Med statsministeren som informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en (avmektig) stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
torsdag 22. september 2011
Det virkelige valget
Den som ved dette valget vender ryggen til SV, truer det rødgrønne samfunnsprosjektet
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kamper trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kamper trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
tirsdag 6. september 2011
En stat i Statoil
Med statsministeren som informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.
I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.
Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.
Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,
Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.
“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.
Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.
Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.
Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.
Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.
Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.
Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.
Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.
Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.
Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.
Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.
SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.
Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.
Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)
Det virkelige valget
Den som ved dette valget vender ryggen til SV, truer det rødgrønne samfunnsprosjektet
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kampen trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Vi står foran et kommunevalg som kan avgjøre framtida for det rødgrønne prosjektet i Norge.
Det er mye som står på spill. Over hele Europa forvitrer demokratiet, de arbeidsløse øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten har trange kår.
Trass i alle sine kompromisser er dagens norske regjering likevel den mest radikale i Europa. Det skal ikke mye til sammenlikna med regjeringene til Merkel, Cameron, Sarkozy og Berlusconi.
Verre er det at i de fleste europeiske land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for å slippe markeder løs, kutte velferdsordninger og svekke faglige rettigheter.
At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags i noe annet europeisk land. Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker derfor oppsikt på venstresida i Europa.
På det utenrikspolitiske feltet er endringene mange. Norge sto i spissen for å få på plass en konvensjon mot klasevåpen. Den rødgrønne regjeringen sletta u-landsgjeld, anerkjente som eneste regjering i Europa samlingsregjeringen i Palestina i 2007 og trakk norske liberaliseringskrav i GATS. Norsk deltakelse i militære operasjoner skal heretter ha et klart FN-mandat. Det måtte SV kjempe for til siste natt ved regjeringsforhandlingene i 2005.
Den rødgrønne regjeringen har også i denne stortingsperioden den mest radikale utenriksplattformen i Europa: Norge skal bare eksportere våpen til land som avgir en sluttbrukererklæring – og regjeringen vil ”arbeide for at dette blir en norm i NATO”. For første gang erklærer en norsk regjering at NATO må omvurdere sin atomvåpenstrategi og dermed den såkalte førsteslagstrategien. Norsk bistand skal ”ikke gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlig virksomhet”.
Listene over slike politiske resultater er lange. De slås ikke opp i media og de når sjelden ut til velgerne på andre måter heller.
I Europa er det ingen annen regjering som har lagt til grunn
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes.
Men også her i Norge kan vi ende opp med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.
Det privatiseres fortsatt rundt om i Norge, men det skjer i kommunene. Kommunevalget kan avgjøre hvor privatisering skyter fart, og hvor den stoppes.
Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det største regjeringspartiet.
Det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Stoltenberg I-regjeringen privatiserte mer enn noen annen norsk regjering. Delprivatiseringen av Statoil var et knusende slag mot mulighetene for offentlig styring av norsk næringsutvikling og miljøpolitikk.
Det betyr at det rødgrønne samfunnsprosjektet er avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.
En brei politisk allianse vant kampen om oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja – i denne omgang. Det kan bli omkamp etter 2013.
Slike lokale kampen trengs i mange sammenhenger.
- Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt.
- Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.
- Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.
- Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.
- Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Argumentet må snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!
- Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?
Hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det rødgrønne samfunnsprosjektet vare utover 2013. Det virkelige valget, det står vi midt oppe i hver eneste dag.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
