Hvorfor ikke 50 fylker?

 Kan vi avblåse opprivende debatter om kommunesammenslåing ved å dele opp fylker?

Kravet om færre og større kommuner kommer fra mange hold og med mange begrunnelser, som f.eks. at «utviklingen krever det»

Derfor var det befriende at Norvald Mo, statssekretær fram til valget i fjor og sentral i mange LO-sammenhenger, i intervju med Klassekampen på tirsdag gikk inn for å dele opp fylker i stedet for å slå sammen kommuner.

For fenten år sia var det et hardt politisk trykk for å slå sammen fylker til langt større regioner. Mine egne motforestillinger la jeg fram i en lengre artikkel med overskriften «Heller 50 fylker enn 150 kommuner» i tidsskriftet «Plan» vinteren 2000.

Synspunktene mine endte vel den gang i løs luft. De fikk en viss tilslutning i enkelte av fylkeslaga i SV, og landsmøtet i 2001 tok inn en setning i arbeidsprogrammet om at «flere av fylkene er i dag for store til at det kan tas hensyn til at folk skal kunne påvirke avgjørelser som angår dem.» Det mener jeg fortsatt.

Det fins ingen klar fasit om hva som er "riktig" størrelse på lokale og regionale forvaltningsenheter. 

De fleste er vel enige om mange lokale forvaltningsoppgaver bør ivaretas av organ som dekker større områder enn kommuner på 2-5000 innbyggere. Men det betyr ikke at ikke kommuner på 2-5000 innbyggere kan ivareta andre lokale forvaltningsoppgaver vel så bra som – og ofte bedre enn - større kommuner. Det fins også lokale forvaltningsoppgaver der kommuner på 10-15.000 innbyggere kan bli for små.

Jeg ser likevel få tungtveiende grunner til å slå sammen kommuner på brei basis. De fleste undersøkelser av "kostnadene" ved små kommuner forutsetter at de kommunale ytelsene har samme "kvalitet" for innbyggerne i store og små kommuner. Altså at ytelser "nærfra" kan sidestilles kvalitativt med ytelser "langveisfra". Jeg tviler på at det er riktig, og jeg mener at forskjellen i kvalitet er vel verdt å ta vare på.

Den smidigste løsningen på det jeg vil kalle "det lokale forvaltningsproblemet" - det at enkelte kommunale forvaltningsoppgaver løses best i større enheter enn i dagens kommuner - er å se kommunenivået i sammenheng med det fylkeskommunale nivået. Men da må fylkeskommunene komme ”nærmere” kommunene enn dagens fylkeskommuner har muligheter til.

Det kan vi oppnå ved å dele opp dagens fylker, f.eks. i 2-3-4 småfylker avhengig av lokale forhold. Dette kan gjøres på mange vis, f.eks. slik:

Disse småfylkene, vi kan gjerne kalle dem regionkommuner, beholder de fleste oppgavene som dagens fylkeskommuner tar seg av. I tillegg overtar regionkommunene en god del oppgaver som i dag løses ved interkommunalt samarbeid mellom kommuner. Dermed gis slike interkommunale tiltak en klar forankring i en forvaltning (forvaltningen i den nye regionkommunen) underlagt folkevalgt kontroll av regiontinget i regionkommunen.

Det vil være viktig at denne oppgavefordelingen mellom kommuner og de nye regionkommunene ikke fastlegges sentralt, men avtales lokalt. Det innebærer at kommunene overfører oppgaver til regionkommunene i den grad de ser seg tjent med det.

Dette vil med ett slag avskaffe dramatikken omkring temaet kommunesammenslåing. De enkelte kommunene vil bestå som de enhetene vi kjenner i dag, men vil stå fritt til å føre forvaltningsoppgaver opp til den nye, nære regionkommunen dersom det er hensiktsmessig.

Samtidig gis kommunene i den nye regionkommunen rett til løpende å vurdere oppgavedelingen mellom kommune og region. I stedet for opprivende debatter om kommunesammenslåing med endelig vedtak i Stortinget vil vi få praktiske løsninger oppgave for oppgave etter felles diskusjoner lokalt i den nye regionkommunens 3-5-10 kommuner.

En slik oppdeling er antakelig minst viktig i Vestfold og Østfold, men er samtidig ikke til hinder for at Oslo og en del omegnskommuner går sammen i en storbyregion med Oslo som en kommune blant flere.

