Island kan ennå vri seg unna skjebnen til Hellas, Irland og Portugal
På overflaten ser Reykjavik som før. Men bak fasadene har mange fått livet snudd opp-ned. Det ryktes at mer enn ett tusen elektrikere har fått seg jobb i andre land. Så mange er det nok ikke. Men folketallet på Island faller. Det er 4.000 lavere enn for to år sia.
Det er fortsatt byggekraner å se i enkelte deler av Reykjavik. Men de står stille - og har gjort det et par år nå. Nybygde Aker-brygge-kvartaler står halvtomme. Det store spørsmålet er om elektrikerne kommer tilbake igjen når det på ny skal bygges hus på Island.
Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter klarte å overta de tre store bankene som etter 1995 i tur og orden ble privatisert - og hvordan de med bankene som springbrett tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne i årevis må svi for.
Statsgjelda på Island var lav, og statsregnskapet viste overskudd i mange år før spekulasjonsboblene sprakk. Da staten måtte overta gjelda til de tre bankene i oktober 2008, var denne bankgjelda blitt ti ganger så stor som hele bruttonasjonalproduktet på Island.
Men det var ikke bare banksjefer og deres nærmeste som hadde spekulert over evne i forhold til utlandet. Det gjorde også alle som tok opp valutalån på boligen sin eller til bedriften sin, og alle som pantsatte fiskeskøyta i utenlandske banker.
Nå sitter de med ei gjeld i utenlandsk valuta som langt overstiger salgsverdien av boligen, bedriften eller båten. IMF anslår at 63 prosent av den samlede lånemassen i utenlandsk valuta ikke lar seg betjene. Under normale forhold ville de blitt slått konkurs.
For folk flest er boliggjelda mest dramatisk. En stor del av boligeierne har ingen mulighet til å betjene gjelda si. Ifølge statsministeren dreier det seg om 39.000. I så fall kan det være snakk om rundt 100.000 mennesker – eller nesten tredjeparten av alle som bor på Island.
Regjeringen har nekta bankene å sette folk på gata sjøl om avdrag ikke betales – og fristen for å bo videre i boligen som de ikke lenger eier, forskyves stadig noen måneder av gangen. Det er i strid med den avtalen Regjeringen har inngått med IMF.
Regjeringen prøvde seg med å foreslå at alle med håpløse boliglån skulle få ettergitt 15 prosent av gjelda. Det skar seg da pensjonsfonda nekta å være med på en slik løsning. De ville ikke ofre pensjoner for å hjelpe gjeldsofre. Det kunne jo være samme mennesket. Ettergivelse av privat gjeld har IMF vært sterkt imot, så det er mulig at IMF også var med på å stoppe et slikt forslaget.
Regjeringen har prøvd seg med et lovforslag som i snitt ville senke all boliggjeld tatt opp utenlands med 13.500 euro (rundt 110.000 kroner) – slik at utenlandske kreditorer måtte ta valutatapet. Det er enda mindre grunn til å tro at det finner nåde i IMF. Men alt må vel prøves. Det er bedre at IMF blir syndebukken enn at regjeringen blir det.
Fram til det siste har regjeringen så noenlunde klart å holde på velgerne sine fra valget i mars 2009. Men ved siste måling (i oktober) var de to regjeringspartiene, både sosialdemokratene og de Venstre-Grønne, begge nede på 18 prosent. Folk er nå så utålmodige at regjeringen kan sprekke hvilken dag som helst.
Det gjør ikke de sosiale problemene mindre at offentlige pensjoner er lave på Island, og at mange har hatt tjenestepensjoner og private pensjoner som er spekulert vekk eller som ble kraftig redusert da krisa slo inn høsten 2008.
Regjeringens siste utvei er enten å nasjonalisere hele den boligmassen som er alt for tungt belånt eller på annen måte ta over den delen av den private gjeldsbyrden som ikke lar seg betjene. Det kan bli dyre lån for den islandske regjeringen å finansiere noe slikt, men det kan være nødvendig for å dempe de sosiale vulkanutbruddene som ellers kan gjøre Island helt uregjerlig.
To tiltak har avverga den totale sosiale katastrofen. Det første var vedtaket om å dekke alle tap - opp til drøye 20.000 euro - som islandske innskytere ble påført da bankene gikk konkurs. De 400.000 utenlandske innskyterne i nettbanken Icesave hadde den islandske staten ingen mulighet for å holde skadesløse.
Langt viktigere var likevel det andre grepet: kapitalkontrollen. Det ble satt full stopp i den frie flyten av penger over Islands grenser. Hvis ikke det var blitt gjort, ville den islandske krona sunket som en stein, langt under det i og for seg lave nivået den har vært på de siste par åra.
Ei knust krone ville fått utenlandsgjelda til å stige til helt uhåndterlige høyder, og Island kunne for lenge sida ha havna der hvor Hellas, Irland og kanskje Portugal kan befinne seg om få dager eller uker.
Den svake islandske krona har så langt hatt sine fordeler: det har vært bra for den islandske konkurranseevnen. Eksporten fra Island har økt fra måned til måned, mens importen sank brått de første månedene etter at krisa slo inn høsten 2008. Turismen har også holdt seg godt oppe siden det plutselig ble så billig å feriere og å kjøpe islandske gensere for dollar- og eurobeslåtte turister.
Alt dette sikrer at Island får inn langt mer utenlandsk valuta enn det som må til for å betale for importen. Dermed stiger valutareservene, og utenlandsgjelda blir noe lettere å bære. Samme virkning har det at den islandske krona – langsomt, langsomt - har steget i verdi det siste året.
Økt eksport og stigende turisme har bidratt til at arbeidsløsheten synker. Den passerte aldri ti prosent sjøl da det sto på som verst, og i følge de siste talla er den nå nede på 6,4 prosent, klart lavere enn i de fleste EU-land
Det er likevel mye for et land der arbeidsløsheten tradisjonelt har svingt rundt én prosent, og der svært mange hadde både halvannen og to jobber. Og fortsatt er andelen i jobb klart høyere på Island enn i noe annet europeisk land. – både blant menn, kvinner, ungdom og eldre.
(Artikkkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. november 2010)
mandag 6. desember 2010
fredag 29. oktober 2010
President uten makt
- Er ikke Obama sosialist, så er han i hvert fall islamist
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.
Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.
Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.
Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.
Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.
*
I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.
Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.
Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.
Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.
Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.
*
Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.
Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.
I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.
Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.
Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.
*
Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.
Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)
Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?
Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.
Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)
- Den smarte bakveien
Høyreseieren etterlater ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne Reinfeldt vinne?
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.
I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.
Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.
Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.
Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.
I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”
Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.
En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”
Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.
Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.
Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.
Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.
Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.
Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.
Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.
Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.
Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.
Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.
Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen
På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?
Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.
- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.
- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)
onsdag 1. september 2010
Wall Street mot EU/IMF
Land med liten offentlig sektor og svake velferdsordninger presses til å kutte mest
”Hold fast ved velferdsstaten” melder Wall Street Journal, kapitalens hovedorgan i USA, på onsdag. Det står å lese som overskrift på redaksjonell plass, riktig nok med spørsmålstegn etter. Men budskapet er forbausende entydig:
Land med gode velferdsordninger tåler krisa bedre enn land med dårlige. Samtidig er det land med svake velferdsordninger som nå presses mest til å kutte dem.
Wall Street Journal viser til en undersøkelse av økonomene Dolls, Fuest og Peichl. De påviser at velferdsordninger kan fungere som ”automatiske stabilisatorer” i krisetider. Skatteordninger og sosiale overføringer kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene synker brått i et samfunn – enten det skjer ved at eksportmarkedene svikter, ved at det investeres mindre eller ved at arbeidsløsheten går i været. Hvis alt dette skjer samtidig, og det gjør det gjerne, kan virkningene spre seg både raskt og brutalt.
Automatiske stabilisatorer er alt som kan bidra til å dempe virkningene av slike brå fall i inntekt. Et høyt skattenivå er en fordel i slike situasjoner. De som går ned i inntekt, overfører deler av inntektstapet til det offentlige fordi skatten går ned. Er skattene progressive, blir virkningen ekstra stor. Gode velferdsordninger har samme virkning. Høye satser for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp bidrar til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe.
Det er stor forskjell fra land til land hvor virkningsfulle de automatiske stabilisatorene er. Når arbeidsløsheten øker, erstattes 82 prosent av inntektstapet i Danmark ved hjelp av arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og ved at skatten går ned. Etter Danmark følger Sverige med 68 prosent, Tyskland med 62 prosent og Belgia med 61 prosent. Det er særlig arbeidsløshetstrygden som gjør at danskene skiller seg ut.
Snittet i EU ligger på 47 prosent. Av EU-statene ligger Estland lavest med 23 prosent, Italia med 31 prosent og Polen med 33 prosent. Gjennomgående er det sør og øst i EU at inntekten går mest ned når en mister jobben.
For samfunnsøkonomien som helhet betyr det mest hvor stor den offentlige sektoren er. Jo større offentlig sektor, jo mer bidrar den til automatisk stabilisering når ei krise slår inn.
Det betyr at det er i land med liten offentlig sektor ar det i krisetider er størst behov for å pumpe penger inn i økonomien. I den aktuelle krisa har det snarere vært motsatt. Det er i land med sterke automatiske stabilisatorer at regjeringene har satt inn mest krisestøtte til næringslivet – sjøl om forskjellen er liten.
Det er derfor ikke overraskende at det er land med sterke automatiske stabilisatorer som har tålt den aktuelle krisa best. Gode velferdsordninger er ikke bare bra i seg sjøl, men de har også bidratt til at hele samfunnet er mer motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.
Konklusjonen til Wall Street Journal er derfor klar: ”Nivået på de automatiske stabilisatorene i sørlige og østlige land i Europa bør ikke reduseres slik IMF og andre har anbefalt."
Det er de mest kriseutsatte EU-land, Hellas, Irland, Spania og Portugal som presses hardest til å skjære ned både på offentlig sektor og på sosiale støttetiltak. Det har både EU og IMF satt som vilkår for å gi støtte. Hellas er stilt overfor de mest drastiske kutt-krav. Men nylig har IMF ”anbefalt” Spania å redusere arbeidsløshetstrygden (som på forhånd er lav), kutte pensjoner og redusere helseutgiftene.
To diametralt motsatte perspektiv står mot hverandre. Det ene sier at nå må mer penger inn i samfunnsøkonomien, slik at det kjøpes mer varer og tjenester, slik at det investeres mer i framtidig produksjon, og slik at bankene tør å låne ut de pengene som de har fått i krisestøtte.
