Når det går så lang tid mellom utbruddene, kan det skyldes at ebola-smitten har base hos dyr som flaggermus og apekatter, men at den av og til springer over i mennesker hvis kontakten med slike dyr blir for tett.  

 Viktigste kilder:

Barry S Hewlett: The Cultural Contexts of Ebola in Northern Uganda, Washington 2001

M. Lamuna (m.fl.): «Containing a haemorrhagic fever epidemic: the Ebola experience in Uganda (October 2000-January 2001), Int. Journal of Infectious Diseases, nr. 8/2004)

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 18. oktober 2014) 

WHO roper varsko

                                                                    

Kan overforbruk av antibiotika føre til at vi taper kampen mot smittsomme sjukdommer?

 

I april la Verdens helseorganisasjon, WHO, fram en 230 siders rapport om hvordan antibiotika-resistens setter leger og sjukehus sjakk matt («Antimicrobial resistance: global report on surveillance»). Rapporten bygde på materiale fra 114 land og viser at slik resistens spres i alle deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land.

Effektiv antibiotika-medisin har gjort det mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være forbi.

WHO-rapporten konkluderer med at «problemet er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin». Det trengs raskest mulig en kraftig og samordna internasjonal mobilisering for å hindre at vanlige infeksjoner og mindre skader tar liv.

WHO-rapporten går særlig inn på resistensen mot antibiotika i bakterier som utvikler blodinfeksjoner, diaré, lungebetennelse, dysenteri, urinveisinfeksjoner og gonoré. Eksempler på slike bakterier er E. coli, salmonella og shigella. Det mest illevarslende er at pasienter får med seg antibiotika-resistente bakterier etter opphold på sjukehus, særlig etter operasjoner. Her er noen eksempler:

·         Antibiotika brukt mot E. coli møtte på 1980-tallet så godt som ingen resistens. I mange land er behandlingen nå så godt som uten virkning.

·         Gonoré lar seg snart ikke behandle hvis en ikke finner fram til nye, effektive medisiner. Hvert år registreres det over ett hundre millioner nye tilfeller av gonoré.

·         Tuberkulose blir etter hvert vanskeligere å behandle i stadig flere deler av verden. I 2012 var det nesten 9 millioner mennesker som ble ramma av tuberkulose. WHO fant ut at i 2011var nesten en halv million nye tuberkulosetilfeller resistente mot de fleste typer antibiotika.

·         De vanlige medisinene mot malaria virker også dårligere enn før.

 WHO har med stor kraft advart mot at vi er på vei inn i en post-antibiotisk verden der en sår hals eller et skrubbsår på kneet kan ta livet av et barn.

Den britiske helsedirektøren, Sally Davies, er skremt – «ikke bare som lege, men som mor, kone og venn».: «Vi taper kampen mot smittsomme sjukdommer. Sannheten er at vi misbruker antibiotika som pasienter, leger, turister og i maten vår. Om noen få tiår kan vi dø av de vanligste operasjoner og av plager som vi i dag lett kan behandle.» (Southnews 22.7.2014)

I India ble det i 2006 identifisert et enzym, NDM-1, med den egenskapen at det kan endre bakterier og bl.a.gjøre dem immune mot antibiotika. Gener fra dette enzymet kan lett hoppe fra en bakterie til en annen. Opprinnelig var enzymet funnet bare i E.coli-bakterier, men det er nå oppdaga i mer enn 20 forskjellige bakterier.

Når de mest brukte antibiotika-medisinene ikke virker, blir nyere og sterkere medisiner tatt i bruk. De har ofte flere uheldige bivirkninger og er som regel mye dyrere.

Dessverre går det stadig lengre tid mellom hver gang en finner fram til nye antibiotika-medisiner. Ifølge WHO-rapporten var det helt tilbake på 1980-tallet at det siste gjennombruddet med en hel gruppe nye antibiotika-medisiner ble utvikla.

En akselererende antibiotika-resistens utvikler seg innen husdyrhold i store deler av verden – ifølge WHO-rapporten. Antibiotika har i stort omfang blitt brukt for å få husdyr og oppdrettsfisk til å vokse fortere. Resistente bakterier kan så spre seg til mennesker gjennom maten.

