Nye tanker i IMF

Sjefsøkonom Olivier Blanchard: Vi vil gjerne vise at også IMF kan tenke.


Lav inflasjon, kutt i offentlige budsjetter, frislipp av kapitalbevegelser – det har i flere tiår vært tvangsmedisineringen til Det Internasjonale Valutafondet (IMF) for land som havna i økonomiske vansker.

Finans- og økonomikrisa har ført til at det tenkes litt nytt også i IMF. Det framgår av to ferske arbeidsnotater som IMF har sendt ut – ett som tar for seg økonomisk styring og behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og ett som åpner døra på gløtt for kapitalkontroll i krisetider.

Sjefsøkonomen Olivier Blanchard har sammen med to medarbeidere sendt ut et arbeidsnotat som setter spørsmålstegn ved mange nyliberale trossetninger. (”Rethinking Macroeconomic Policy”, IMF februar 2010)

Notatet starter ut med å kritisere den pengepolitikken som i flere tiår var hevet over debatt: at sentralbankene måtte sørge for at inflasjonen var lav, og at viktigste (ofte eneste) virkemiddel mot sviktende etterspørsel var å holde renta lav.

Men rentepolitikken er et virkemiddel som ofte blir alt for grovt med mange utilsiktede virkninger. Finanspolitikken (offentlige budsjetter) må også brukes aktivt, og finanslivet må reguleres. Kontroll med kapitalbevegelsene kan av og til være nødvendig. Alt er som å banne i den nyliberale kjerka som IMF har vært viktig støttespiller for.

Overdreven spekulasjon må møtes med at det settes grenser for utlån, for eksempel ved at størrelsen på utlån begrenses av størrelsen på egenkapitalen. Hvis boligmarkedet går av hengslene, må det settes strammere grenser for låneandelen. Hvis aksjemarkedet skyter til himmels, kan børsavgifter reguleres oppover.

Det beste ville være om slike ordninger ble utforma som ”automatiske stabilisatorer” – slik inntektsskatter og mange sosiale trygder fungerer. I økonomiske nedgangstider går det mindre skatt inn i statskassa uten at det trengs noen nye vedtak for at det skal skje. Når arbeidsløsheten øker, overføres automatisk penger fra statskassa til de arbeidsløse.

Men det går an å utforme økonomiske stabilisatorer som først og fremst har til hensikt å hindre at samfunnsøkonomien svinger for kraftig opp og ned. Ett virkemiddel kunne være en skattekreditt på investeringer som trer i kraft automatisk når den økonomiske aktiviteten avtar.

De tre IMF-økonomene tar et oppgjør med prinsippet om at konjunktursvingninger først og fremst skal møtes med endringer i rentenivået. Da blir det et problem dersom sentralbanken samtidig er pålagt å holde inflasjonen nede. Når inflasjonen er lav, er sentralbankrenta vanligvis også lav – og dermed også det generelle rentenivået.

IMF har nettopp hatt lav inflasjon som ett av sine hovedkrav. De fleste sentralbanker har styrt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Blanchard & co sier nå at målet heller burde ha vært 4 prosent. I så fall ville renta på kortsiktige lån vært 6-7 prosent. Fordelen med ei rente på det nivået er at sentralbanken da ville hatt et større spillerom for å stimulere økonomien under et økonomisk tilbakeslag. Det er lenger ned til renta er null.

De fleste sentralbankene er i dag i nærheten av null-rente, og lavere kan renta ikke settes. Når sentralbankrenta er nede i null, er rentevåpenet blitt ubrukelig. Sentralbanken kan ikke lenger stimulere økonomien ved å senke renta.

Det var denne situasjonen Japan havna i på 1990-tallet. Næringslivet sto i stampe i årevis, men renta var for lengst nær null, det var ingen inflasjon, og alt stagnerte.

Hadde sentralbankene styrt etter en inflasjon på fire prosent, kunne de ha møtt finanskrisa med et mer effektivt rentevåpen. Renta ville i utgangspunktet vært høyere enn den var da krisa slo ned i oktober 2008, og sentralbankene kunne ha stimulert økonomien med flere og større rentekutt.



Valuta- og finanskrisene i 1998, de som starta som “Asia-krise”, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten. ("Trade and Development Report 1998").

Rapporten fastslo at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll "er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet".

Kapitalkontroll "spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene". Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – i følge UNCTAD. Krisene sprer seg nettopp på grunn av "global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser".

Året etter var også IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for "dyktig håndtering av kapitalkontrollen" i forbindelse med valutakrisa i 1998. Det skjedde etter at IMF lenge hadde fordømt Malaysia for å gripe inn mot den frie kapitalflyten.

Denne gang er IMF langt mer forsiktig. Det framgår av en rapport som Jonathan D. Ostry, IMFs visedirektør for forskning er medforfatter til. (”Capital Inflows: The Role of Control”, IMF februar 2010).

Kontroll med kapitalbevegelser er normalt uheldig, men med nær nullrente i USA og EU søker spekulasjonskapitalen nå i strie strømmer mot land i andre verdensdeler. Eller som det sies i rapporten: ”utenlandske investorer viser av og til flokkatferd”. Det kan føre til ”utilsikta skade” som finansbobler på bolig- og aksjemarkedene. Det kan derfor være nødvendig å sette inn tiltak for å hindre en slik tilstrømning, også tiltak som direkte hindrer kapitalflyten.

Tiltak for direkte kapitalkontroll er derfor ”en legitim del av verktøykassa” erkjenner Ostry og hans medforfattere. Men slike tiltak må være midlertidige. De må skrus av når krisa er over.

Fri kapitalflyt er nok fortsatt helligere enn alt annet for IMF.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. mars 2010)