Det andre perspektivet krever at nå må det spares. Statskassene må ikke gå med underskudd, bedriftene vil bare tjene nok til at de investerer hvis de får sagt opp ansatte og i hvert fall ikke trenger å øke lønningene. Dette mener de fleste regjeringene. De får støtte av EU-kommisjonen, av IMF og av OECD.
De fleste land i Europa skjærer da også ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i sosiale overføringer.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Men det kortsiktige målet er å få orden på statsfinansene. Da må underskuddet på statsbudsjettet ned – og hvis statsgjelda er for stor, trengs det overskudd på statsbudsjettet i mange år framover.
Det er ingen tvil om at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Men faren er stor for at utgifter kuttes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Hold fast på velferdsordningene, er budskapet til Wall Street Journal. Det er i lengden best krisepolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. august 2010)
”Hold fast ved velferdsstaten” melder Wall Street Journal, kapitalens hovedorgan i USA, på onsdag. Det står å lese som overskrift på redaksjonell plass, riktig nok med spørsmålstegn etter. Men budskapet er forbausende entydig:
Land med gode velferdsordninger tåler krisa bedre enn land med dårlige. Samtidig er det land med svake velferdsordninger som nå presses mest til å kutte dem.
Wall Street Journal viser til en undersøkelse av økonomene Dolls, Fuest og Peichl. De påviser at velferdsordninger kan fungere som ”automatiske stabilisatorer” i krisetider. Skatteordninger og sosiale overføringer kan gi viktige bidrag til å stabilisere samfunnsøkonomien når inntektene synker brått i et samfunn – enten det skjer ved at eksportmarkedene svikter, ved at det investeres mindre eller ved at arbeidsløsheten går i været. Hvis alt dette skjer samtidig, og det gjør det gjerne, kan virkningene spre seg både raskt og brutalt.
Automatiske stabilisatorer er alt som kan bidra til å dempe virkningene av slike brå fall i inntekt. Et høyt skattenivå er en fordel i slike situasjoner. De som går ned i inntekt, overfører deler av inntektstapet til det offentlige fordi skatten går ned. Er skattene progressive, blir virkningen ekstra stor. Gode velferdsordninger har samme virkning. Høye satser for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp bidrar til å holde etterspørselen etter varer og tjenester oppe.
Det er stor forskjell fra land til land hvor virkningsfulle de automatiske stabilisatorene er. Når arbeidsløsheten øker, erstattes 82 prosent av inntektstapet i Danmark ved hjelp av arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og ved at skatten går ned. Etter Danmark følger Sverige med 68 prosent, Tyskland med 62 prosent og Belgia med 61 prosent. Det er særlig arbeidsløshetstrygden som gjør at danskene skiller seg ut.
Snittet i EU ligger på 47 prosent. Av EU-statene ligger Estland lavest med 23 prosent, Italia med 31 prosent og Polen med 33 prosent. Gjennomgående er det sør og øst i EU at inntekten går mest ned når en mister jobben.
For samfunnsøkonomien som helhet betyr det mest hvor stor den offentlige sektoren er. Jo større offentlig sektor, jo mer bidrar den til automatisk stabilisering når ei krise slår inn.
Det betyr at det er i land med liten offentlig sektor ar det i krisetider er størst behov for å pumpe penger inn i økonomien. I den aktuelle krisa har det snarere vært motsatt. Det er i land med sterke automatiske stabilisatorer at regjeringene har satt inn mest krisestøtte til næringslivet – sjøl om forskjellen er liten.
Det er derfor ikke overraskende at det er land med sterke automatiske stabilisatorer som har tålt den aktuelle krisa best. Gode velferdsordninger er ikke bare bra i seg sjøl, men de har også bidratt til at hele samfunnet er mer motstandsdyktig mot økonomiske tilbakeslag.
Konklusjonen til Wall Street Journal er derfor klar: ”Nivået på de automatiske stabilisatorene i sørlige og østlige land i Europa bør ikke reduseres slik IMF og andre har anbefalt."
Det er de mest kriseutsatte EU-land, Hellas, Irland, Spania og Portugal som presses hardest til å skjære ned både på offentlig sektor og på sosiale støttetiltak. Det har både EU og IMF satt som vilkår for å gi støtte. Hellas er stilt overfor de mest drastiske kutt-krav. Men nylig har IMF ”anbefalt” Spania å redusere arbeidsløshetstrygden (som på forhånd er lav), kutte pensjoner og redusere helseutgiftene.
To diametralt motsatte perspektiv står mot hverandre. Det ene sier at nå må mer penger inn i samfunnsøkonomien, slik at det kjøpes mer varer og tjenester, slik at det investeres mer i framtidig produksjon, og slik at bankene tør å låne ut de pengene som de har fått i krisestøtte.
Det andre perspektivet krever at nå må det spares. Statskassene må ikke gå med underskudd, bedriftene vil bare tjene nok til at de investerer hvis de får sagt opp ansatte og i hvert fall ikke trenger å øke lønningene. Dette mener de fleste regjeringene. De får støtte av EU-kommisjonen, av IMF og av OECD.
De fleste land i Europa skjærer da også ned på offentlige utgifter. Det skjer på fire måter, ved at det blir færre offentlig ansatte, ved at offentlig ansatte får lavere lønn enn før, ved at det offentlige tjenestetilbudet begrenses og ved at det kuttes i sosiale overføringer.
Dette er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe, og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Men det kortsiktige målet er å få orden på statsfinansene. Da må underskuddet på statsbudsjettet ned – og hvis statsgjelda er for stor, trengs det overskudd på statsbudsjettet i mange år framover.
Det er ingen tvil om at underskuddene på statsbudsjettet allerede er uhåndterlig store. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 er brukt enorme beløp for å puste liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Før eller seinere må disse underskuddene vekk. De øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den allerede foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter, særlig for stater som må ut på obligasjonsmarkedet for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må der betale særlig høy rente.
Men faren er stor for at utgifter kuttes før økonomien er kommet skikkelig i gang igjen. Verdenshandelen synker fordi eksportmarkedene skrumper. Bankene er blitt mer urolige igjen. Renta på lån mellom banker har økt kraftig i det siste. Samtidig avslutter de fleste regjeringene stimuleringstiltaka sine og legger opp til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Hold fast på velferdsordningene, er budskapet til Wall Street Journal. Det er i lengden best krisepolitikk.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 28. august 2010)
fredag 13. august 2010
Cuba på stram line
De sosiale ulikhetene øker så dramatisk at det cubanske samfunnsprosjektet er i fare
Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.
Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.
Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.
Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.
Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!
De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.
Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.
Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.
I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.
I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.
Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.
Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?
”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.
Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.
Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.
Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.
Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.
Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.
Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.
Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)
Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.
Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.
Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.
Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.
Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!
De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.
Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.
Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.
I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.
I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.
Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.
Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?
”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.
Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.
Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.
Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.
Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.
Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.
Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.
Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)
søndag 1. august 2010
Elever fra før Amin
Gjensyn etter 43 år med et land der ”livet ble lett å miste og umulig å nyte”
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?
De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.
Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.
Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.
Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.
En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.
Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn
Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.
Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.
Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.
Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.
Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.
Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.
Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.
Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,
De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.
Faktaboks:
1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.
(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)
fredag 30. juli 2010
Krisa sett fra Madrid
- Vi er enige om beskrivelsene, diagnosen og analysen. Det er handling venstresida mangler!
Når europeiske venstresosialister møtes i Madrid, er det krisa det snakkes om, også i pausene. Det er et bilde uten lyspunkter som presenteres. Fortvilelse veksler med raseri. Men det ender med besvergelser når det kreves veier ut av krisa.
For hvem hører på? For spanjoler flest framstår krisa som noe som kom veltende inn i Spania fra utlandet. Hvordan ta opp kampen mot noe slikt?
Bakteppet er dystert: Arbeidsløsheten er oppe i 20 prosent. Blant ungdom har den passert 40 prosent. Det er mye større tall enn ellers i Vest-Europa.
Spanske tall over arbeidsløshet er vanskelige å tolke. Spansk økonomi er i stor grad bygd på svart arbeid. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er derfor uvisst. Men når den offisielle arbeidsløsheten stiger fra 12 til 20 prosent på et par år, har nok den reelle arbeidsløsheten også gått i været.
Partileder Cayo Lara i Izquierda Unida, et slags spansk SV, trekker opp hovedbildet:
Byggebransjen har falt som en stein. Bare fem prosent har vært bygd med offentlige midler, og nå skal det spares. Byggevirksomhet i privat regi, enten det er for turister, boligsøkende eller næringslivet, står stille.
De fleste tør heller ikke bruke penger. Så sparinga øker. For bankene var kriseåret 2009 det beste året på lenge.
Ett tiltak har den spanske venstresida, den til venstre for sosialdemokratene, lansert. Skattene kan økes. Skattenivået i Spania ligger 7 prosentpoeng under gjennomsnittet i EU.
Men foreløpig er det høyresida som går fram på meningsmålingene. Folk fortviler over krisa, men ikke over kapitalismen.
Andre innledere fyller ut bildet. Det oversettes til avbalansert engelsk, så for meg er det mimikk og kroppsspråk som formidler engasjementet.
- Hver femte innbygger regnes som fattig. Minstelønna er 633 euro i måneden (med dagens kurs 5100 kroner). Det er langt under gjennomsnittet i EU. Det gjelder også de sosiale ytelsene.
- Foreløpig er ikke dagpengene rørt. Men de er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.
- Skattene er degressive, skatteprosenten avtar når inntekten øker.
- Korrupsjon gjennomsyrer samfunnet, særlig bygg- og anleggsbransjen.
- Politisk har markedene skapt en konservativ tsunami.
- Også på venstresida sies det ofte at ”vi trenger mer Europa”, men hvilket Europa trenger vi?
- Fra lederen i Attac Spania fikk vi høre: Folk ser nå staten som en fiende, ikke som en støtte i livet.
- Willy Meyer, medlem av EU-parlamentet for Izquierda Unida, var den som ville diskutere politiske løsninger: ”Vi er enige om beskrivelsene, diagnosen og analysen. Nå må vi endre hvordan venstresida oppfører seg. For den har ikke satt viktige spor etter seg i denne krisa.”
I mai kom EU etter mye om og men fram til sin foreløpige kriseløsning. Sammen med IMF satses det 750 milliarder euro for å hindre at tragedien i Hellas skal spre seg til Spania, Portugal og Italia. Det er snakk om en svært kortsiktig løsning, for milliardene skal gis som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på denne lånepakka.
Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste. Den spanske regjeringen har varsla kutt på 65 milliarder euro. Det er antakelig på ingen måte nok for å få ned et budsjettunderskudd på over ti prosent av nasjonalproduktet. Men det smerter i et samfunn som på forhånd er i krise.
Som ellers i Europa øker tallet på eldre mennesker. Pensjonsalderen er i dag 65 år. Den skal fra 2013 øke med to måneder per år slik at den i 2025 kommer opp i 67 år. En serie med andre tiltak skal også bidra til å redusere pensjonsutgiftene.
Arbeidsgiverne hilser endringene velkommen, mens de to store fagbevegelsene, CC OO (den største og mest radikale) og UGT (den sosialdemokratiske) sto sammen om store streiker mot pensjonsreformen rundt månedsskiftet februar/mars.
Etter harde forhandlinger kom lønnsoppgjøret i privat sektor til slutt i havn i februar. Det ga minimale lønnsøkninger de nærmeste åra, 1 prosent i 2010 og under 2 prosent både i 2012 og i 2013. Det er lagt inn en sikkerhetsventil hvis prisene stiger mer enn forutsatt.
De siste månedene har prisene vært stabile eller sunket svakt. Det betyr at de som har klart å holde på jobben, ikke rammes økonomisk av krisa. Men andre i familien kan ha blitt arbeidsløse.
Offentlig ansatte vil derimot merke krisa direkte på pungen. Lønningene deres skal ned med 5 prosent neste år. Det skal også bli færre ansatte i det offentlige. Når offentlig ansatte slutter i jobben, skal bare hver tiende av dem erstattes av en ny person.
Også i landbruket slår krisa inn. I vinter protesterte rasende bønder over hele landet med slagordet ”Landsbygda er på vei mot ruin, gjør noe nå!”
Landbrukspolitikken til EU er lagt om slik at markedene avgjør inntektene for bøndene i større grad enn før. Dette har gitt økt makt til de store matvaregrossistene.
For produsentene har prisene på nesten alle produkter falt. Samtidig har kostnadene økt kraftig. Offisielle tall viser at inntektene i det spanske landbruket gikk ned med 26 prosent fra 2003 til 2008.
Nesten seks millioner av dem som bor i Spania, er født i andre land, de fleste i Marokko. Arbeidsløsheten er langt større blant arbeidsinnvandrerne enn blant spanske arbeidstakere.
Regjeringen begynte for et år sia å betale for å få arbeidsløse innvandrere fra land utafor EU til å reise tilbake til hjemlandet. Den tilbyr rundt 80.000 kroner til dem som reiser hjem. Til nå er det hovedsakelig søramerikanere som har slått til på dette.
Begge de to store fagbevegelsene har gått mot denne ordningen. De har i stedet foreslått at arbeidsinnvandrere uten jobb kan få fornya oppholdstillatelsen i Spania.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. juli 2010)
Når europeiske venstresosialister møtes i Madrid, er det krisa det snakkes om, også i pausene. Det er et bilde uten lyspunkter som presenteres. Fortvilelse veksler med raseri. Men det ender med besvergelser når det kreves veier ut av krisa.
For hvem hører på? For spanjoler flest framstår krisa som noe som kom veltende inn i Spania fra utlandet. Hvordan ta opp kampen mot noe slikt?
Bakteppet er dystert: Arbeidsløsheten er oppe i 20 prosent. Blant ungdom har den passert 40 prosent. Det er mye større tall enn ellers i Vest-Europa.
Spanske tall over arbeidsløshet er vanskelige å tolke. Spansk økonomi er i stor grad bygd på svart arbeid. Hvor mange som faktisk ikke har noen jobb å gå til, er derfor uvisst. Men når den offisielle arbeidsløsheten stiger fra 12 til 20 prosent på et par år, har nok den reelle arbeidsløsheten også gått i været.
Partileder Cayo Lara i Izquierda Unida, et slags spansk SV, trekker opp hovedbildet:
Byggebransjen har falt som en stein. Bare fem prosent har vært bygd med offentlige midler, og nå skal det spares. Byggevirksomhet i privat regi, enten det er for turister, boligsøkende eller næringslivet, står stille.
De fleste tør heller ikke bruke penger. Så sparinga øker. For bankene var kriseåret 2009 det beste året på lenge.
Ett tiltak har den spanske venstresida, den til venstre for sosialdemokratene, lansert. Skattene kan økes. Skattenivået i Spania ligger 7 prosentpoeng under gjennomsnittet i EU.
Men foreløpig er det høyresida som går fram på meningsmålingene. Folk fortviler over krisa, men ikke over kapitalismen.
Andre innledere fyller ut bildet. Det oversettes til avbalansert engelsk, så for meg er det mimikk og kroppsspråk som formidler engasjementet.
- Hver femte innbygger regnes som fattig. Minstelønna er 633 euro i måneden (med dagens kurs 5100 kroner). Det er langt under gjennomsnittet i EU. Det gjelder også de sosiale ytelsene.
- Foreløpig er ikke dagpengene rørt. Men de er lave, 420 euro i måneden, og varer bare et halvt år.
- Skattene er degressive, skatteprosenten avtar når inntekten øker.
- Korrupsjon gjennomsyrer samfunnet, særlig bygg- og anleggsbransjen.
- Politisk har markedene skapt en konservativ tsunami.
- Også på venstresida sies det ofte at ”vi trenger mer Europa”, men hvilket Europa trenger vi?
- Fra lederen i Attac Spania fikk vi høre: Folk ser nå staten som en fiende, ikke som en støtte i livet.
- Willy Meyer, medlem av EU-parlamentet for Izquierda Unida, var den som ville diskutere politiske løsninger: ”Vi er enige om beskrivelsene, diagnosen og analysen. Nå må vi endre hvordan venstresida oppfører seg. For den har ikke satt viktige spor etter seg i denne krisa.”
I mai kom EU etter mye om og men fram til sin foreløpige kriseløsning. Sammen med IMF satses det 750 milliarder euro for å hindre at tragedien i Hellas skal spre seg til Spania, Portugal og Italia. Det er snakk om en svært kortsiktig løsning, for milliardene skal gis som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på denne lånepakka.
Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste. Den spanske regjeringen har varsla kutt på 65 milliarder euro. Det er antakelig på ingen måte nok for å få ned et budsjettunderskudd på over ti prosent av nasjonalproduktet. Men det smerter i et samfunn som på forhånd er i krise.
Som ellers i Europa øker tallet på eldre mennesker. Pensjonsalderen er i dag 65 år. Den skal fra 2013 øke med to måneder per år slik at den i 2025 kommer opp i 67 år. En serie med andre tiltak skal også bidra til å redusere pensjonsutgiftene.
Arbeidsgiverne hilser endringene velkommen, mens de to store fagbevegelsene, CC OO (den største og mest radikale) og UGT (den sosialdemokratiske) sto sammen om store streiker mot pensjonsreformen rundt månedsskiftet februar/mars.
Etter harde forhandlinger kom lønnsoppgjøret i privat sektor til slutt i havn i februar. Det ga minimale lønnsøkninger de nærmeste åra, 1 prosent i 2010 og under 2 prosent både i 2012 og i 2013. Det er lagt inn en sikkerhetsventil hvis prisene stiger mer enn forutsatt.
De siste månedene har prisene vært stabile eller sunket svakt. Det betyr at de som har klart å holde på jobben, ikke rammes økonomisk av krisa. Men andre i familien kan ha blitt arbeidsløse.
Offentlig ansatte vil derimot merke krisa direkte på pungen. Lønningene deres skal ned med 5 prosent neste år. Det skal også bli færre ansatte i det offentlige. Når offentlig ansatte slutter i jobben, skal bare hver tiende av dem erstattes av en ny person.
Også i landbruket slår krisa inn. I vinter protesterte rasende bønder over hele landet med slagordet ”Landsbygda er på vei mot ruin, gjør noe nå!”
Landbrukspolitikken til EU er lagt om slik at markedene avgjør inntektene for bøndene i større grad enn før. Dette har gitt økt makt til de store matvaregrossistene.
For produsentene har prisene på nesten alle produkter falt. Samtidig har kostnadene økt kraftig. Offisielle tall viser at inntektene i det spanske landbruket gikk ned med 26 prosent fra 2003 til 2008.
Nesten seks millioner av dem som bor i Spania, er født i andre land, de fleste i Marokko. Arbeidsløsheten er langt større blant arbeidsinnvandrerne enn blant spanske arbeidstakere.
Regjeringen begynte for et år sia å betale for å få arbeidsløse innvandrere fra land utafor EU til å reise tilbake til hjemlandet. Den tilbyr rundt 80.000 kroner til dem som reiser hjem. Til nå er det hovedsakelig søramerikanere som har slått til på dette.
Begge de to store fagbevegelsene har gått mot denne ordningen. De har i stedet foreslått at arbeidsinnvandrere uten jobb kan få fornya oppholdstillatelsen i Spania.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. juli 2010)
Sprikende staur i G20
Verdensregjering med god tid sjøl om arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy”
Topplederne for G20 møtes stadig oftere. 26-27. juni møttes de i Toronto og vedtok at underskuddene på statsbudsjettene skal halveres innen 2013 og at statsgjelda ikke skal øke etter 2013.
G20-møtet ga mange løfter, men etterlot få håp om konkret handling. Statslederne vil ”lukke gapet” mellom rik og fattig, øke innsyn, mestre korrupsjon og hvitvaskingen av penger. Men hvordan alt det skal skje, ble overlatt til to arbeidsgrupper å finne ut av.
Ingen fikk det helt som de ville på G20-møtet. Obama sliter med stor statsgjeld, men våger ikke slå på bremsene ennå. Det kan kvele svake tegn til oppgang før de har festna seg. Det er i tillegg naturligvis ingen fordel for USA om markedene i Europa skrumper inn.
EUs sentralbanksjef Jean-Claude Trichet ser det stikk motsatt. Han mener at budsjettunderskuddene må ned for at bankvesenet skal ha tillit til den offentlige politikken som føres. ”Tillit er en nøkkelfaktor for vekst og hvis du ikke har tillit til at den økonomiske politikken er trygg, så får du ingen vekst.”
Men hvordan få veksten i gang igjen når underskuddene på statsbudsjettene skal halveres på tre år? Det vil bety at penger trekkes ut av det økonomiske kretsløpet, at mange offentlig ansatte mister jobben – og dermed inntektene, og at ringvirkninger vil spre seg til mange sektorer i samfunnet.