Ifølge Nationen (13.9) er hver tredje kyllingfilet i Norge smitta med den antibiotika-resistente bakterien ESBL.

Den norske kyllingavlen forsvant i 1994 da det ble åpna for import av avlsdyr til alle fjørfeproduksjoner.  Nå kommer de fleste avlskyllingene fra det skotske avlsselskapet Aviagen – og da har noen av dem, kanskje bare 2-3 prosent, med seg ESBL. Men hver avlskylling blir opphav til mange flokker av kylling, slik at resistensen etter hvert kan spre seg langt.

 «Vi får ikke bukt med dette problemet før vi får stoppet innførselen av bakterien», sa tilsynsdirektør Kristina Landsverk til Nationen (13.9).

Men Mattilsynet har ikke lov til å stanse importen av avlkyllinger med resistente bakterier. Det sørger den veterinæravtalen med EU som Stortingsflertallet godkjente i desember 1998 - mot stemmene til SV og Senterpartiet og sju enkeltrepresentanter fra andre partier.

Veterinæravtalen innebar at Norge måtte slutte med den veterinære grensekontrollen av levende dyr, kjøtt, fisk og meieriprodukter fra andre EU/EØS-land. En samla veterinærstand advarte mot avtalen. Det gjorde også Statens helsetilsyn.

Da den antibiotika-resistente bakterien MRSA ble oppdaga i gris i fjor, krevde Mattilsynet full nedslaktning av de besetningene der bakterien var oppdaga. Det er ifølge Mattilsynet ikke mulig å gjøre for kylling. I Danmark er grisebesetningene så gjennominfisert med MRSA at nedslaktning der ikke nytter – ifølge det danske mattilsynet

Her i Europa gjør det ikke situasjonen bedre at EU har fått lovfesta pasientrettighetsdirektivet. Det ble godkjent som del av EØS-avtalen av Stortinget i juni 2013. Direktivet gir pasienter rett til å få betalt utgifter til helsebehandling i andre land i EU-/EØS-området så sant behandlingen ville blitt dekka i Norge.

Direktivet åpner for at Norge kan kreve at helsebehandling i utlandet skal godkjennes på forhånd. Men helseminister Bent Høie feier denne muligheten til side. Pasientrettighetsdirektivet skal settes ut i livet her i Norge uten noe krav om forhåndsgodkjenning. Prinsippet om fullstendig fritt sjukehusvalg over hele EU-/EØS-er kongstanken til helseministeren.

Det er ingen tvil om at grensekryssende helsetjenester øker problemet med multiresistente sykehusbakterier. Blir dette et alvorlig problem, oppstår spørsmålet om norske myndigheter kan nekte forhåndsgodkjenning av behandling i andre EU-/EØS-land ved å vise til at smittesituasjonen er verre der enn i Norge? Men da må vi først bli kvitt Høie.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 4. oktober 2014)

 

 

 

Fra GATS til TISA

                                                        

Med Norge som spydspiss – men i hvilken retning?

 

Et femtitalls land forhandler bak lukkede dører om handelen med tjenester på tvers av grenser. Komisk nok kaller de seg «The Really Good Friends of Services» – «De virkelig gode vennene av tjenesteyting». Men det de virkelig er venner av, er at tjenester skal flyte fritt uansett hvilke samfunnshensyn de skyver til side.

 Målet er en avtale, «The Trade in Services Agreement» (TISA), som skal liberalisere handelen med tjenester på tvers av grenser – i første omgang mellom de statene som nå forhandler. Til sammen står disse statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.

Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU og andre OECD-land nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Hensikten med TISA er å undergrave den alliansen av u-land som stoppa liberaliseringen av tjenestehandelen innen rammen av GATS.

