Hedgefond som godseier

Finans- og matkrisa gjør oppkjøp av jord i fattige land til lukrativ investering.


”Ran av jord” (land grab) er den nye trusselen mot sultne mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Matkrisa og finanskrisa er hver på sin måte bakgrunnen for denne trusselen.

Matkrisa har skremt regjeringer i land som ikke produserer nok mat innenlands. De våger ikke å satse på at handel på verdensmarkedet vil trygge importen av den maten som trengs. Stadig flere regjeringer jobber derfor strategisk for å sikre seg jordbruksområder i andre land.

Finanskrisa har ført til at ledig finanskapital ikke ser noen framtid i å satse på investering i industri eller i boligbygging. Det markedet som sikrest lover stigende priser, er markedene for mat.

Flere munner skal mettes på denne kloden, og matproduksjonen holder ikke tritt. De to siste åra har de som spekulerte i børs- og boligbobler gått foran i kappløpet for å sikre seg kontroll over det mest unnværlige for oss mennesker, matforsyningen.

I Norge har odelslov og driveplikt blitt brukt til å holde prisene nede på landbrukseiendommer. Investeringsfond og hedgefond får nå støtte fra Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken til å overtale regjeringer til å endre eiendomsreglene i jordbruket.

Det har sine konsekvenser. Når u-land gir grønt lys for oppkjøp fra utlandet, stiger prisene på jord. Det fører til økt hastverk blant utenlandske oppkjøpere, og dermed stiger prisene enda mer. Lokale jordbrukere prises ut av slike kappløp.


Ran av jord er ikke noe nytt – verken for indianerne i Amerika, for maoriene på Ny Zealand eller for zuluene i Sør-Afrika. Men nå foregår det i andre former. Stater inngår avtaler med stater, og kapitalinteresser kjøper seg jord både fra private og offentlige jordeiere. Nettstedet www.grain.org gir en oversikt over et hundretall slike jordran.

På statsplan er Kina og Gulfstatene de mest aktive. Kina er fortsatt bortimot sjølforsynt med mat. 40 prosent av alle verdens bønder bor i Kina, men de må greie seg med 9 prosent av jordbruksområdene i verden. Industri, byvekst og veibygging krever store arealer. Erosjon rammer store deler av landet, og grunnvannet synker dramatisk mange steder. Det kan fort bli matmangel i Kina. Det vil merkes i alle verdensdeler. Alt nå leier eller kjøper kinesiske selskap land og tar ofte med seg kinesiske landarbeidere for å drive de nye storgårdene.


Gulfstatene er ramma ekstra hardt av matkrisa. De må importere mesteparten av maten sin, og prisene har økt kraftig. Samtidig har de basert samfunnsøkonomien på arbeidsinnvandrere med så lav lønn at dyrere mat kan utløse sosiale eksplosjoner. Men oljeinntektene er store og kan brukes til å kjøpe jordeiendommer i andre land.

Gulfstatene skaffer seg særlig jord i andre muslimske land, i størst omfang i Pakistan og Sudan. Men leie og kjøp av land skjer også i Indonesia, Filippinene, Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam.

Men om Kina og Gulfstatene leder an i denne oppkjøpspolitikken, er det mange som følger etter.

I Asia må Japan, India, Sør-Korea og Malaysia importere mat for å fø egen befolkning. Japan holder strengt på en bruksstruktur som domineres av familiebruk. Selskap har ikke lov til å eie jordbruksjord i Japan. Men utenlands har selskapene full støtte fra regjeringen til å kjøpe jordeiendommer. Det går ikke alltid smertefritt. I Qena-distriktet i Egypt gikk småbønder til kamp for å hindre at 16.000 mål ble overlatt til et japansk landbrukskonsern.

Slike konflikter går begge veier. Egypt inngikk en avtale med Uganda om å leie 8 millioner mål dyrkingsjord. Det var over to prosent av hele arealet i Uganda. Der skulle det dyrkes hvete og mais for eksport til Egypt. Protestene ble så heftige at regjeringen i Uganda måtte benekte at det var inngått noen avtale.


I det indiske landbruket raser det en stadig kamp om adgangen til dyrkingsjord. Det er økende mangel på vann, og avlingene blir mindre mange steder. Både statlige organ og indisk agrobusiness står på spranget ut i verden for å sikre matforsyningene og hente profitt fra de stigende matprisene.

På tvers av internasjonale forsøk på boikott nyter det burmesiske militærstyret godt av store indiske investeringer i havneanlegg og annen infrastruktur. Indiske storselskap leier store landområder for å eksportere mat tilbake til India. Indiske selskap kjøper også opp palmeolje-plantasjer i Indonesia og dyrker soyaolje i Brasil, Uruguay og Paraguay.


Men er det ikke til gjensidig nytte at land med mye penger og for lite mat får adgang til dyrkingsjord der hvor det er nok av slikt?

Ja, var det så enkelt?

Det har fram til nå vært produsert nok mat i verden til at alle skulle kunne ha spist seg mette. Men maten følger pengene. De som har råd til å betale mest for den, får det de trenger – og vel så det. Det som sulter fordi de ikke har penger nok, har ingen glede av at det egentlig er mat nok til alle.

Fattige Kambodsja har leid ut risfelt til oljerike Qatar og Kuwait og fikk til gjengjeld et lån på 600 millioner dollar. Samtidig lever det så mange under sultegrensa i Kambodsja at Verdens matvareprogram leverer nødhjelp dit.


Jordran fra utenlandske landbrukskonsern vil som regel fremme et industrilandbruk som drar med seg miljøproblem, forurensning ved bruk av kjemikaler, redusert biomangfold ved satsing på monokulturer og på genmodifiserte planter.

I store deler av verden er det et skrikende behov for jordreform. Store landeiendommer ligger brakk mens lokalbefolkningen holdes nede i fattigdom. Jordran fører til at kontrollen over matproduksjonen konsentreres på enda færre hender.

Den moderne formen for jordran i stor skala har foreløpig bare pågått i to år. Hvordan ser landsbygda i Asia, Afrika og Latin-Amerika ut om tjue år hvis dette fortsetter?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. februar 2010)