Sentralbanksjefen får riktig nok støtte av IMF. I fjor var det tilløp til at IMF anbefalte andre løsninger i enkelte land, for eksempel ved å foreslå ekspansive statsbudsjett for å få arbeidsløsheten ned. Men fra februar i år er IMF tilbake på det gamle sporet: Først sunne statsfinanser, så sunne at tilliten til den økonomiske politikken gjenopprettes blant banker og bedrifter, og så er grunnlaget for ny vekst lagt.
G20-lederne erkjenner at oppgangen er ”ujamn og skjør” og at arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy” i mange land. Imens drar USA og EU så godt de kan hver sin vei i den økonomiske politikken.
Vedtaket på toppmøtet kritiseres derfor både for at det spriker, for at det er lite forpliktende og for at det ikke kan gjøres noe mot land som bryter vedtaket.
På ett punkt var enigheten overveldende: Finanslivet må reguleres mye strengere. Politikere fra USA og EU er blant dem som har brukt store ord om hvordan en nå skal hindre banker og andre utlånere i å ta uforsvarlige sjanser – eller ty til rett og slett samfunnsskadelige utlånsmetoder. Men hvordan slå ned på uforsvarlig bankatferd uten å strupe den nødvendige og nyttige utlånsvirksomheten?
Det er enighet om at det er bankene – og ikke skattebetalerne – som må bære byrdene ved framtidige bankkriser. Men hvordan det skal skje, overlates til det enkelte land. Omsetningen kan skattlegges, profitten kan skattlegges, utlån kan skattlegges. Men hvordan skattlegge og hvor mye, det må hver regjering finne ut av – og få flertall for i hvert sitt parlament. Så kan denne bankskatten stå på konto til neste bankkrise kommer.
Slike former for bankskatt er ikke retta mot spekulasjon. Snarere tvert imot. Dette blir en skatt for å holde banker skadesløse hvis det oppstår ei ny bankkrise. Det kan oppmuntre til spekulasjon i stedet for å hindre spekulasjon.
Tiltak som virkelig kunne bety noe mot verdensomspennende spekulasjon, må nødvendigvis ha bred internasjonal støtte. En avgift på finansielle transaksjoner vil for eksempel være mest effektiv hvis den omfatter alle land. Men her er uenigheten stor mellom G20-regjeringene.
IMF har i et innspill til G20-toppmøtet argumentert mot en slik avgift. IMF vil heller ha en avgift på bankvirksomhet, enten på overskuddet eller på omsetningen. Slike avgifter vil også gi inntekter til slunkne offentlige kasser – og hvis en vil, til FN. Men de vil ha liten virkning på dem som spekulerer i stor skala. Da er en avgift på aksjekjøp og valutatransaksjoner det effektive. Den retter seg særlig mot dem som flytter store beløp mange ganger i døgnet.
Siden krisa slo ned høsten 2008 har det vært tre G20-møter der alle har vært enige om å stå sammen i ett og alt. I Toronto brast enigheten. Nå står statene fritt til å velge en politikk som er ”differensiert og skreddersydd” til de nasjonale prioriteringene økonomisk og politisk. ”Våre utfordringer er så varierte som våre nasjoner”, var retorikken som Obama valgte for anledningen.
Vedtakene i Toronto – så omtrentlige de enn er - er bare foreløpige. Endelig vedtak skal fattes i Seoul i november. Der skal har den såkalte Basel-kommisjonen for internasjonalt bankvesen legge fram et forslag til nye kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner. Her er det USA som er pådriver, mens EU holder igjen.
Faktaboks:
Lenge var de G7 – de sju store og sterke som styrte verdensøkonomien fordi de dominerte den. Det var USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. De sto for 60 prosent av all produksjon i verden og kunne regne OECD, Verdensbanken, IMF og WTO som sine styringsredskap.
I Verdensbanken og IMF har de hatt flertall i styrene. Men i WTO har alle land én stemme. Dermed må alle vedtak fattes enstemmig. Det gikk slik USA og EU ville så lenge utbrytere kunne bankes på plass uten alt for stor oppmerksomhet.
Det snudde i Seattle i 1999. Da ville ikke den tredje verden finne seg i diktatene lenger. Siden toppmøtet i Doha i 2001 står forhandlingene om neste generasjon WTO-avtale bom fast. I Cancun i 2003 kunne det se ut som om USA, EU og Japan hadde klart å sprenge Kina, India og Brasil ut av u-landsfronten. Det har gjort forhandlingene mer kaotiske og har ført til at G7 nå er erstatta av G20. 172 av FNs medlemsland er ikke med i G20.
G20 ble formelt stifta i 1999, men har først fått reell betydning de siste par åra. I tillegg til G7-statene omfatter G20 av EU, Argentina, Australia, Brasil, India, Indonesia, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Korea og Tyrkia.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. juli 2010)
Topplederne for G20 møtes stadig oftere. 26-27. juni møttes de i Toronto og vedtok at underskuddene på statsbudsjettene skal halveres innen 2013 og at statsgjelda ikke skal øke etter 2013.
G20-møtet ga mange løfter, men etterlot få håp om konkret handling. Statslederne vil ”lukke gapet” mellom rik og fattig, øke innsyn, mestre korrupsjon og hvitvaskingen av penger. Men hvordan alt det skal skje, ble overlatt til to arbeidsgrupper å finne ut av.
Ingen fikk det helt som de ville på G20-møtet. Obama sliter med stor statsgjeld, men våger ikke slå på bremsene ennå. Det kan kvele svake tegn til oppgang før de har festna seg. Det er i tillegg naturligvis ingen fordel for USA om markedene i Europa skrumper inn.
EUs sentralbanksjef Jean-Claude Trichet ser det stikk motsatt. Han mener at budsjettunderskuddene må ned for at bankvesenet skal ha tillit til den offentlige politikken som føres. ”Tillit er en nøkkelfaktor for vekst og hvis du ikke har tillit til at den økonomiske politikken er trygg, så får du ingen vekst.”
Men hvordan få veksten i gang igjen når underskuddene på statsbudsjettene skal halveres på tre år? Det vil bety at penger trekkes ut av det økonomiske kretsløpet, at mange offentlig ansatte mister jobben – og dermed inntektene, og at ringvirkninger vil spre seg til mange sektorer i samfunnet.
Sentralbanksjefen får riktig nok støtte av IMF. I fjor var det tilløp til at IMF anbefalte andre løsninger i enkelte land, for eksempel ved å foreslå ekspansive statsbudsjett for å få arbeidsløsheten ned. Men fra februar i år er IMF tilbake på det gamle sporet: Først sunne statsfinanser, så sunne at tilliten til den økonomiske politikken gjenopprettes blant banker og bedrifter, og så er grunnlaget for ny vekst lagt.
G20-lederne erkjenner at oppgangen er ”ujamn og skjør” og at arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy” i mange land. Imens drar USA og EU så godt de kan hver sin vei i den økonomiske politikken.
Vedtaket på toppmøtet kritiseres derfor både for at det spriker, for at det er lite forpliktende og for at det ikke kan gjøres noe mot land som bryter vedtaket.
På ett punkt var enigheten overveldende: Finanslivet må reguleres mye strengere. Politikere fra USA og EU er blant dem som har brukt store ord om hvordan en nå skal hindre banker og andre utlånere i å ta uforsvarlige sjanser – eller ty til rett og slett samfunnsskadelige utlånsmetoder. Men hvordan slå ned på uforsvarlig bankatferd uten å strupe den nødvendige og nyttige utlånsvirksomheten?
Det er enighet om at det er bankene – og ikke skattebetalerne – som må bære byrdene ved framtidige bankkriser. Men hvordan det skal skje, overlates til det enkelte land. Omsetningen kan skattlegges, profitten kan skattlegges, utlån kan skattlegges. Men hvordan skattlegge og hvor mye, det må hver regjering finne ut av – og få flertall for i hvert sitt parlament. Så kan denne bankskatten stå på konto til neste bankkrise kommer.
Slike former for bankskatt er ikke retta mot spekulasjon. Snarere tvert imot. Dette blir en skatt for å holde banker skadesløse hvis det oppstår ei ny bankkrise. Det kan oppmuntre til spekulasjon i stedet for å hindre spekulasjon.
Tiltak som virkelig kunne bety noe mot verdensomspennende spekulasjon, må nødvendigvis ha bred internasjonal støtte. En avgift på finansielle transaksjoner vil for eksempel være mest effektiv hvis den omfatter alle land. Men her er uenigheten stor mellom G20-regjeringene.
IMF har i et innspill til G20-toppmøtet argumentert mot en slik avgift. IMF vil heller ha en avgift på bankvirksomhet, enten på overskuddet eller på omsetningen. Slike avgifter vil også gi inntekter til slunkne offentlige kasser – og hvis en vil, til FN. Men de vil ha liten virkning på dem som spekulerer i stor skala. Da er en avgift på aksjekjøp og valutatransaksjoner det effektive. Den retter seg særlig mot dem som flytter store beløp mange ganger i døgnet.
Siden krisa slo ned høsten 2008 har det vært tre G20-møter der alle har vært enige om å stå sammen i ett og alt. I Toronto brast enigheten. Nå står statene fritt til å velge en politikk som er ”differensiert og skreddersydd” til de nasjonale prioriteringene økonomisk og politisk. ”Våre utfordringer er så varierte som våre nasjoner”, var retorikken som Obama valgte for anledningen.
Vedtakene i Toronto – så omtrentlige de enn er - er bare foreløpige. Endelig vedtak skal fattes i Seoul i november. Der skal har den såkalte Basel-kommisjonen for internasjonalt bankvesen legge fram et forslag til nye kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner. Her er det USA som er pådriver, mens EU holder igjen.
Faktaboks:
Lenge var de G7 – de sju store og sterke som styrte verdensøkonomien fordi de dominerte den. Det var USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. De sto for 60 prosent av all produksjon i verden og kunne regne OECD, Verdensbanken, IMF og WTO som sine styringsredskap.
I Verdensbanken og IMF har de hatt flertall i styrene. Men i WTO har alle land én stemme. Dermed må alle vedtak fattes enstemmig. Det gikk slik USA og EU ville så lenge utbrytere kunne bankes på plass uten alt for stor oppmerksomhet.
