Endelig ei gladmelding: ILO kan fortsette som vaktbikkje over det globale arbeidslivet

I slutten av februar i år sto det i fagblader i land etter land etter et møte i ILO: «Arbeidsgiverne godtar streikeretten!».

Noen nyhetssak utover fagbladene ble det ikke, verken i aviser eller på tv-skjermene. Men for millioner på millioner av mennesker i og utafor det lønna arbeidslivet hadde mye stått på spill. I nesten tre år hadde livsfarlige arbeidsvilkår, barnearbeid og drap av faglige tillitsvalgte kunnet pågå uten at ILO kunne fortsette å dokumentere det i grundige, årlige rapporter om situasjonen i ILOs 185 medlemsland.

Her er historia bak gladmeldinga:

Fra juni 2012 har det vært full skjæring mellom arbeidstaker-sida og arbeidsgiver-sida i FNs viktige arbeidsorganisasjon ILO. Arbeidsgiver-delegasjonen nekta plutselig å godta at ILO-konvensjon 87 sikra noen streikerett. Det står ikke noe direkte om streikeretten i denne konvensjonen, men i praksis har ILO - med full støtte også fra arbeidsgiver-sida – i tiår lagt til grunn at streikeretten har et trygt feste i konvensjon 87 som fastslår retten til å organisere seg i arbeidslivet.

Den strategisk viktige «ILO-komiteen for foreningsfrihet» (CFA) har i konkrete saker bekrefta denne sammenhengen mellom foreningsfrihet og streikerett nesten 3000 ganger uten at det har vært noen uenighet som det.

Konflikten har i tre år lamma arbeidet til ILO på viktige områder. Siden ILO er bygd opp på et trepartssamarbeid mellom fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringer, kan ingen ting skje hvis den ene parten trekker seg. ILO kunne ikke lenger sette søkelyset sitt mot hva mennesker ble utsatt for i det globale arbeidslivet.

Så seint som i november i fjor var konflikten like fastlåst. Det var ekstra ille midt i en situasjon der arbeidslivet hardna til i store deler av verden, på grunn av økende konkurranse på tvers av grenser, langvarig økonomisk krise og den nyliberale brutaliteten fra mange arbeidsgivere og regjeringer (Se kronikken min 3.1.2015)

Så plutselig, i slutten av februar, avblåses konflikten. Arbeidsgiverne godtar streikeretten! Og like viktig: de deltar som før i det viktige arbeidet som ILO står for.

Hva hadde skjedd?

Arbeidstaker-sida hadde i lengre tid jobba for at spørsmålet om streikejussen i ILO måtte forelegges den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag. Det ville ikke arbeidsgiverne være med på, og mange nok regjeringer fra Asia og Afrika støtta arbeidsgiverne til at de hadde flertall på ILOs styremøte i november. USA var også imot å gå til Haag-domstolen, mens Kina lot være å stemme.

Dermed blei saka sparka videre til en tre-dagers ILO-konferanse i slutten av februar. Dagen før konferansen gikk det ut en oppsiktsvekkende felleserklæring fra arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Der sto det – lett forkorta – at «retten til arbeidskonflikt er anerkjent av partene i ILO.»Denne kuvendinga fra arbeidsgiverne hadde ikke kommet av seg sjøl. I over seksti land hadde fagbevegelsen organisert aksjonsdager. I tillegg hadde den greid å overbevise stadig flere regjeringer om at Haag-domstolen måtte kobles inn.

Det viste seg da også på ILO-møtet i februar at regjeringene bortimot enstemmig ville la Haag-domstolen ta avgjørelsen. Men enda viktigere: Regjeringene markerte i tur og orden at streikeretten var en grunnleggende og nødvendig del av ILO-reglene.

Det starta med Venezuela som - på vegne av statene i Latin-Amerika og Karibia – slo fast at «folkeretten ser streikeretten som en essensiell del av foreningsfriheten og retten til å organisere seg».

På vegne av den afrikanske gruppa ble det sagt fra Zimbabwe at den ville legge fellesuttalelsen fra arbeidsgiverne og fagforeningene til grunn.

Talspersonen fra Latvia viste - på vegne av EU og EU-statene - til at FN-pakten om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfatter streikeretten. 140 land hadde ratifisert både denne FN-pakten og ILO-konvensjon 87: «Retten til å streike var derfor en konsekvens av foreningsfriheten sjøl om den ikke var uttrykkelig nevnt i konvensjon nr. 87.»

Det samme var konklusjonen til talspersonen fra USA som understrekte at «foreningsfriheten og særlig arbeideres rett til … å fremme og beskytte interessene sine ikke kunne gjøres fullt ut uten å verne om streikeretten.»

Nesten alle regjeringer tok riktignok det forbeholdet at streikeretten ikke var absolutt. Den kunne begrenses under visse omstendigheter. Men det var slik streikeretten var godtatt av arbeidsgiver-sida i ILO før 2012.

Dermed har arbeidsgiver-sida gitt opp den steilheten som de sto fram med i 2012, men den store endringen er at regjeringene nå uttrykker seg med langt større forpliktelse om streikeretten – og gjør det bortimot enstemmig.

Så kan en fundere over et par spørsmål: Hvorfor snudde arbeidsgiverne – og hvorfor skifta så mange regjeringer holdning til streikeretten fra november til februar?

Arbeidsgiversida i ILO opplevde vel at de fikk kniven på strupen da det ble klart at regjeringene så enhetlig støtta kravet om å la Haag-domstolen avgjøre om streikeretten var del av ILO-regelverket

Og regjeringene?

I størstedelen av Europa har krisekaoset slått over i sosialt og politisk kaos. Samtidig er det sånn i land etter land at jobbene, særlig de nye jobbene, er mer utrygge enn før og gir mindre herredømme over eget liv og egen framtid.

For mange regjeringer har det vært et mål at slik skal det være. Det er da arbeidslivet blir smidig nok til at det kan møte de nye utfordringene – til beste for oss alle, som det heter.

For arbeidsgivere i Europa er faren for streik mindre enn på lenge. Europeiske regjeringer venter seg heller ingen store streikebevegelser i dagens kriselandskap.

Men velgernes tillit har de ikke. Det ser ut som om velgerne kan flytte seg hvor som helst – og i hvert fall vekk fra dagens regjeringspartier. Så da frister det kanskje å komme fagbevegelsen i møte en gang imellom – om det så dreier seg om retten til å streike.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. april 2015)