En stat i Statoil

Med statsministeren som informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.


Statoil rår – i norsk sammenheng – over enorme økonomiske, teknologiske og menneskelige ressurser. Statoil kunne vært et mektig redskap for å få til overgangen fra oljeøkonomi til en klimavennlig økonomi basert på energieffektivisering og fornybare energikilder og til å utvikle det arbeids- og næringslivet som vi skal leve av etter hvert som olje- og gassutvinningen trappes ned.

I stedet driver Statoil med begeistring fram en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene dramatisk. Det mest skjebnesvangre er jubelen fra Statoil-sjef Helge Lund om å åpne Arktis for olje- og gassutvinning.

Statoil vet like godt som alle oss andre at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Men når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig. Brennes den opp, smelter isen enda raskere.

Samtidig hevder alle faginstanser – med støtte av vår egen regjering - at til grunn for klimapolitikken må vi legge som ufravikelig mål at den globale oppvarmingen ikke må overstige 2 grader. Men i så fall må de globale klimautslippene minst være halvert innen 2050 i forhold til nivået i 1990 - ifølge FNs klimapanel,

Skal det bli mulig, må utslippene fra rike land – på eget territorium - ned til høyst femteparten av dagens nivå. Dit er det langt. Da må forbruket av olje, kull og gass kraftig ned. Det billigste, raskeste og mest effektive enkelttiltaket vil da være å la oljen og gassen i Arktis bli liggende der den er. Det vil verken Statoil, Støre eller Stoltenberg bidra til.


“Etter oss kommer syndfloden” er det omdømmet som Statoil arbeider effektivt og systematisk for å huskes for. Men det politiske ansvaret ligger på Storting og regjering.

Fram til juni 2001 var Statoil heleid av staten. Da ble Statoil delprivatisert og børsnotert. I delprivatiserte og børsnoterte selskap er statlig styring en illusjon sjøl om staten sitter med flertallet av aksjene. Når aksjekursen er suksesskriteriet, må slike selskap oppføre seg som ethvert annet børsnotert selskap. Det må ledes slik at de private aksjonærene er fornøyd både med kursutviklingen og utbyttepolitikken til selskapet.

Det var da også hensikten da Stoltenberg-regjeringen i 2001 tvang i gjennom delprivatiseringen av Statoil - mot sterk motstand i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet.

Dermed har vi fått et Statoil styrt av kommersielle hensyn som med alle sine person- og påvirkningsressurser er en målbevisst og mektig motstander for alle som vil ta klimautfordringene på alvor også her hjemme i Norge.

Det er bare i selskap som er 100 prosent statseid, at regjeringer suverent kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes.

Slik ble dessverre ikke Statoil styrt den gang selskapet var heleid av staten. Det var fordi styret ble utstyrt med klare instrukser om at de skulle lede driften utelukkende ut fra ”forretningsmessige hensyn”. Men instruksen var det opp til Stortinget og regjeringen å fastlegge så lenge Statoil var heleid av staten.


Det fins mange eksempler på at det er Statoil som har styrt staten ved viktige veivalg – og ikke omvendt. Det var verken regjeringen eller Stortinget som bestemte at det helprivate oljeselskapet Saga skulle vekk og deles mellom Statoil og Hydro. Det var Statoil-styret som med konsernsjef Harald Norvik i spissen jobba aktivt for å delprivatisere Statoil og legge selskapet ut på børs.

Hvordan styringsmulighetene brukes når et statsdominert selskap forhandler med staten, fikk vi rikelig illustrert da Statoil tvang fram Mongstad-forliket om CO2-rensing av gasskraftverket. Styret kunne vært instruert til å godta en løsning som var langt bedre for miljøet, men fikk full frihet til å sette hardt mot hardt i forhandlingene med regjeringen.

Tjæresandprosjektet i Canada er foreløpig siste lærestykke i statlig avmakt overfor et selskap der staten eier 67 prosent av aksjene. ”Vi kan ikke behandle enkeltsaker på generalforsamlingen” var budskapet fra statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) til kravet om å få Statoil ut av et prosjekt som øker utslippene av klimagasser like mye som hele den norske bilparken.

Etter at Statoil innrømte 19 brudd på miljøvernlovgivningen i Canada – og vil bli dømt for det – vil også den norske staten som majoritetseier bli holdt politisk ansvarlig ute i verden for lovbruddene.

Statoil har også vist liten interesse for å ta i bruk naturgass til industriformål i Norge, for eksempel til petrokjemisk industri. Det eneste som teller, er å tjene mest mulig på å selge olje og gass ut av landet.


SV har god støtte i fagbeveglsen for at staten kjøper seg opp i Statoil – slik at de private eierne etter hvert ser seg tjent med å selge seg helt ut. I så fall ville det bli mulig å styre Statoil ut fra brede samfunnsmessige hensyn. Men det avviser Arbeiderpartiet.

Et statsstyrt Statoil kunne i så fall – i samarbeid med Statkraft – brukes som utgangspunkt for en offensiv satsing på fornybare energikilder her i Norge. Vi er allerede helt i front når det gjelder solcelleteknologi, men både forskningen og utviklingsinnsatsen kan mangedobles. Bølgekraftverk og jordvarme er andre felt der det trengs tilsvarende langsiktig satsing - i tillegg til det som allerede er under utvikling når det gjelder å utnytte vind- og bioenergi.

Det har lenge vært slik at Statoil er en stat i staten Norge med stor makt over norsk nærings- og miljøpolitikk. Dette forholdet mellom oljeselskap og stat nærmer seg nå sitt vrengebilde: Staten Norge framstår som en stat i Statoil, en stat som følger Statoil i tykt og tynt. Med landets statsminister som viktigste informasjonsmedarbeider i Statoil – antakelig den dårligst betalte.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 3. september 2011)