Det snudde i Seattle i 1999. Da ville ikke den tredje verden finne seg i diktatene lenger. Siden toppmøtet i Doha i 2001 står forhandlingene om neste generasjon WTO-avtale bom fast. I Cancun i 2003 kunne det se ut som om USA, EU og Japan hadde klart å sprenge Kina, India og Brasil ut av u-landsfronten. Det har gjort forhandlingene mer kaotiske og har ført til at G7 nå er erstatta av G20. 172 av FNs medlemsland er ikke med i G20.
G20 ble formelt stifta i 1999, men har først fått reell betydning de siste par åra. I tillegg til G7-statene omfatter G20 av EU, Argentina, Australia, Brasil, India, Indonesia, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Korea og Tyrkia.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. juli 2010)
Kinesiske svaler?
Det kinesiske kommunistpartiet på stram line mellom arbeid og kapital
Nyhetsmeldinger fra Kina bør alltid tas imot med skepsis: Fra et så enormt og mangfoldig land, er alt sant. Men om det som er sant, også er typisk eller vanlig, er umulig å fastslå på avstand.
Når nyheter om kinesisk arbeidsliv spres over hele verden, er det kanskje fordi det er så uvanlig at det blir en nyhet av det. Eller er det slik at nyheten lar seg spre fordi myndighetene ser seg tjent med det?
I vinter gikk det en melding verden rundt om at ti unge arbeidere ved samme fabrikk, Taiwan-eide Foxconn i Shenzhen, i løpet av noen måneder hadde tatt sine egne liv. I media ble søkelyset umiddelbart satt mot umenneskelige arbeidsforhold og levekår. Det var det sikkert grunn til ut fra hva vi ellers veit om industriområdet Shenzhen ved grensa til Hong Kong, byen som har vokst fra landsbygd til Kinas største by med 30 millioner innbyggere på et tiår.
Foxconn har 260.000 ansatte, like mange som det fins industriarbeidere i Norge, og mye tyder på at de har vært behandla slik som andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med, behandler krigsfanger.
I Kina har hundrevis av millioner vært på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.
Nylig kom meldingen om at Foxconn dobler lønna. Fra oktober settes den opp til 2.000 yuan i måneden. Ville det skjedd hvis de ti ikke hadde tatt livet av seg? Det veit vi naturligvis ikke, men oppmerksomheten omkring sjølmordene ble en belastning for Apple, Dell og HP som hadde Foxconn, verdens største elektronikkprodusent, som underleverandør.
Andre nyheter har også fått oppmerksomhet langt utafor Kina. Ved en Honda-fabrikk gikk arbeiderne til streik – og fikk månedslønna opp i 1900 yuan, en økning på 25 prosent. Dette utløste streiker ved andre Honda-fabrikker.
Det er kommet mange slike meldinger i det siste. Streiker sprer seg over hele landet. Det meldes også at byer og regioner øker minstelønna. Beijing setter opp minstelønna med 20 prosent.
Det er ikke så bra som det høres – så lav som minstelønna har vært, så mange lønnsnedslag arbeidere har måtet tåle de siste par åra – og så sterk som inflasjonen har vært.
Men det påfallende er at nyhetene om sjølmordene på Foxconn og den vellykte streiken ved Honda gis store oppslag i media –i kinesiske media - innbakt i budskapet: ”Nå må det være slutt på billig-arbeidet”!
Det er utenlandske eiere som brukes som skyteskive i disse ”nyhetene”, særlig taiwanske og japanske. Hensikten er nok likevel at også innenlandseide og vestlige bedrifter skal skremmes.
Men hvorfor skremme?
Da verdensøkonomien tok til å skrante høsten 2008, ble den kinesiske eksportindustrien hardt ramma. Millioner av arbeidere mista jobben og måtte tilbake til den landsbygda de kom fra.
I denne situasjonen la regjeringen hardt om kursen. Økt innenlandsk kjøpekraft skulle erstatte sviktende eksportmarkeder. Bøndene fikk bedre betalt for varene sine. Ledige bygningsarbeidere skal bygge ut offentlig infrastruktur i stedet for å bygge nye eksportbedrifter. En plan om å doble jernbanenettet innen 2020, skal forseres slik at nettet dobles innen 2015.
Høyere lønn i utenlandseide bedrifter passer godt inn i den nye strategien – også om streik må til for å øke lønningene. Sett fra Beijing fins det likevel grenser som ikke må krysses. Lønningene må ikke stige så mye så raskt at det utløser inflasjon. De må heller ikke stige så mye at eksportbedriftene priser seg ut av markedene sine.
Men kinesiske arbeidere har mye å gå på før det skjer. Innen forbrukerelektronikk utgjør lønningene i Kina bare fem prosent av utsalgsprisen i USA. Om lønningene i Kina øker med 40-50-60 prosent, betyr det lite eller ingen ting for prisen til forbruker.
Den eksplosive industrialiseringen i Kina siden slutten på 1980-tallet skapte industrielle øyer i et hav av arbeidsløshet, undersysselsetting og sjølberging. Lenge har øyene kunnet vokse uten å øke lønningene eller bedre arbeidsforholda.
Nå meldes det fra flere hold at bedrifter sliter med å skaffe nok ansatte. Færre søker arbeid, og de finner seg ikke lenger i hva som helst.
Om ikke inntektene på landsbygda har økt så mye enda, så har standardene økt. Stadig flere familier har innlagt vann, strøm, veiforbindelse, kanskje også internett. Ungdommen som drar til kysten på jakt etter jobb, venter høyere standard enn før – påstås det.
Kinesiske samfunnsvitere diskuterer derfor om arbeidsmarkedet i Kina nærmer seg et vippepunkt. Til nå har industri-imperiene kunnet diktere både lønn, arbeidsforhold og boforhold for de ansatte. Den kinesiske landsbygda hadde utømmelige mengder av arbeidsvillig ungdom. Men tallet på ungdom mellom 15 og 24 år vil synke med 30 prosent de neste ti åra.
Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.
I 1982 ble streikeretten tatt ut av forfatningen – akkurat i passe tid før markedsøkonomi og private eiere begynte å skyve til side systemet av statseide og statsstyrte bedrifter. Det er riktig nok ikke forbudt å streike. Men det er forbudt å organisere seg utafor den offisielle fagbevegelsen ACFTU.
Med sin nye linje – hvis det dreier seg om noe annet enn enslige svaler – har myndighetene begitt seg ut på stram line mellom ansatte og bedriftsledelse, mellom arbeid og kapital, om en vil. Til nå har partiorgan og lokale myndigheter oftest støtta bedriftsledelsen i arbeidskonflikter. Det har fagbevegelsen også gjort. Er dette begynnelsen på noe nytt? Eller bare noen svaler?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. juni 2010)
Nyhetsmeldinger fra Kina bør alltid tas imot med skepsis: Fra et så enormt og mangfoldig land, er alt sant. Men om det som er sant, også er typisk eller vanlig, er umulig å fastslå på avstand.
Når nyheter om kinesisk arbeidsliv spres over hele verden, er det kanskje fordi det er så uvanlig at det blir en nyhet av det. Eller er det slik at nyheten lar seg spre fordi myndighetene ser seg tjent med det?
I vinter gikk det en melding verden rundt om at ti unge arbeidere ved samme fabrikk, Taiwan-eide Foxconn i Shenzhen, i løpet av noen måneder hadde tatt sine egne liv. I media ble søkelyset umiddelbart satt mot umenneskelige arbeidsforhold og levekår. Det var det sikkert grunn til ut fra hva vi ellers veit om industriområdet Shenzhen ved grensa til Hong Kong, byen som har vokst fra landsbygd til Kinas største by med 30 millioner innbyggere på et tiår.
Foxconn har 260.000 ansatte, like mange som det fins industriarbeidere i Norge, og mye tyder på at de har vært behandla slik som andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med, behandler krigsfanger.
I Kina har hundrevis av millioner vært på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.
Nylig kom meldingen om at Foxconn dobler lønna. Fra oktober settes den opp til 2.000 yuan i måneden. Ville det skjedd hvis de ti ikke hadde tatt livet av seg? Det veit vi naturligvis ikke, men oppmerksomheten omkring sjølmordene ble en belastning for Apple, Dell og HP som hadde Foxconn, verdens største elektronikkprodusent, som underleverandør.
Andre nyheter har også fått oppmerksomhet langt utafor Kina. Ved en Honda-fabrikk gikk arbeiderne til streik – og fikk månedslønna opp i 1900 yuan, en økning på 25 prosent. Dette utløste streiker ved andre Honda-fabrikker.
Det er kommet mange slike meldinger i det siste. Streiker sprer seg over hele landet. Det meldes også at byer og regioner øker minstelønna. Beijing setter opp minstelønna med 20 prosent.
Det er ikke så bra som det høres – så lav som minstelønna har vært, så mange lønnsnedslag arbeidere har måtet tåle de siste par åra – og så sterk som inflasjonen har vært.
Men det påfallende er at nyhetene om sjølmordene på Foxconn og den vellykte streiken ved Honda gis store oppslag i media –i kinesiske media - innbakt i budskapet: ”Nå må det være slutt på billig-arbeidet”!
Det er utenlandske eiere som brukes som skyteskive i disse ”nyhetene”, særlig taiwanske og japanske. Hensikten er nok likevel at også innenlandseide og vestlige bedrifter skal skremmes.
Men hvorfor skremme?
Da verdensøkonomien tok til å skrante høsten 2008, ble den kinesiske eksportindustrien hardt ramma. Millioner av arbeidere mista jobben og måtte tilbake til den landsbygda de kom fra.
I denne situasjonen la regjeringen hardt om kursen. Økt innenlandsk kjøpekraft skulle erstatte sviktende eksportmarkeder. Bøndene fikk bedre betalt for varene sine. Ledige bygningsarbeidere skal bygge ut offentlig infrastruktur i stedet for å bygge nye eksportbedrifter. En plan om å doble jernbanenettet innen 2020, skal forseres slik at nettet dobles innen 2015.
Høyere lønn i utenlandseide bedrifter passer godt inn i den nye strategien – også om streik må til for å øke lønningene. Sett fra Beijing fins det likevel grenser som ikke må krysses. Lønningene må ikke stige så mye så raskt at det utløser inflasjon. De må heller ikke stige så mye at eksportbedriftene priser seg ut av markedene sine.
Men kinesiske arbeidere har mye å gå på før det skjer. Innen forbrukerelektronikk utgjør lønningene i Kina bare fem prosent av utsalgsprisen i USA. Om lønningene i Kina øker med 40-50-60 prosent, betyr det lite eller ingen ting for prisen til forbruker.
