Dramatikken på Island

Hvem bør kritisere en stat der velgerne får avgjøre hvordan de skal komme ut av djup krise?

Onsdag i forrige uke, kvelden før nyttårskvelden, vedtok Alltinget med knapt flertall (33 mot 30) - etter uendelige dragkamper gjennom hele 2009 - å godkjenne den såkalte Icesave-avtalen. Men ville presidenten undertegne lovvedtaket?

Senningen var stor, og regien upåklagelig. Samme dag som Alltinget godkjente avtalen, ble president Olafur Grimsson overlevert 35.000 underskrifter med krav om at han ikke måtte underskrive lovvedtaket..

Presidenten varsla at han ville tenke seg om. I løpet av nyttårshelga var tallet på underskrifter oppe i 55.000. Presidenten tenkte fortsatt. Søndag kveld hadde hver fjerde voksne islending, 62.000 velgere, undertegna. På tirsdag formiddag holdt presidenten sin pressekonferanse der han fastslo at han ikke kom til å undertegne Alltingsvedtaket.

I henhold til forfatningen må det da holdes en folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet. Regjeringen har antyda at en slik folkeavstemning kan holdes 20. februar.


Presset på Island har vært enormt hele det siste året. Icesave-avtalen er politisk filtra sammen både med ei lånepakke som er forhandla fram i regi av IMF og med de forhandlingene om EU-medlemskap som etter planen skulle starte om noen uker.

Store lånebidrag fra de nordiske land er knytta til lånepakka fra IMF. Den har en samla størrelse på 30 milliarder kroner, og til nå har budskapet vært entydig og brutalt: Ingen ting blir utbetalt før Icesave-avtalen er godtatt.

Et tilsvarende budskap er kommet fra alle hold i EU. Medlemskap er uaktuelt hvis ikke Icesave-avtalen kommer på plass.


”Trusselen” fra EU har liten virkning. De islandske velgerne har i tre kvart år med stadig større flertall avvist EU-medlemskap. Jo mer Icesave kobles til mulighetene for EU-medlemskap, jo mer vender velgerne ryggen til EU.

Alltinget vedtok i sommer med to stemmers overvekt å søke medlemskap i EU. Men det er ikke noe flertall for EU-medlemskap på Alltinget. Sju av dem som stemte for søknaden, skyndte seg å markere fra talerstolen at de ville arbeide aktivt mot islandsk EU-medlemskap ved en eventuell folkeavstemning. De sju stemte for å sende en søknad om medlemskap for at den rødgrønne regjeringen ikke skulle bryte sammen, slik at den kunne fortsette arbeidet med å få det islandske samfunnet på fote igjen.


Ikke-underskriften til presidenten har utløst hektisk aktivitet både på Island og mellom mange europeiske hovedsteder.

Mange misforståelser måtte rettes opp. Presidenten sto onsdag kveld fram i et BBC-intervju og forsikra om at Island sjølsagt ville oppfylle alle sine internasjonale forpliktelser. Det er gang på gang slått fast fra alle hold på Island. Det er Icesave-forpliktelsene den islandske regjeringen har forsøkt å utforme på en slik måte at det må bygges inn noen forbehold om at det skal være samfunnsøkonomisk mulig å gjennomføre dem. Men slike forbehold er stadig avvist av den britiske og nederlandske regjeringen.

Ikke-underskriften både skjerper og svekker presset på Island. De første utenlandske reaksjonene var at nå kunne ikke Island vente noen som helst forståelse ute i verden.

Etter hvert er noen av tonene mildere. For hvem kan på prinsipielt grunnlag kritisere en stat som vil la velgerne avgjøre hvordan de vil ta på seg så enorme økonomiske og sosiale påkjenninger som alle borgere på Island må se i øynene?

Islands utenriksminister melder at den britiske regjeringen ikke vil gjøre Icesave til vilkår for IMF-pakka. Den Islandsansvarlige i IMF, Mark Flanagan, har forsikra at utviklingen ikke får noen betydning for IMFs holdning til Island.

Fra norsk side er de første reaksjonene avventende Finansminister Sigbjørn Johnsen holder fast ved den tøffe norske linja, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner for en smidigere holdning.

Den islandske finansministeren Steingrimur Sigfusson er i Oslo i dag (fredag) for å sikre støtte – i hvert fall politisk - fra den rødgrønne regjeringen. ”Det er ikke tilfeldig at jeg kom hit først”- var meldingen hans til media fredag morgen. Så får vi se om det hjalp.

Internasjonal megling er lansert for å nå fram til en løsning som regjeringene på Island, Storbritannia og Nederland kan godta. Eva Joly foreslår at Tyskland og Frankrike burde kunne ta på seg en slik oppgave. På Island er Thorvald Stoltenberg og Martti Ahtisaari nevnt som mulig meglere.


Det er helt uvisst hva som nå skjer på Island. Motsetningene i regjeringen kan bli så store at den bryter sammen. I så fall er det ikke lett å se hva som da kan bli en handlekraftig regjeringskonstellasjon.

Resultatet av en eventuell folkeavstemning er – overraskende nok - heller ikke helt opplagt. En fersk meningsmåling har som resultat at 53 prosent faktisk vil støtte Alltingsvedtaket ved en folkeavstemning. Men her spriker målingene.


Fakta-boks:

Icesave-avtalen pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.

Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skulle den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske regjeringen til å dekke dette garantiansvaret. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024.

Det var denne tilbakebetalingsplanen islandske politikere ville gi noen sikkerhetsventiler – siden det slett ikke er sikkert at den islandske samfunnsøkonomien er i stand til å mestre en så firkanta og fastbanka tilbakebetaling.

For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som en håndfull bankspekulanter har påført landet.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. januar 2010)