Hvorfor ikke 50 fylker?

 Kan vi avblåse opprivende debatter om kommunesammenslåing ved å dele opp fylker?

Kravet om færre og større kommuner kommer fra mange hold og med mange begrunnelser, som f.eks. at «utviklingen krever det»

Derfor var det befriende at Norvald Mo, statssekretær fram til valget i fjor og sentral i mange LO-sammenhenger, i intervju med Klassekampen på tirsdag gikk inn for å dele opp fylker i stedet for å slå sammen kommuner.

For fenten år sia var det et hardt politisk trykk for å slå sammen fylker til langt større regioner. Mine egne motforestillinger la jeg fram i en lengre artikkel med overskriften «Heller 50 fylker enn 150 kommuner» i tidsskriftet «Plan» vinteren 2000.

Synspunktene mine endte vel den gang i løs luft. De fikk en viss tilslutning i enkelte av fylkeslaga i SV, og landsmøtet i 2001 tok inn en setning i arbeidsprogrammet om at «flere av fylkene er i dag for store til at det kan tas hensyn til at folk skal kunne påvirke avgjørelser som angår dem.» Det mener jeg fortsatt.

Det fins ingen klar fasit om hva som er "riktig" størrelse på lokale og regionale forvaltningsenheter. 

De fleste er vel enige om mange lokale forvaltningsoppgaver bør ivaretas av organ som dekker større områder enn kommuner på 2-5000 innbyggere. Men det betyr ikke at ikke kommuner på 2-5000 innbyggere kan ivareta andre lokale forvaltningsoppgaver vel så bra som – og ofte bedre enn - større kommuner. Det fins også lokale forvaltningsoppgaver der kommuner på 10-15.000 innbyggere kan bli for små.

Jeg ser likevel få tungtveiende grunner til å slå sammen kommuner på brei basis. De fleste undersøkelser av "kostnadene" ved små kommuner forutsetter at de kommunale ytelsene har samme "kvalitet" for innbyggerne i store og små kommuner. Altså at ytelser "nærfra" kan sidestilles kvalitativt med ytelser "langveisfra". Jeg tviler på at det er riktig, og jeg mener at forskjellen i kvalitet er vel verdt å ta vare på.

Den smidigste løsningen på det jeg vil kalle "det lokale forvaltningsproblemet" - det at enkelte kommunale forvaltningsoppgaver løses best i større enheter enn i dagens kommuner - er å se kommunenivået i sammenheng med det fylkeskommunale nivået. Men da må fylkeskommunene komme ”nærmere” kommunene enn dagens fylkeskommuner har muligheter til.

Det kan vi oppnå ved å dele opp dagens fylker, f.eks. i 2-3-4 småfylker avhengig av lokale forhold. Dette kan gjøres på mange vis, f.eks. slik:

Disse småfylkene, vi kan gjerne kalle dem regionkommuner, beholder de fleste oppgavene som dagens fylkeskommuner tar seg av. I tillegg overtar regionkommunene en god del oppgaver som i dag løses ved interkommunalt samarbeid mellom kommuner. Dermed gis slike interkommunale tiltak en klar forankring i en forvaltning (forvaltningen i den nye regionkommunen) underlagt folkevalgt kontroll av regiontinget i regionkommunen.

Det vil være viktig at denne oppgavefordelingen mellom kommuner og de nye regionkommunene ikke fastlegges sentralt, men avtales lokalt. Det innebærer at kommunene overfører oppgaver til regionkommunene i den grad de ser seg tjent med det.

Dette vil med ett slag avskaffe dramatikken omkring temaet kommunesammenslåing. De enkelte kommunene vil bestå som de enhetene vi kjenner i dag, men vil stå fritt til å føre forvaltningsoppgaver opp til den nye, nære regionkommunen dersom det er hensiktsmessig.

Samtidig gis kommunene i den nye regionkommunen rett til løpende å vurdere oppgavedelingen mellom kommune og region. I stedet for opprivende debatter om kommunesammenslåing med endelig vedtak i Stortinget vil vi få praktiske løsninger oppgave for oppgave etter felles diskusjoner lokalt i den nye regionkommunens 3-5-10 kommuner.

En slik oppdeling er antakelig minst viktig i Vestfold og Østfold, men er samtidig ikke til hinder for at Oslo og en del omegnskommuner går sammen i en storbyregion med Oslo som en kommune blant flere.

                                              

Valdres er for meg en opplagt kandidat til å bli et småfylke/regionkommune.  Valdres er en enhet med naturlige geografiske grenser, med klar kulturell identitet, med en størrelse som gir befolkningen mulighet til å forholde seg til de problemene som oppstår og til de organ som skal ta avgjørelser på vegne av befolkningen. La meg bruke to illustrasjoner:

Illustrasjon 1: Fylkesnivået har knapt det som kalles en «felles offentlighet». Det føres sjelden fellesdebatter om samme sak i alle deler av fylket. Vi har riksmedia som sikrer et minstemål av en felles rikspolitisk offentlighet. Men vi har ingen tilsvarende fylkesmedia – utover lokalsendingene til NRK. De sendingene makter ikke å skape en felles fylkespolitisk offentlighet.

Derimot er landet delt i avisdistrikt som gir langt bedre utgangspunkt for en felles offentlighet enn hva dagens fylker kan gi. I mange fylker vil avisdistrikt derfor kunne bli den naturlige ramma for en regionkommune.

Illustrasjon 2: Det er fylkesnivået som er det problematiske nivået for de aller fleste folkelige organisasjonene Det er vel kjent for alle som har drevet frivillig organisasjonsarbeid på fylkesnivået.

Organisasjoner som drives av tillitsvalgte på fritida, får i de fleste fylker ikke fylkesnivået til å fungere. Lange avstander og lang reisetid fører til at de fleste slike organisasjoner velger - demokratisk sett - halvgode løsninger. Enten settes fylkesstyrene sammen av folk fra en håndfull kommuner sentralt i fylket, eller så reduseres tallet på styremøter så mye at virksomheten lider.

I "småfylket Valdres" ville det ikke være noe problem å ha et fylkesstyre med medlemmer fra alle deler av fylket, ikke bare fra alle kommuner. Og det ville heller ikke være noe problem å møtes på kveldstid en vanlig hverdag.

Hvis slike frivillige organisasjoner i tillegg kunne arbeide opp mot en forvaltning og et folkevalgt styre med samme begrensede geografiske ramme, ville mulighetene for reell medvirkning og mobilisering bedres radikalt.

Så la oss drukne Jan Tore Sanner i forslag til kommunereform som han ikke har tenkt på!

 

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 15. november 2014 )