Den eksplosive industrialiseringen i Kina siden slutten på 1980-tallet skapte industrielle øyer i et hav av arbeidsløshet, undersysselsetting og sjølberging. Lenge har øyene kunnet vokse uten å øke lønningene eller bedre arbeidsforholda.
Nå meldes det fra flere hold at bedrifter sliter med å skaffe nok ansatte. Færre søker arbeid, og de finner seg ikke lenger i hva som helst.
Om ikke inntektene på landsbygda har økt så mye enda, så har standardene økt. Stadig flere familier har innlagt vann, strøm, veiforbindelse, kanskje også internett. Ungdommen som drar til kysten på jakt etter jobb, venter høyere standard enn før – påstås det.
Kinesiske samfunnsvitere diskuterer derfor om arbeidsmarkedet i Kina nærmer seg et vippepunkt. Til nå har industri-imperiene kunnet diktere både lønn, arbeidsforhold og boforhold for de ansatte. Den kinesiske landsbygda hadde utømmelige mengder av arbeidsvillig ungdom. Men tallet på ungdom mellom 15 og 24 år vil synke med 30 prosent de neste ti åra.
Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.
I 1982 ble streikeretten tatt ut av forfatningen – akkurat i passe tid før markedsøkonomi og private eiere begynte å skyve til side systemet av statseide og statsstyrte bedrifter. Det er riktig nok ikke forbudt å streike. Men det er forbudt å organisere seg utafor den offisielle fagbevegelsen ACFTU.
Med sin nye linje – hvis det dreier seg om noe annet enn enslige svaler – har myndighetene begitt seg ut på stram line mellom ansatte og bedriftsledelse, mellom arbeid og kapital, om en vil. Til nå har partiorgan og lokale myndigheter oftest støtta bedriftsledelsen i arbeidskonflikter. Det har fagbevegelsen også gjort. Er dette begynnelsen på noe nytt? Eller bare noen svaler?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. juni 2010)
torsdag 1. juli 2010
Folkefiende nummer én
Goldman Sachs er kapitalmakt på det verste – men bestemmer politikk både i USA og i EU.
Investeringsbanken Goldman Sachs er kalt finanslivets folkefiende nr. 1. Til tross for det er banken en av de viktigste rådgiverne til EU-kommisjonen og til regjeringer i USA når regulering av finansmarkedene diskuteres.
Goldman Sachs har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma resten av verden, har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon, har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og at redningstiltaka kom alt for seint.
Året 2008 var katastrofalt for de fleste finansinstitusjoner, men Goldman Sachs noterte seg for et overskudd på 2,3 milliarder dollar. Overskuddet steg til 11,4 milliarder dollar i 2009.
Om finanssvindelen: 16. april reiste finanstilsynet i USA, The Securities and Exchange Commission (SEC), sak mot Goldman Sachs for at den hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset.
Tidlig i 2007 la Goldman Sachs opp til et dobbeltspill omkring eiendomsmarkedet i USA. Der var mange pådytta lån som det var opplagt at de ikke kunne betale tilbake – lån som ble knadd sammen i store og uoversiktlige gjeldspakker kalt CDO-obligasjoner som så ble solgt videre til dem som ikke skjønte hva de kjøpte.
Dobbeltspillet besto i at det på den ene sida ble inngått et samarbeid med et stort hedgefond som skulle satse store summer på å inngå veddemål imot disse CDO-obligasjonene, dvs. tjene på om de gikk nedenom. På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro.
Både IKB Deutsche Industriebank og ABN Amro gikk etter hvert på store tap som tyske, nederlandske og britiske skattebetalere i siste instans må bære. Men Goldman Sachs tjente på det.
Om matvarekrisa: Enda mer brutalt gikk Goldman Sachs fram under matvarekrisa i 2007-2008. Tallet på sultrammede og underernærte rundt om i verden økte med 100 millioner, og på verdensmarkedet økte matvareprisene dramatisk. Prisene begynte å øke i 2006 og økningen fortsatte til langt inn i 2008. Hveteprisen økte for eksempel til det tredobbelte på to år.
Når prisstigningen ble så voldsom, skyldtes det i stor grad spekulasjon. For dem med ledig kapital ble det fristende å tjene raske penger på å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at det ville øke prisene ytterligere, og så selge når prisene var økt. Goldman Sachs var aktivt med – og visste hva de gjorde: ”Uten tvil har økt strøm av fond inn i varemarkedet økt prisene”, var bankens egen oppsummering.
På alle ledd i matvarekjeden har det vært nyttig å kunne finansiere virksomheten i påvente av at produktene til slutt kunne bli solgt til forbrukerne. Men det siste tiåret har de såkalte ”indeksspekulantene” invadert matvaremarkedet med sine veddemål omkring prisutviklingen for de store varegruppene. Slike veddemål fikk langt større betydning for prisutviklingen enn tilbudet og etterspørselen av de ulike matvarene.
Goldman Sachs er en av de fire store indeksspekulantene på råvare- og matvaremarkedene. De andre tre er Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank. Enten det dreier seg om olje, ris eller hvete er det spekulasjonen som driver det hele. Den underliggende verdien av varen blir i slike situasjoner like uvesentlig som på markedet for brukte frimerker. Det er i spekulasjonen de store gevinstene ligger. Det var langt på vei matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs armslag under finanskrisa.
Om Hellas: 11 EU-land kom med i EUs valutaunion fra starten i 1999. Hellas var ikke blant dem siden landet hadde for store underskudd på statsbudsjettet og for stor statsgjeld. På ulike vis greide greske regjeringer å skjule den virkelige situasjonen slik at Hellas ble tatt opp som euro-medlem i 2001. Også seinere har det vært viktig å skjule at budsjettunderskuddene og statsgjelda var langt over det som regelverket til valutaunionen tillater.
Goldman Sachs var aktivt med på dette spillet og bidro med å få en milliard dollar ut av det greske statsregnskapet. En serie valutatransaksjoner med fiktive valutakurser førte til at Hellas fikk overført penger som ikke ble registrert som lån. Dette innebar at betaling av renter ble skjøvet ut i tid, noe som etter hvert ført til store belastninger på den greske statsøkonomien. Men Goldman Sachs har tjent penger på det.
Om regulering av finansmarkedet: I 2004 klarte Goldman Sachs å overbevise Bush-regjeringen om at det lille som fantes av regulering burde avvikles. Det var best om investeringsbankene regulerte seg sjøl. Hele verden fikk oppleve hva det førte til. Sjefen for Goldman Sachs, Henry Paulson, ble to år seinere finansminister. To av hans forgjengere som banksjef har også fått ledende regjeringsstillinger, og den tredje ble valgt inn i Senatet.
Slike overganger mellom toppolitikk og næringsliv er like vanlige i EU. I forhold til Goldman Sachs har de gått motsatt vei. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked.
Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, har banken vært med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var med da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes. Da EU-kommisjonen satte ned en ”høynivågruppe” på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju.
Viktigste kilder:
”The People versus Goldman Sachs”, www.corporateeurope.org
”Sold Out – How Wall Street Betrayed America”, www.wallstreetwatch.org
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. juni 2010)
Investeringsbanken Goldman Sachs er kalt finanslivets folkefiende nr. 1. Til tross for det er banken en av de viktigste rådgiverne til EU-kommisjonen og til regjeringer i USA når regulering av finansmarkedene diskuteres.
Goldman Sachs har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma resten av verden, har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon, har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og at redningstiltaka kom alt for seint.
Året 2008 var katastrofalt for de fleste finansinstitusjoner, men Goldman Sachs noterte seg for et overskudd på 2,3 milliarder dollar. Overskuddet steg til 11,4 milliarder dollar i 2009.
Om finanssvindelen: 16. april reiste finanstilsynet i USA, The Securities and Exchange Commission (SEC), sak mot Goldman Sachs for at den hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset.
Tidlig i 2007 la Goldman Sachs opp til et dobbeltspill omkring eiendomsmarkedet i USA. Der var mange pådytta lån som det var opplagt at de ikke kunne betale tilbake – lån som ble knadd sammen i store og uoversiktlige gjeldspakker kalt CDO-obligasjoner som så ble solgt videre til dem som ikke skjønte hva de kjøpte.
Dobbeltspillet besto i at det på den ene sida ble inngått et samarbeid med et stort hedgefond som skulle satse store summer på å inngå veddemål imot disse CDO-obligasjonene, dvs. tjene på om de gikk nedenom. På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro.
Både IKB Deutsche Industriebank og ABN Amro gikk etter hvert på store tap som tyske, nederlandske og britiske skattebetalere i siste instans må bære. Men Goldman Sachs tjente på det.
Om matvarekrisa: Enda mer brutalt gikk Goldman Sachs fram under matvarekrisa i 2007-2008. Tallet på sultrammede og underernærte rundt om i verden økte med 100 millioner, og på verdensmarkedet økte matvareprisene dramatisk. Prisene begynte å øke i 2006 og økningen fortsatte til langt inn i 2008. Hveteprisen økte for eksempel til det tredobbelte på to år.
Når prisstigningen ble så voldsom, skyldtes det i stor grad spekulasjon. For dem med ledig kapital ble det fristende å tjene raske penger på å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at det ville øke prisene ytterligere, og så selge når prisene var økt. Goldman Sachs var aktivt med – og visste hva de gjorde: ”Uten tvil har økt strøm av fond inn i varemarkedet økt prisene”, var bankens egen oppsummering.
På alle ledd i matvarekjeden har det vært nyttig å kunne finansiere virksomheten i påvente av at produktene til slutt kunne bli solgt til forbrukerne. Men det siste tiåret har de såkalte ”indeksspekulantene” invadert matvaremarkedet med sine veddemål omkring prisutviklingen for de store varegruppene. Slike veddemål fikk langt større betydning for prisutviklingen enn tilbudet og etterspørselen av de ulike matvarene.
Goldman Sachs er en av de fire store indeksspekulantene på råvare- og matvaremarkedene. De andre tre er Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank. Enten det dreier seg om olje, ris eller hvete er det spekulasjonen som driver det hele. Den underliggende verdien av varen blir i slike situasjoner like uvesentlig som på markedet for brukte frimerker. Det er i spekulasjonen de store gevinstene ligger. Det var langt på vei matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs armslag under finanskrisa.