Det internasjonale fagforbundet for offentlig ansatte, PSI; har gitt ut ei krass analyse av hva TISA vil innebære hvis forhandlingene fører fram («The Really good friends of transnational corporations agreement»). Konklusjonene er:

• TISA betyr at lover og ordninger vedtatt av folkevalgte parlament for å sikre viktige offentlige hensyn, må vekk hvis de hindrer handel på tvers av grenser. Men lover og ordninger som verner arbeidstakere, forbrukere, folkehelsa og miljøet er vedtatt nettopp fordi konkurransen på markedene ikke sørga for tilfredsstillende vern.
• TISA forhandles fram i full hemmelighet – som alle slike handel- og investeringsavtaler – fordi avtalen aldri kunne bli vedtatt hvis det var en åpen demokratisk debatt om innholdet.
• Sluttresultatet for et slikt TISA vil bli et globalt oligarki som dikterer hvordan offentlige tjenester må utformes for at de skal fremme tjenestekonserns behov for fri flyt av tjenester.

Alt vi har fått vite om TISA - gjennom lekkasjer – tyder på at avtalen skal bli en blåkopi av GATS-opplegget. Hovedregelen skal være at land som forplikter seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre den beslutningen.

 I GATS-forhandlingene stilte EU og USA og andre OECD-land samme hovedkrav til alle u-land.  Alle tjenestemarkeder – utenom helse og skole - måtte åpnes for full utenlandsk konkurranse. USA ville i tillegg inn på markedene for utdanning. Det ville også Norge – lenge.

 Norge var og er et lite land, men overfor de fleste u-land var Norge sterk nok. Dette overtaket ble under GATS- forhandlingene kraftig forsterka fordi de norske krava falt inn i det kravmønstret som EU og USA hadde lagt til grunn.

Norge ba f.eks. Kenya om å åpne forsikringstjenester og miljøtjenester som vannforsyning, kloakkrensing og avfallstjenester for utenlandsk konkurranse. Det var naturligvis fordi det fantes norske selskap som kunne vinne markedsandeler i Kenya. Men hva skulle Kenya kreve til gjengjeld som kunne gi kenyanske selskap tilsvarende fordeler i Norge?

Slike avgjørelser kunne det være vanskelig nok å ta sjøl om det bare dreide seg om forholdet mellom Kenya og Norge. Men WTO-reglene er slik at hvis Kenya åpna vannforsyningen for konkurranse fra norske selskap, så skulle selskap fra alle andre WTO-land ha nøyaktig samme rettigheter. Da var det ikke rart om regjeringen i Kenya hadde bruk for å tenke seg om – både lenge og grundig.

Det var en viktig grunn til at u-land i 2001 og2003 sto sammen om å blokkere forhandlingene om friere flyt av tjenester.

Likevel var mange fattige land i en tvangssituasjon. EU og USA hadde sagt klart ifra: Hvis vi skal slippe inn mer landbruksvarer og tekstiler fra dere, må dere åpne markedene for tjenester. På kort sikt kunne det framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika enn å skjerme en tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke hadde kommet i gang.

 

”Det som er godt for Telenor og Statoil, er godt for verden – og i hvert fall for Norge.” Det var Norges hovedlinje i GATS-forhandlingene.

Stoltenberg I-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge hadde såkalte ”offensive interesser”, og der den ville ha adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (særlig forsikring) og lufttransport. Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester.

Bondevik-regjeringen ble etter hvert pressa til å fortelle hvilke land Norge hadde stilt krav til. Det viste seg at Norge hadde stilt krav til 38 u-land om at de måtte åpne grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Det var naturligvis land der vi hadde særlig fristende «offensive interesser».

Akkurat så «offensiv» var Norge i GATS-sammenheng helt fram til WTO-toppmøtet i Hong Kong høsten 2005. Da fastslo daværende utenriksminister Gahr Støre på vegne av den rødgrønne regjeringen at Norge trakk alle krav om fri markedsadgang for tjenester i MUL-land, verdens femti fattigste land. I tillegg trakk Norge alle krav som var blitt stilt fra norsk side om fri markedsadgang til å drive med vannforsyning, strømforsyning og høyere utdanning i alle u-land.

Det vakte oppsikt. Det var første gang en regjering fra et OECD-land trakk tilbake slike GATS-krav. Siden TISA-forhandlingene holdes hemmelig, kan det tenkes at andre land kan ha fulgt etter. Men sannsynlig er det ikke. Da er det mer sannsynlig at dagens regjering innfører våre gamle krav på nytt. Men sier den i så fall noe om det – før TISA-avtalen er et fait accompli?