                                              

Valdres er for meg en opplagt kandidat til å bli et småfylke/regionkommune.  Valdres er en enhet med naturlige geografiske grenser, med klar kulturell identitet, med en størrelse som gir befolkningen mulighet til å forholde seg til de problemene som oppstår og til de organ som skal ta avgjørelser på vegne av befolkningen. La meg bruke to illustrasjoner:

Illustrasjon 1: Fylkesnivået har knapt det som kalles en «felles offentlighet». Det føres sjelden fellesdebatter om samme sak i alle deler av fylket. Vi har riksmedia som sikrer et minstemål av en felles rikspolitisk offentlighet. Men vi har ingen tilsvarende fylkesmedia – utover lokalsendingene til NRK. De sendingene makter ikke å skape en felles fylkespolitisk offentlighet.

Derimot er landet delt i avisdistrikt som gir langt bedre utgangspunkt for en felles offentlighet enn hva dagens fylker kan gi. I mange fylker vil avisdistrikt derfor kunne bli den naturlige ramma for en regionkommune.

Illustrasjon 2: Det er fylkesnivået som er det problematiske nivået for de aller fleste folkelige organisasjonene Det er vel kjent for alle som har drevet frivillig organisasjonsarbeid på fylkesnivået.

Organisasjoner som drives av tillitsvalgte på fritida, får i de fleste fylker ikke fylkesnivået til å fungere. Lange avstander og lang reisetid fører til at de fleste slike organisasjoner velger - demokratisk sett - halvgode løsninger. Enten settes fylkesstyrene sammen av folk fra en håndfull kommuner sentralt i fylket, eller så reduseres tallet på styremøter så mye at virksomheten lider.

I "småfylket Valdres" ville det ikke være noe problem å ha et fylkesstyre med medlemmer fra alle deler av fylket, ikke bare fra alle kommuner. Og det ville heller ikke være noe problem å møtes på kveldstid en vanlig hverdag.

Hvis slike frivillige organisasjoner i tillegg kunne arbeide opp mot en forvaltning og et folkevalgt styre med samme begrensede geografiske ramme, ville mulighetene for reell medvirkning og mobilisering bedres radikalt.

Så la oss drukne Jan Tore Sanner i forslag til kommunereform som han ikke har tenkt på!

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. november 2014 )

 

Det blå-blå "Vekk herfra!"

Tåler ikke Erna og Siv at Norge topper lista til OECD for sosial rettferdighet?

Det er ingen grunn til å tvile: Små sosiale forskjeller er bra for oss alle – bare ikke for Erna og Siv.

Richard Wilkinson og Kate Pickett viste i boka «Ulikhetens pris» hvordan små forskjeller i et samfunn er til fordel både for fattig og for rik. På alt fra trivsel til kriminalitet fant det ut at også den velstående delen av samfunnet får et bedre liv når ulikhetene i samfunnet er små.

Thomas Piketty har fått verdensberømmelse fordi han har dokumentert at velstand nå samler seg i stadig høyere hauger omkring de aller rikeste. Den grunnleggende årsaken er at kapitalmengden i samfunnet øker raskere enn produksjonen av varer og tjenester. Samtidig er skattene redusert – mest på de største inntektene og formuene,

Nå banker OECD det samme fast i en stort anlagt undersøkelse om sosial rettferdighet (Sustainable Governance Indicators 2014). Det er de nordiske velferdsstatene som skiller seg ut i Europa og resten av OECD-området: De ligger på topp – ikke bare i sosial rettferdighet– men også når det gjelder tillit, styringsevne, folkelig engasjement - og økonomisk utvikling.

OECD-undersøkelsen tar for seg tre hovedområder: Politikkresultater, demokrati og styringsforhold. På alle de tre områdene ligger fire nordiske land, Norge, Sverige, Danmark og Finland –som perler på ei snor – øverst på topp av de 41 OECD-statene. Bare på området«politikkresultater» kiler Sveits seg inn på en tredjeplass.

Island og Norge er de sosialt mest rettferdige av alle 41 OECD-land, og de fem nordiske statene er i en egen liga (a league on their own) - i følge OECD-undersøkelsen.