Om Hellas: 11 EU-land kom med i EUs valutaunion fra starten i 1999. Hellas var ikke blant dem siden landet hadde for store underskudd på statsbudsjettet og for stor statsgjeld. På ulike vis greide greske regjeringer å skjule den virkelige situasjonen slik at Hellas ble tatt opp som euro-medlem i 2001. Også seinere har det vært viktig å skjule at budsjettunderskuddene og statsgjelda var langt over det som regelverket til valutaunionen tillater.
Goldman Sachs var aktivt med på dette spillet og bidro med å få en milliard dollar ut av det greske statsregnskapet. En serie valutatransaksjoner med fiktive valutakurser førte til at Hellas fikk overført penger som ikke ble registrert som lån. Dette innebar at betaling av renter ble skjøvet ut i tid, noe som etter hvert ført til store belastninger på den greske statsøkonomien. Men Goldman Sachs har tjent penger på det.
Om regulering av finansmarkedet: I 2004 klarte Goldman Sachs å overbevise Bush-regjeringen om at det lille som fantes av regulering burde avvikles. Det var best om investeringsbankene regulerte seg sjøl. Hele verden fikk oppleve hva det førte til. Sjefen for Goldman Sachs, Henry Paulson, ble to år seinere finansminister. To av hans forgjengere som banksjef har også fått ledende regjeringsstillinger, og den tredje ble valgt inn i Senatet.
Slike overganger mellom toppolitikk og næringsliv er like vanlige i EU. I forhold til Goldman Sachs har de gått motsatt vei. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked.
Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, har banken vært med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var med da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes. Da EU-kommisjonen satte ned en ”høynivågruppe” på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju.
Viktigste kilder:
”The People versus Goldman Sachs”, www.corporateeurope.org
”Sold Out – How Wall Street Betrayed America”, www.wallstreetwatch.org
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. juni 2010)
søndag 20. juni 2010
Markedene takker aldri
Finansministrene skal vi nok tåle, hvis de skjønner at det er finansmarkedene vi ikke tåler
Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.
Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.
Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.
Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.
For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.
Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.
Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)
Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.
Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.
Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.
Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.
Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.
Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.
Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,
Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.
Faktaboks:
Portugal og Hellas
Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.
De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.
Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.
Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.
Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai.)
Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.
Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.
Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.
Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.
For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.
Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.
Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)
Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.
Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.
Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.
Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.
Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.
Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.
Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.
Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,
Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.
Faktaboks:
Portugal og Hellas
Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.
De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.
Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.
Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.
Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai.)
lørdag 5. juni 2010
- Forkledd reklame
I fall du trenger medisiner du aldri har hørt om for helseplager du ikke visste at du hadde
Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.
Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.
I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.
På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)
Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.
En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.
Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)
Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)
De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)
I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.
EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.
Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.
Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.
Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.
Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?
Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.
Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.
Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land
Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)
Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.
I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.
I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.
(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)
Reklame for reseptbelagte medisiner direkte retta mot forbrukerne har vært forbudt i alle vestlige land, med USA og New Zealand som eneste unntak. EU-kommisjonen har lenge jobba for å få vekk dette forbudet.
Den farmasøytiske industrien er av de mektigste i verden. Den er aller størst og tyngst i USA. Det er der nesten to tredeler av all legemiddelindustri ligger.
I 2009 brukte den farmasøytiske industrien i USA 267 millioner dollar på å påvirke offentlige myndigheter, mer enn noen annen bransje. I tillegg gir bransjen og enkeltbedrifter store kampanjebidrag til politikere som stiller til valg, foreløpig nærmere 10 millioner dollar foran kongress-valgene til høsten.
På verdensbasis har prisen på reseptpliktige medisiner aldri vært høyere. Produsentene forsvarer de høye prisene med at de trengs for å finansiere forskning og utvikling av nye og bedre medisiner. Men i USA bruker farmasøytiske selskap – etter deres egne opplysninger – dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning og utvikling av nye medisiner. (publicintegrity.org 7.7.05)
Medisinindustrien er av de store og sterke også i Europa. Der har den satt inn stor innsats for å få friere adgang til å reklamere for produktene sine. Den har som vanlig skjøvet pasienter foran seg i dette arbeidet.
En paraplyorganisasjon for pasienter i Europa, European Patients Forum, overraska lenge med å argumentere for en oppmyking av reklameforbudet. Overraskelsen ble mindre da det viste seg at nesten 90 prosent av budsjettet til organisasjonen ble betalt av ni store medisinprodusenter.
Da hjelper det ikke om organisasjonen på nettsida forteller at den representerer 150 millioner pasienter i 38 pasientforeninger – eller at EU-kommisjonen sørga for at den ble til i 2003. (Information 23.7.09)
Da hjelper det heller ikke at argumentasjonen flommet over av honnørord: ”Pasienter må bevege seg fra uvitenhet til informasjon, fra informasjon til utdannelse, fra utdannelse til mestring og takket være mestring til ekte involvering i egen helse.” (Rodney Elgie fra European Patients Forum)
De som er aller mest for å oppheve reklameforbudet, er likevel de europeiske organisasjonene for ”magasinutgivere” og for ”kommunikasjonsbyråer”. (EurActiv 29.1.10)
I USA og New Zealand er situasjonen motsatt. Der diskuteres det om det må legges begrensinger på medisinreklamen.
EU tillater reklame for reseptfrie medisiner, men forbyr reklame direkte retta mot forbruker (direct-to-consumer advertising). I en rapport om legemiddelinformasjon fra 2007 hevder Kommisjonen at reklameforbudet tolkes ulikt i ulike land. Regelverket må derfor ”harmoniseres og forbedres”.
Et første forslag til direktiv ble i 2003 avvist både av EU-parlamentet og av Ministerrådet. Det var derfor et tydelig neddempa forslag til direktiv EU-kommisjonen la fram i desember 2008. Forslaget er likevel omstridt.
Daværende visepresident i Kommisjonen, Günter Verheugen, presenterte direktivforslaget med at pasientenes helse var prioritert, men at det også var viktig med ”en sunn farmasisektor i Europa”.
Det dreier seg om et direktiv med det beroligende navnet ”legemiddelinformasjon til pasienter”. Direktivet skal gi ”bedre informasjon om reseptpliktige medisiner” – som det heter i Europaportalen til våre egen regjering.
Legemiddelindustrien skal få lov til å komme med informasjon ”som ikke er salgsfremmende”. Det kan skje over internett og i ”helserelaterte publikasjoner”. Hvilke publikasjoner det er, er det opp til hver stat å avgjøre. Radio, TV og dagsaviser kan ikke brukes. Men hvorfor skulle en pilleprodusent informere, hvis det ikke er for å fremme salget?
Direktivet åpner for ”forkledd reklame” – var dommen fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC der også Forbrukerrådet er medlem: Direktivet gir medisinindustrien grønt lys til å avgjøre hvilke sykdommer og hvilke medisiner den vil bruke penger på å få oppmerksomhet om.
Eller som det sies på nettstedet til CorpWatch: ”Medisinprodusentene har aldri satt inn så stor innsats på å overtale forbrukerne om at de trenger medisiner som de aldri har hørt om for helseplager de ikke visste at de hadde.”.
Situasjonen blir ikke mer oversiktlig av at mange i stigende grad søker helseinformasjon på nettet. Det har ført til at reklamen også tar i bruk nettsteder og satser på kampanjer via e-post og nye ”sosiale medier” av facebook-typen. Det gjør at det blir mye vanskeligere å kontrollere om informasjon slår over i reklame.
Paraplyorganisasjonen for leger i EU-/EØS-området (Standing Committee of European Doctors) advarer mot direktivet. Det gjør også nasjonale pasientorganisasjoner i mange land
Medisinbransjen har lagt seg lavere i debatten i det siste. Den vil gjerne kunne gi mer ”informasjon direkte til forbruker”, og da i en mer ”fordøyelig og brukervennlig form”. Men den godtar at den ikke kan bruke radio, TV og aviser for å nå fram. (EurActiv 29.1.10)
Flere regjeringer mener at forslaget går for langt, og direktivet har foreløpig ikke støtte fra et stort nok flertall i Ministerrådet. Det er derfor uvisst både når et direktiv kan bli vedtatt - og hva som kan bli vedtatt.
I Norge reguleres reklameforbudet i legemiddelforskriftens § 13-5. Informasjon om medisiner skal godkjennes av Statens legemiddelverk og skal følge medisinpakningene.
I notatet fra regjeringen heter det: ”Lovforslaget åpner for at legemiddelinformasjon i større grad kan gis av legemiddelindustrien under nærmere regulering." Dette innebærer at det kan oppstå grensetilfeller, hvor det blir vanskelig å skille mellom tillatt og ikke-tillatt informasjon og kanal for spredning.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til direktivet, men anser det som EØS-relevant.
(Artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 17. april 2010)
torsdag 3. juni 2010
Norsk olje til motmakt
Fagorganisering i lavkostland sikrer konkurranseevnen både i rike og fattige land
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Globaliseringen gir kapitaleiere og konsernledere et ekstra overtak over sine ansatte. De har mange muligheter for å føre en splitt-og-hersk-taktikk - spredt som de ansatte er på mange land, med mange språk, med ulike kulturelle og faglige tradisjoner, og med interesser som det er lett å spille ut mot hverandre.
Denne globale konsernmakta har ikke vært enerådende. Det er nok å spørre: Hvordan ville internasjonal skipsfart sett ut uten ITF, Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen?
Der hvor ingen stat har noe apparat for effektiv kontroll med standarder for lønns- og arbeidsvilkår på de sju hav, der har ITF gjennom sitt nett av inspektører og sin evne til å boikotte skip i samarbeid med havnearbeidere på alle kontinenter, hindra full rasering av standardene i denne delen av arbeidslivet.
Globaliseringen av arbeidslivet stiller all arbeiderbevegelse overfor enorme utfordringer. Derfor er det ekstra viktig å se hvilke muligheter som fins til mottrekk.
Tre samarbeidsutfordringer peker seg ut:
- Det trengs faglig motmakt innen de store konsern-blekksprutene med forgreininger på tvers av alle grenser. Til det trengs det internasjonale nettverk av faglige tillitsvalgte innen slike konsern.
- Det er like nødvendig med faglig samarbeid langs produksjonskjedene: - til arbeiderne i de gruvene som norske aluminiumsverk kjøper bauxitten fra – og til arbeiderne ved de bilfabrikkene som Raufoss-arbeiderne sender støtfangere til.
- Og det trengs samarbeid med arbeidere og tillitsvalgte ved bedrifter som konkurrerer med norske arbeidsplasser. Det må være et samarbeid som kan bidra til at arbeidstakere i Portugal og i Bangladesh bygger opp faglige organisasjoner sterke nok til at de kan ta ut det som er mulig av lønn og forsvarlige arbeidsvilkår sjøl om de skal konkurrere med bedrifter i Norge.