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 27. september 2014) 

 

 

 

Kan IS knuses med våpen?

 

President Bush lovte verden en langvarig krig – og gjorde dermed som al-Qaida ville

Aldri har dilemmaet vært verre. På den ene sida: IS kan ikke få fortsette. Men hvordan? På den andre sida: IS har oppstått. Hvorfor?

Al Qaida gikk det etter hvert an å forstå. Det gikk an å forstå bakgrunnen for at terrornetterket til Osama bin Laden kunne bli til. Og det gikk an å forstå valget av metoder – så hensynsløse de enn var. Likedan var det med terroraksjonen mot Hydro-anlegget i Algerie.

Med IS har terroren spengt alle grenser for hva det er mulig å utfordre. Likevel fins det ei forhistorie som vi alle er del av.

Etter 11. september lovte president Bush en langvarig krig - mot langt flere mål enn Afghanistan. Dermed var veien åpen for å forstå det som hendte – først i Afghanistan og så i Irak – som en religionskrig, gjerne som en krig mellom sivilisasjoner og samtidig som en krig sterkt infisert av det å sikre vestlige interesser i oljeproduserende land..

Både president Bush og Al Qaida fikk det som de ville: Vi venner oss til å oppfatte "krigen mot terror" som en varig tilstand.

Slik måtte det gå når hver krig for å rense et landområde for terrorister, mislykkes. I Afghanistan står Taliban og andre voldsherrer sterkere enn noen gang etter tretten års «krig mot terror». For afghanere flest kan ”freden” etter at de utenlandske styrkene er trukket ut, bli et enda større mareritt. Det hjelper ikke at USA – uten noen som helst folkerettslig forankring – har ført krigen mot Taliban inn på Pakistans territorium.

Det har ikke gått bedre i Irak. Den amerikanske invasjonen etterlater seg et land radbrukket av etniske og religiøse konflikter som har gitt terrorgrupper ideelle vekstvilkår. IS er bare den verste av dem.

Den vestlige militæraksjonen mot Libya bidro til å styrte Gaddafi-regimet, men har utløst et lovløst anarki der våpenmakt preger dagliglivet i stadig større grad.

To lærdommer er mer enn opplagte:

For det første: Går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi vil oppnå - og hva vi ikke vil være med på. Det var vi ikke i Afghanistan – og heller ikke i Libya.

For det andre: Det hjelper ikke stort å føre ”kriger for å verne sivile”. Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Afghanistan, Irak og Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe. 3000 sivile døde i tvillingtårna i New York. Hundretusener er drept etter det.

 

Hvis internasjonalt organiserte terrornettverk ikke kan bekjempes med bomber og raketter, hva er da alternativet?

Den vestlige “krigen mot terror” bekrefter for dem som vil se det sånn, et verdensbilde der det er en grunnleggende konflikt mellom “vesten” og “islamske” samfunn. Det avgjørende er ikke hvor riktig dette verdensbildet er i ulike sammenhenger (kulturelle, økonomiske, politiske og militære), men om det kan utløse terrorhandlinger fra dem som tenker «ekstremt» nok.

Samtidig kan terrorfaren befeste tilsvarende fiendebilder på vestlig side. Da kan gjengjeldelse framstå som eneste løsning.

 

Den krigen mot IS som nå forberedes, skal i størst mulig grad føres av styrker fra muslimske land. Dermed håper en at motsetningen mellom “vest” og “islam” ikke skal bli det inntrykket som festner seg. Men USA har i flere uker forsøkt å stoppe IS med kraftig bombing. I tillegg når IS effektivt ut gjennom sosiale medier - til muslimer i hele verden - med sin versjon av krigen.

Det viktigste for terrorister er ikke terroraksjonen, men de reaksjonene som den utløser. President Bush reagerte akkurat som al-Qaida ville etter 11. september. Det er derfor det er så viktig hvordan vestlige land reagerer på terroraksjoner.

Terrorgruppene ser seg tjent med mer konflikt, mer mistenksomhet, mer hat. Det oppnår de altfor lett. Og mer enn det: hver terrorist drept ser ut til å øke rekrutteringen av terrorister. Det er ingen ting som tyder på at organiserte terrornettverk kan bekjempes med bomber og raketter.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må se skeptisk på "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjoner bare øker i antall og styrke.