Målt med Gini-koeffisienten hadde Danmark og Norge de minste inntektsforskjellene med Sverige og Finland på delt femteplass. Kvinnelønna er klart lavere enn mannslønna i alle OECD-land, også i Norden. Sverige og Norge kom likevel – trist for kvinnene ellers i Europa - best ut blant de 41 landa

De nordiske statene ligger helt på topp når det gjelder sosialt rettferdig adgang til utdanning og«rettferdighet mellom generasjonene».

I spørsmål om «sosial bærekraft» - hvor stabil er den sosiale politikken og de sosiale resultatene- er de nordiske statene også på topp, bortsett fra at New Zealand tar tredjeplassen.

«Sosial inkludering» foregår best i Norge og Sverige, med Finland og Danmark på femte og sjette plass. På«sosialt samhold og ikke-diskriminering» kom Norge best ut med Sverige, Finland og Danmark på de neste plassene.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom ligger Island best an med Tsjekkia og Nederland på de neste plassene. Så kommer Norge og Finland, mens Danmark og Sverige (på plassene 11 og 12) glir bakover i forhold til en tilsvarende undersøkelse fra 2011.

Men barnefattigdom tas åpenbart på alvor overalt i Norden. Der er rekkefølgen øverst på tabellen Danmark, Finland, Norge, Island og Sverige.

Sosialt rettferdig adgang til arbeidslivet skjer best på Island og i Norge. Norge har den klart laveste arbeidsløsheten, og også den laveste langtidsarbeidsløsheten. I tillegg er Norge også vurdert å ha den mest effektive arbeidsmarkedspolitikken

Trygdesystemene setter fire nordiske land på topp – i rekkefølge Norge, Danmark, Island og Finland – med Sverige (etter åtte år med Reinfeldt) haltende etter på en niendeplass.

OECD-undersøkelsen har også sett på kvaliteten ved demokratiet i sine 41 medlemsstater. Da er det Sverige, Finland, Norge og Danmark som topper lista.

Det skyldes bl.a. at den«politiske kompetansen» til borgere, organisasjoner og parlamentsmedlemmer i de fire store nordiske land er den høyeste i OECD-området – med Norge aller høyest.

Når det gjelder spesielt «borgernes politiske kompetanse» er de fem nordiske land blant de sju beste med Danmark øverst og Norge på fjerdeplass i OECD-området. Derimot kommer Norge helt øverst når det gjelder den politiske kompetansen i organisasjonslivet – med Sverige, Finland og Danmark på rekke og rad deretter.

OECD-undersøkelsen bruker store ord om hva nordiske land har fått til av sosial rettferdighet, demokratiske samfunnsforhold og politisk effektivitet.

Den avsluttende konklusjonen er: «Det å skape like muligheter for å delta er mer enn en etisk og sosial forpliktelse for å sikre solidaritet og gjensidig ansvar i samfunnet. Det er en fundamental investering i bærekraften til våre samfunn.»

OECD-rapporten understreker samtidig at de nordiske land er blant dem som har mestra den økonomiske krisa best i Europa. Innad i EU har gapet mellom det kriseramma sør og mer velstående land i nord økt betydelig. Dette er «en høyst eksplosiv situasjon» for det sosiale samholdet og den sosiale stabiliteten innen EU - er hovedkonklusjonen i OECD-undersøkelsen.

IMF la i februar 2014 fram en undersøkelse som konkluderer med at ulikhet hemmer den økonomiske veksten og at omfordeling via skatter og overføringer gir gode vilkår for økonomisk vekst. («Redistribution, Inequality and Growth») IMF har derfor argumentert både for økt skatt på de høyeste inntektene og eiendomsskatt. (Fiscal Monitor, oktober 2013)

OECD har også gått inn for høy skatt på formue og på arv for å motvirke de økende ulikhetene. («Focus on top incomes and taxation in OECD countries», mai 2014)

Piketti vil også ha langt høyere skattesatser retta mot de største kapitalformuene, mot arv og mot de største inntektene. Vår egen Høyre/Fr.P-regjering gjør det motsatte: fjerner arveavgiften og reduserer skatten på formue, først og fremst på de største formuene. Den veit hva den vil. Veit velgerne det?

Viktigste kilder:

«Social Justice in the EU – A Cross-national Comparison» 2014

«Nachhaltiges Regieren in der OECD und EU. Wo steht Deutschland? 2014

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 1. november 2014 )