Uten staten går det ikke

Offentlig forskningsinnsats måtte til for å gjøre Silicon Valley til et fruktbart dalføre

Mariana Mazzucato var høydepunktet for de nærmere 1000 deltakerne på årskonferansen til Manifest for et par uker sia. Som et stormvær feide hun slapp tro på markedenes ufeilbarlige nødvendighet til side.

I Norge som i andre land har såkalt «næringsnøytralitet» stått sentralt i all næringspolitikk. Også fra AP-hold har det vært lagt til grunn at det ikke er statens oppgave å «peke ut vinnere» - verken blant alternative teknologier, bransjer eller bedrifter. En stat som prøver seg på noe sånt, bommer så ofte og så grovt at det er å sløse med «skattebetalernes penger».

I boka “The Entrepreneurial state. Debunking Public vs. Private Sector Myths” fra 2013 hevder Mariana Mazzucato det stikk motsatte: Staten kan både velge feil og satse feil, men så godt som alle de «vinnerne» som har revolusjonert teknologi- og næringsutviklingen det siste halve århundret, har tatt imot avgjørende og omfattende offentlig støtte.

Det gjelder så forskjellige områder og bransjer som IKT-teknologien, internettet, den nye bioteknologien, nanoteknologien, overgangen til fornybar energi som vind- og solkraft og utviklingen av mange epokegjørende nye legemidler.

Hele grunnlaget for IKT-revolusjonen ble finansiert av offentlige instanser i USA gjennom mangeårige program fra den spede starten og helt fram til at det gikk an å tjene penger på å ta de nye teknologimulighetene i bruk.

Som Mazzucato understreker: Ingen private investorer eller markedskrefter kunne ha drevet fram denne teknologien – ikke en gang kommersialiseringen av teknologien. Silicon Valley skapte derfor ikke seg sjøl. Enorme offentlige grunnlagsinvesteringer måte til for å gjøre dalføret fruktbart for hundrevis av små og store dataselskap.

Mazzucato går grundig fram for å påvise at dominerende selskap som Apple og Google ikke ville ha kunnet utvikle den teknologien som de har basert både sin inntjening og sin enorme markedsmakt på.

Internettet starta som en teknologisk visjon i offentlige forskningsmiljøer, og der mange offentlige instanser bidro til en skrittvis utvikling av den nye teknologien – og også til hvordan den kunne tas i bruk for næringsformål.

Mazzucato henter flest eksempler fra USA, blant annet for å sprenge myten om at det er der det frie initiativet er minst hemma av offentlige innblanding. Men grunnlaget for mange bioteknologiske gjennombrudd, de såkalte molekylære antistoffene, ble f.eks. oppdaga og utvikla i britiske offentlige laboratorier.

Grunnlaget for å utvikle fornybar energi i stor nok skala til at slik energi kan bli økonomisk lønnsom, er også lagt av statlige finanskilder.  Slik var det i USA, i Tyskland med den statlige investeringsbanken KfW og med tilsvarende utviklingsbanker i Kina og Brasil.

Slik er det – også omkring vindkraften i Danmark - lagt til rette for å utvikle fossilfri energi på en måte som private investorer ikke kunne ha utløst på egen hånd.

Det mest overraskende i boka til Mazzucato er skildringen av hvor avgjørende offentlig forskning har vært - og fortsatt er - for den farmasøytiske industrien. Det er en bransje som er på profitt-toppen her i verden, og samtidig en bransje som mer aggressivt enn de fleste begrunner sine høye priser med hvor dyrt det er å utvikle nye medisiner. Den unnslår seg heller ikke for å fortelle skattebetalere – og velgere – om hvor skadelig det er med «offentlig innblanding» i næringslivet.

Det sier mye om det herskende ideologiske klimaet at så mye av denne innsatsen i offentlige laboratorier og fra offentlige utviklingsorgan «holdes skjult» for å unngå oppmerksomhet om denne «innblandingen» fra det offentlige i næringsutviklingen.

Mazzucato dokumenterer på mange måter at den private risikokapitalen langt på vei er en myte. I forhold til de store teknologiinnovasjonene våger den private risikokapitalen seg fram først når risikoen er lav nok til at det virker trygt å investere. Og da skjer det ofte i ly av offentlige garantier eller andre støtteordninger.

De store teknologigjennombruddene krever både målbevisst langsiktighet og tålmodig kapitalinnsats. Der det ikke ligger til rette for kjapp fortjeneste, bidrar private investorer ikke til å utvikle teknologien. De kommer først inn når de grunnleggende teknologiske innovasjonene er gjort.

Men skal det offentlige kunne satse offensivt nok på store teknologiske gjennombrudd, trengs det penger. Teknologiske gjennombrudd som bare på svært lang sikt kan bli lønnsomme, kan bare finansieres hvis det offentlige har store nok inntekter.

Da er det særlig problematisk at de storkonsern som i størst grad skummer fløten av offentlig finansierte teknologiinnovasjoner gjør alt de kan for å unngå effektiv skattlegging. De største og mest vellykte internasjonale konsern sørger for å få regnskapsført mest mulig av superprofitten sin i land der skattene er særlig lave.

Slik finner Mazzucato eksempel på eksempel på at fellesskapet, via offentlige instanser, tar risikoen, mens private næringsinteresser stikker avgårde med profitten.

Den økonomikrisa som europeiske land sliter med å komme seg ut av, er i seg sjøl et eksempel på hvor tafatt den private risikokapitalen fungerer.

Det er ingen mangel på penger i dagens EU, men de er på feil sted. De er ikke hos folk flest, men i finansinstitusjoner som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon.

Årsaken er opplagt. Etter år med kutt i jobber, lønninger og trygder er det ikke noen til å kjøpe de varene og tjenestene som kunne vært tilbudt.

For Mazzucato er løsningen store offentlige investeringsprogram med hovedvekt på den infrastrukturen som må til for å løfte europeiske land ut av den kuttpolitikken som rammer mennesker brutalt og lammer FoU-innsatsen så kraftig, både den offentlige og den private.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. mars 2015)