Vi kan velge konflikt og gjengjeldelse. Eller vi kan gjøre denne akutt dramatiske situasjonen til et veiskille: Fra nå av er bare én oppgave viktig: å minske motsetningene mellom fattig og rik på denne kloden.

Det er ingen direkte forbindelse mellom nød og terrorisme. Men hvis vi vil forebygge terrorisme, kan det være langt viktigere å minske den dramatiske forskjellen i levekår mellom Europa på den ene sida og Midt-Østen/Nord-Afrika på den andre enn å føre “kriger mot terror”.

En Marshallplan for oljefattige islamske land av langt større dimensjoner enn den som gikk til europeiske land etter 1945, kan i lengden bli den billigste løsningen også for oss i Europa..

Det er opplagt et langsiktig prosjekt, men ikke mer langsiktig enn utsiktene for en varig “krig mot terror”. For tida er dette ikke noe et kriseramma Europa lett faller for. Men krig og opprustning er heller ikke billig.

Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre kan ta – og så får vi håpe at det etter hvert oppstår en “koalisjon av villige stater” som slutter opp om et slikt prosjekt.

Fra et europeisk synspunkt er raushet overfor nærområdene øst og sør for Middelhavet det rasjonelle ut fra mange hensyn - også som et langsiktig alternativ til stadige “kriger mot terror”.  

Lett blir det ikke – verken å planlegge eller gjennomføre. Men det vil det heller ikke bli å forsvare oss mot terrorister med våpenmakt og krig.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 20. september 2014)

Gull mot miljøvern

                                                           

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

 

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige avtaler investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning dersom det lande de investerer i, vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

 

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar– og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan, ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers “framtidige fortjeneste”.

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

 

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 - av ukjente grunner - avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 6. september 2014)     

 

 

 

Sjokkterapiens Russland

                                                                                                           

 Oligarkene styrer økonomien og Putin politikken i et sosialt skadeskutt samfunn

 Da «muren» falt høsten 1989, reiste en sverm av vestlige økonomer til Russland for å fortelle at nå måtte overgangen til markedsøkonomi gå fortest mulig. Statseiendom måtte over i privat eie, priser og lønninger måtte bestemmes på markedene, statsutgiftene måtte ned, og handelen med utlandet måtte slippes fri.

Denne overgangen måtte skje raskt, var rådgiverne enige om. Det trengtes en «sjokk-terapi» for å hindre at overgangen kunne stoppes på halvveien eller omgjøres av «konservative krefter».

Jeg var i det som den gang het Leningrad tre måneder høsten 1990 og opplevde at det plutselig var vedtatt en «Overgang til marked» som skulle skje på «500 dager». Jeg hadde anledning til å farte rundt på samfunnsfaglige institutter, men traff ingen økonom eller samfunnsviter som kunne fortelle meg hvordan denne overgangen konkret skulle skje.

Overgangen gikk likevel raskt nok. Rådgivere fra USA og IMF satt praktisk talt inne på regjeringskontorene og skreiv det som skulle vedtas. Alle viktige beslutninger ble tatt som regjeringsdekreter og ble aldri lagt fram for det nyvalgte parlamentet.

Resultatet ble likevel ikke den markedsøkonomien som rådgiverne ville ha. De viktigste grunnene var dels måten privatiseringene ble gjennomført på og dels de reelle maktforholda i det samfunnet som skulle «snus opp ned».

Kommandoøkonomen falt sammen uten at det fantes noe juridisk grunnlag for privat næringsvirksomhet. Dermed måtte andre midler tas i bruk: posisjoner i parti og statsapparat, bekjentskaper, kriminelle strukturer og korrupsjon.

To eksempler:

1. Da jeg i 1993 ble vist rundt i et bydels-rådhus i Leningrad, var de fleste leder-kontorene tomme. Partifunksjonærer tok kompetansen sin og nettverkene sine ut av rådhuset med en gang de traff noen som var villig til å betale for det som de hadde stelt med i offentlig regi.
2. En russisk venn jeg kjente godt, jobba i et malingkonsern gang med fem produksjonsbedrifter i Leningrad. Der oppretta konsernsjefen og de fem bedriftsdirektørene et selskap som kjøpte hele malingsproduksjonen (til en pris de sjøl bestemte) før de solgte malingen videre til kundene.