Oljemilliardene gir Norge muligheter som få andre land har. Alt som forbinder norsk arbeidsliv med arbeidsliv i utlandet kan utnyttes til å utvikle former for solidaritet som kan møte konsernmakta mer på like fot.
Kontakt og samarbeid må skapes innen konsernet, langs produksjonskjedene og mellom arbeidsstokker i konkurrerende bedrifter. Noen tiår framover er Norge i den unike situasjon at vi kan finansiere slik kontakt og slikt samarbeid i et omfang få andre land ville satse på.
- Kan vi få LO med på dette? Ja, hva skulle være motargumentet hvis pengene fins?
- Kan vi få AP med på dette? Det avhenger av hvor pinlig det blir å si nei hvis partiet utfordres sterkt nok.
- Kan vi få høyresida til i hvert fall å svelge det, og til ikke å forskanse seg i ideologisk motstand?
Da må vi fortelle denne høyresida: Det er fagorganisering og faglig kamp i dagens lavkostland som på sikt sikrer konkurranseevnen både i land som Norge og i lavkostlandet. En velorganisert fagbevegelse legger press på eiersida for bedre lønn og arbeidsvilkår, samtidig som den – hvis den veit hva den gjør - ikke “tar ut” av bedriftene mer lønn og bedre arbeidsvilkår enn bedriftene tåler.
Hvis NHO-direktørene virkelig var opptatt av norsk konkurranseevne, ville de se med velvilje på alt som styrker fagbevegelsen i Portugal og Bangladesh. Og på alt som kan bidra til å få lokale arbeidsgivere til å ønske seg godt organiserte arbeidstakere.
Hvis våre konserntillitsvalgte får armslag til å møte motparten mer jambyrdig enn i dag, kan mye skje. Da kan maktspillet i konsernet endre karakter: Da kan den lokale bedriftsledelsen bli en alliert, kanskje ikke en åpen alliert, for lokale bedriftsledere står under ordre. Men den lokale bedriftsledelsen kan oftere enn i dag bli en medspiller i stedet for en motspiller.
Da kan bedriftsledelsen ved en norsk bedrift se seg tjent med å snakke fortrolig med den lokale klubblederen for å forsvare de verdiene som er skapt i bedriften mot strategier som legges i hovedkontor langt unna. Í tillegg til teknologi og annen “hardware” dreier det seg om verdier som arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse ikke er i stand til å ane noe om.
Men hva hjelper ei dråpe norsk olje på det frådende verdenshavet av konkurranse, nådeløs omstilling og utbytting?
Vår dråpe endrer i første omgang verken kloden eller kapitalismen. Men hvis maktforhold i ett flernasjonalt konsern endres påviselig, står kampen om å spre disse erfaringene til andre konsern - og til andre land. Deretter å utvikle disse erfaringene til en allmenn strategi for arbeiderbevegelsen i flere land enn Norge.
For alle industrialiserte land vil denne strategien være fordelaktig. Den bygger på samme grunnleggende solidaritet som den som lå til grunn da nasjonale fagbevegelser ble bygd opp.
Den gang bidro solidariteten til at alle landsdeler og alle bransjer ble trukket med i velstandsutviklingen. Nå er utfordringen å skape samme solidariske utvikling på globalt nivå. Det går an å starte i Europa, et kontinent der skillelinjene i arbeidslivet dramatiseres kraftig både av krise og av den frie flyten på EUs indre marked.
Som alltid dreier den politiske kampen seg også om hvilke tanker som skal herske. I vår aktuelle sammenheng: hvordan oljemilliarder brukt utenlands kan brukes langt mer offensivt og langt mer verdifullt enn “satt på bok”.
Da kan det til slutt gå slik at NHO må velge:
- enten falle ned i ideologiske skyttergraver og støtte den arrogante styringsretten til en ansiktsløs internasjonal storkapital,
- eller inngå i en allianse med en fagbevegelse som ikke truer andre norske direktører enn dem som for lengst har flytta blikket mot karrierestiger utafor landets grenser.
Oppstår en slik allianse mellom LO og mange nok norske bedriftsledere, er den “reelt eksisterende kapitalismen” endra på en måte som kan sette spor etter seg også andre steder. Da er vi i gang med noe viktig. Men oljemilliardene må til.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. mars)
Kampen mot kapitalisme
Grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er veien fram til en mer rettferdig verden.
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Den stadig mer påtrengende kapitalismen stiller oss og alle andre mennesker på denne kloden overfor utallige utfordringer - utfordringer i vår daglige hverdag og utfordringer som rammer framtidige generasjoner.
De kan bare slås tilbake ved samarbeid, ved å organisere oss slik at vi etter hvert kan innrette lokalsamfunn og storsamfunn slik at markedsøkonomien kan mildnes, mestres - og helst overskrides.
Dagens turbokapitalisme provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging, river opp lokalsamfunn.
Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt. Felles kamp krever en minimum av felles virkelighetsforståelse. Deretter en innsikt i at vi trenger hverandre i kampen for å mildne, mestre og overskride den hemningsløse turbokapitalismen.
Det er ikke nytt at markedskreftene møter folkelig motstand rundt om på kloden. Det som er nytt, er at de som organiserer den folkelige motstanden, kan spre informasjon og samordne sin motstand fra land til land like raskt som makthaverne i konsern og statsapparat.er.
Det er ikke internasjonale nyhetsbyråer som sprer informasjonen om den folkelige motstanden til alle verdenshjørner, og det er ikke aviser og TV som fører dem ut til borgerne. Det er e-postens nye form for “tast-til-tast”-kontakt som sørger for at informasjon om folkelig protest og motstand spres kloden rundt.
Som mange har fastslått: motstanden mot den konsernstyrte kloden er i ferd med å globaliseres. Dermed globaliseres også håpet om at en annen verden er mulig.
Eller som det står i et strategidokument som WTO-ledelsen sendte ut alt i mars 2002, snautt to år etter konfrontasjonene ved WTO-toppmøtet i Seattle: ”Tida er forbi da handelsavtaler kunne bankes bak lukkede dører og da parlamentarisk godkjenning var en formalitet. For at global liberalisering skal gjøre framskritt, må fordelene selges til lovgivere og velgere med kraft, utholdenhet og overbevisning.”
Kraft, utholdenhet og overbevisning – det må nok til også for dem som vil vende avmakt til motstand og utvikle motstand til motmakt.
Da er det godt at mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord. De kampene raser like mye i Asia som i Latin-Amerika og passer som hånd i hanske til den verdensomspennende kampen for matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.
Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser aktiv motstand i by etter by, i land etter land på alle kontinenter. Store vestlige monopoler øker kontrollen over ferskvannet i verden.
Råderetten over det biologiske mangfoldet er kjernen i andre kamper. Her står også kampen mellom vestlige storkonsern og mennesker i den tredje verden. Frontlinjene deler verden på samme måte: på hvilken side stiller vi oss?
Skal vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner - når millioner av menneskeliv står på spill? På nytt må vi velge: velge side og velge aksjonsformer for å nå fram til en mindre opprørende verden.
Mange u-land lammes av en utenlandsgjeld som for en stor del skyldes låneopptak fra private interesser. IMF og Verdensbanken har krevd at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og lar være å subsidiere grunnleggende tjenester og matvarer. Slik krever de at gjelda skal sosialiseres, mens det økonomiske livet privatiseres.
Kravet om en Tobin-skatt, en avgift på valutaspekulasjoner, og kampen for å bli kvitt skatteparadis der penger fra handel med narkotika, trafficking og illegal våpenhandel hvitvaskes, er dramatisert av ei finanskrise som vi så vidt våkner opp av.
På alle disse frontavsnittene er det lett å se at forsvarskampene i all hovedsak styrker hverandre gjensidig, at krav drar i samme retning og at seirene peker fram mot en annen og bedre verden.
På et annet frontavsnitt er dette ikke like opplagt. Det gjelder kampen om å sikre seg en jobb å leve av under de kastevinder som oppstår når konkurransen om markeder krysser stadig flere grenser.
Arbeidstakere i ulike land har ikke samme interesse av hvor arbeidsplassene skal ligge. Det kan utnyttes i splitt-og-hersk-strategier fra arbeidsgivere og andre som har interesse av at arbeidersolidariteten på tvers av grenser undergraves og brytes.
Den internasjonale fagbevegelsen domineres av organisasjonene i rike land, men et par innsikter er i ferd med å gi et felles grunnlag for global solidaritet.
- For det første: Fattige land må ha anledning til å beskytte det som kan bli viktige vekstnæringer mot alt for hard konkurranse utafra - slik de fleste av dagens rike land har drevet fram sine vekstnæringer i tidligere historiske faser.
- For det andre: Kampen for grunnleggende faglige rettigheter overalt på kloden er viktigste forutsetning for å nå fram til en mer rettferdig verden.
Den breie alliansen av organisasjoner som har stått i sentrum for det som med et alt for enkelt uttrykk kalles "globaliseringsmotstanden", har hatt problem med å anerkjenne fagbevegelsen som det aller nødvendigste leddet i kjeden. Det er fagbevegelsen som organiserer flest, har de mest stabile organisasjonene og rår over de mest effektive kampmidlene.
Blir det vår felles virkelighetsforståelse, kan konsekvensene av hemningsløs kapitalisme mildnes, mestres – og kanskje overskrides.
(artikkelen ble trykt i Klasekampen lørdag 13. mars 2010)
Nye tanker i IMF
Sjefsøkonom Olivier Blanchard: Vi vil gjerne vise at også IMF kan tenke.
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.
Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.
Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)
Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.
Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.
Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.
Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.
Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.
De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.
IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.
De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.
Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.
Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.
Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").
Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".
Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".
Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.
Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).
Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.
Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.
Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)
Hedgefond som godseier
Finans- og matkrisa gjør oppkjøp av jord i fattige land til lukrativ investering.
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.
Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.
Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.
Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.
I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.
Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.
Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.
På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.
Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.
Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.
Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.
I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.
Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.
I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.
På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.
Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?
Ja, var det så enkelt?
Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.
Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.
Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.
I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.
Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)
mandag 18. januar 2010
Dramatikken på Island
Hvem bør kritisere en stat der velgerne får avgjøre hvordan de skal komme ut av djup krise?
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?
Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..
Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.
I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.
Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.
Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.
Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.
”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.
Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.
Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.
Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.
Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.
Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?
Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.
Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.
Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.
Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.
Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.
Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.
Fakta-boks:
Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.
Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
