Tortur i terrorkrigen

Obama har fullmakter nok til å reise straffesak mot dem som hadde ansvaret for Abu Ghraib og Guantánomo.

Ifølge Amnesty International var det i 2013 141 land som tok i bruk «tortur og uverdig behandling» mot mennesker. Uverdig behandling kan være så mangt, og det kan også være store forskjeller mellom land i hvilket omfang tortur brukes.

Etter terroraksjonen mot World Trade Center i september 2001 fikk torturdebatten i USA og Europa ny intensitet og nytt dramatisk alvor. Avsløringene fra Abu Ghraib-fengslet utafor Bagdad og Guantánamo på Cuba ble etter hvert satt i sammenheng med «forbedrede avhørsteknikker» som særlig visepresident Richard Cheney var aktiv pådriver for både foran og bak kulissene.

Uttrykket «enhanced interrogation techniques» er stadig oftere forstått som dekknavn for bestemte former for tortur i CIA-regi (eks: water-boarding).

Andre dagen som president lovte Obama at de «forbedrede avhørsteknikkene» til Bush-Cheney-CIA skulle avvikles øyeblikkelig. I tillegg skulle fengselsanlegget i Guantánomo nedlegges i løpet av et år.

Seinere er tonen mindre tøff, hva enten det gjelder å ta et oppgjør med tortur, Guantánomo eller overvåkingen av alt og alle i «krigen mot terror»

Etter alt å dømme, fikk Obama slutt på torturen fra amerikansk side. Men FNs torturkonvensjon som trådte i kraft i 1987, og er ratifisert av 157 land, inneholder noe mer enn et forbud mot alle former for tortur. Den krever også at tortur skal etterforskes og straffes.

Til nå er ingen fra Bush-perioden tiltalt for tortur i USA. Justisdepartementet har nøy seg med en begrensa undersøkelse av om det ble brukt avhørsmetoder som gikk utover de som Bush-Cheney-regimet hadde godkjent. Undersøkelsen førte ikke fram til at noen ble tiltalt.

Det ble overlatt til Kongressen å undersøke videre. En komité leda av senator Dianne Feinstein la i desember 2014 fram en kjemperapport på 6700 sider om CIA-torturen fra Bush-Cheney-perioden. Bare sammendraget er på 528 sider. (En grundig gjennomgang fins på www.nybooks.com 5.2.2015)

Rapporten fastslår at avhørsmetodene var mye mer brutale enn det som har vært kjent. Likevel var en av hovedkonklusjonene at avhørsmetodene ikke var effektive. De ga verken viktig informasjon eller samarbeid med fangene. CIA er uenig i den konklusjonen. Samtidig benekter CIA at det dreide seg om tortur.

På dette punktet kan det vel hende at både konklusjoner og argumenter er i overkant strategiske. Når de som har stått for det som kan ha vært tortur, er de som sterkest understreker at avhørsmetodene virkelig var effektive, er det vanskelig å vite hva de egentlig forteller.

Obama erkjenner at tortur ble brukt, og at f.eks. waterboarding er tortur. Men når han avstår fra å undersøke torturen fra Bush-tida mer inngående – og derfor heller ikke reiser tiltale mot noen – så gjør han tortur til en beklagelig handlingsmåte og ikke til en forbrytelse.

Det kan oppfattes som et fritt fram-budskap for framtidige presidenter hvis sikkerhetstruslene vurderes som dramatiske nok. Sikkerhetsorgan i andre land merker seg nok også praksisen til Obama mer enn hvilke ord han bruker om tortur.

CIA-direktør John Brennan har da også uttrykkelig nekta å utelukke Bush-tidas «forbedrede avhørsmetoder» når en annen administrasjon tar over. Som han har sagt: «Vi gjorde mye riktig på ei tid da det ikke var noen enkle svar.»

Obamas løfte nummer to om å legge ned Guantánomo i løpet av et år, er heller ikke holdt. Den gang var det 241 fanger der. Nå er det gått over seks år, og det er fortsatt 127 fanger i Guantánomo. De fleste av dem har vært der mer enn et tiår – uten å få vite hva de anklages for.

Fem av dem mistenkes for å ha vært med på å planlegge 11. september-aksjonen. De skulle ha vært stilt for en føderal domstol på Manhattan, men det ble blokkert av republikanske politikere som mente at sikkerhetsrisikoen var for stor. De skal i stedet stilles for en militærkommisjon i Guantánomo sammen med et trettitall andre.

Neste problem for denne rettssaken er at Obama-administrasjonen har hemmeligstempla alt som angår CIAs eventuelle bruk av tortur. Det har gjort det vanskelig for forsvarerne å forholde seg til bevismaterialet. Tida går, og det er uvisst om den militære kommisjonen kan nå fram til en avsluttende dom mens Obama enda er president.

59 fanger regnes ikke som så farlige at det er noen grunn til å holde dem i Guantánomo, men 52 av dem er fra Jemen, og der har sikkerhetssituasjonen vært så «uforutsigbar» at de ikke er sendt dit.

Da er det igjen 35 som er «for farlige til å løslates», samtidig som det ikke er nok bevismateriale til å få dem dømt.

Da Obama overtok som president, hadde han fullmakt til å behandle fanger i Guantánomo etter eget skjønn. Men etter hvert vedtok Kongressen stadig flere begrensninger på denne handlefriheten. Obama vurderte å bruke vetoretten sin mot slike Kongress-vedtak, men valgte å signere dem. Men han har fortsatt rett til å løslate fanger som ikke er tiltalt for noe, og han kan fortsatt bestemme å legge ned Guantánomo-anlegget.

Obama kan ikke gjenvelges i 2016. Samtidig står han overfor en Kongress dominert av republikanerne. Dermed får han ikke i gjennom lover som republikanerne går imot.

Men amerikanske presidenter har vide fullmakter til å styre uten å gå lovveien. Obama har f.eks. styrka miljøvernet, forbedra innvandringspolitikken og forholdet til Cuba i kraft av presidentfullmakene.

Ifølge Kenneth Roth kunne han reise straffesak mot dem som godkjente torturmetodene til CIA, legge ned Guantánamo, ikke ta i bruk militærkommisjoner som domstoler og sette effektive grenser for hva og hvem som kan overvåkes elektronisk. Det har Obama ikke gjort. Han har halvannet år å gjøre det på.

Kilde: Kenneth Roth: «Obama & Counterterror. The Ignored Record”, New York Review of Books, 5.2.2015

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. mai 2015)