Sovjetøkonomien hadde ingen regler som kunne forby noe slikt, og det nye samfunnet hadde ikke nådd fram til regler som kunne gjøre noe med denne formen for «overgang til markedet».

Det var ikke konkurransen på de nye, «åpne» markedene som avgjorde hvem som lyktes og hvem som mislyktes i kampen om makt og eiendom i Russland. Markedene ble aldri «åpne» slik de nyliberale rådgiverne ville ha dem. Konkurranse ble det, men av en helt annen karakter og ført med helt andre midler enn de som ble skildra i markedsøkonomenes lærebøker.

Det første som skjedde, var at alle borgere, fra de nyfødte til de døende, i 1992 fikk en «voucher», en kupong der det sto at de eide en like stor andel av det russiske næringslivet som alle andre borgere. På hvilken måte denne eierretten skulle utøves, sto det ingen ting om. Men voucheren kunne selges. Til hvilken pris? Det avgjorde «markedet».

Noen solgte voucheren for ei flaske vodka. Andre la den under madrassen i håp om at verdien ville klarne etter hvert. De profesjonelle leide folk til å gå på dørene for å kjøpe mange nok vouchere til at de kunne vinne budrunden når aksjer i nye aksjeselskap ble lagt ut for salg.

Fram til 1994 var dette den viktigste formen for privatisering. Etter 1994 foregikk privatiseringen mer direkte. Statseiendom ble lagt ut for salg, men aldri som åpne anbud. Det var alltid «noen som snakka sammen» og ordna salg og kjøp seg i mellom.

Næringslivet ble lagt ut på billigsalg og endte som det skulle - i hendene på privatpersoner. Det var dels velplasserte partipamper som - for en pris langt under enhver markedspris - fikk eie det som de tidligere hadde hatt partimakt eller offentlig makt til å styre. Og det var dels en del personer som med en blanding av flaks, bekjentskaper og kriminelle nettverk snodde seg fram til å havne blant de «nyrike» eierne.

 

Det verste trekket ved samfunnsendringene på 1990-tallet var nettopp den nye kriminaliteten: Alle som tjente raske penger var omgitt av folk som var tøffe nok og brutale nok til å beskytte dem mot alle andre som ville beskytte dem.

Det er også uvisst hva som har skjedd med de «hemmelige tjenestene» fra sovjettida. Men det er ganske sikkert et marked for slike tjenester også i et samfunn med så mange skyggesider som den russiske. Den svarte økonomien blir av enkelte kilder anslått til 40 prosent av den samlede samfunnsøkonomien.

«Overgangen til markedet» førte til en enorm konsentrasjon av eiermakt innen næringslivet. De nyrike oligarkene – enten de var tidligere partisjefer eller sosiale oppkomlinger – sikra seg raskt politisk makt i tillegg til den økonomiske. Ingen politiske partier kunne hevde seg uten å ha mektige nok oligarker i ryggen.

Hele bransjer er dominert av noen få storkonsern. Banker og bedrifter inngår ofte i samme oligark-strukturer – og alle kommersielle TV-kanaler og større aviser eies av folk som er så rike at de også eier ganske mye annet.

Det var slike maktstrukturer Putin ga seg i kast med da han overtok etter Jeltsin i 1999 – blant annet ved å plassere tidligere KGB-folk i stadig flere lederposisjoner i banker og storkonsern. De statlige TV-kanalene styres så stramt av Putin at de kommersielle kanalene til enhver tid veit hva som er sant.

Oligarkene har også gjennom rettsvesenet blitt satt på plass med så hardhendte metoder at de ikke lenger blander seg direkte inn i politiske livet – inntil de eventuelt slår seg sammen for å kaste Putin. Foreløpig får de nøye seg med markedsmakta.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990 enn på vestlig kapitalisme. Det som fantes av planøkonomi er borte, og forholdet mellom arbeid og kapital er som i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. august 2014)