Folkefiende nummer én

Goldman Sachs er kapitalmakt på det verste – men bestemmer politikk både i USA og i EU.


Investeringsbanken Goldman Sachs er kalt finanslivets folkefiende nr. 1. Til tross for det er banken en av de viktigste rådgiverne til EU-kommisjonen og til regjeringer i USA når regulering av finansmarkedene diskuteres.

Goldman Sachs har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma resten av verden, har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon, har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og at redningstiltaka kom alt for seint.

Året 2008 var katastrofalt for de fleste finansinstitusjoner, men Goldman Sachs noterte seg for et overskudd på 2,3 milliarder dollar. Overskuddet steg til 11,4 milliarder dollar i 2009.


Om finanssvindelen: 16. april reiste finanstilsynet i USA, The Securities and Exchange Commission (SEC), sak mot Goldman Sachs for at den hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset.

Tidlig i 2007 la Goldman Sachs opp til et dobbeltspill omkring eiendomsmarkedet i USA. Der var mange pådytta lån som det var opplagt at de ikke kunne betale tilbake – lån som ble knadd sammen i store og uoversiktlige gjeldspakker kalt CDO-obligasjoner som så ble solgt videre til dem som ikke skjønte hva de kjøpte.

Dobbeltspillet besto i at det på den ene sida ble inngått et samarbeid med et stort hedgefond som skulle satse store summer på å inngå veddemål imot disse CDO-obligasjonene, dvs. tjene på om de gikk nedenom. På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro.

Både IKB Deutsche Industriebank og ABN Amro gikk etter hvert på store tap som tyske, nederlandske og britiske skattebetalere i siste instans må bære. Men Goldman Sachs tjente på det.


Om matvarekrisa: Enda mer brutalt gikk Goldman Sachs fram under matvarekrisa i 2007-2008. Tallet på sultrammede og underernærte rundt om i verden økte med 100 millioner, og på verdensmarkedet økte matvareprisene dramatisk. Prisene begynte å øke i 2006 og økningen fortsatte til langt inn i 2008. Hveteprisen økte for eksempel til det tredobbelte på to år.

Når prisstigningen ble så voldsom, skyldtes det i stor grad spekulasjon. For dem med ledig kapital ble det fristende å tjene raske penger på å kjøpe opp store matvarepartier i håp om at det ville øke prisene ytterligere, og så selge når prisene var økt. Goldman Sachs var aktivt med – og visste hva de gjorde: ”Uten tvil har økt strøm av fond inn i varemarkedet økt prisene”, var bankens egen oppsummering.

På alle ledd i matvarekjeden har det vært nyttig å kunne finansiere virksomheten i påvente av at produktene til slutt kunne bli solgt til forbrukerne. Men det siste tiåret har de såkalte ”indeksspekulantene” invadert matvaremarkedet med sine veddemål omkring prisutviklingen for de store varegruppene. Slike veddemål fikk langt større betydning for prisutviklingen enn tilbudet og etterspørselen av de ulike matvarene.

Goldman Sachs er en av de fire store indeksspekulantene på råvare- og matvaremarkedene. De andre tre er Morgan Stanley, J.P. Morgan og Barclays Bank. Enten det dreier seg om olje, ris eller hvete er det spekulasjonen som driver det hele. Den underliggende verdien av varen blir i slike situasjoner like uvesentlig som på markedet for brukte frimerker. Det er i spekulasjonen de store gevinstene ligger. Det var langt på vei matvarespekulasjonen som sikra Goldman Sachs armslag under finanskrisa.


Om Hellas: 11 EU-land kom med i EUs valutaunion fra starten i 1999. Hellas var ikke blant dem siden landet hadde for store underskudd på statsbudsjettet og for stor statsgjeld. På ulike vis greide greske regjeringer å skjule den virkelige situasjonen slik at Hellas ble tatt opp som euro-medlem i 2001. Også seinere har det vært viktig å skjule at budsjettunderskuddene og statsgjelda var langt over det som regelverket til valutaunionen tillater.

Goldman Sachs var aktivt med på dette spillet og bidro med å få en milliard dollar ut av det greske statsregnskapet. En serie valutatransaksjoner med fiktive valutakurser førte til at Hellas fikk overført penger som ikke ble registrert som lån. Dette innebar at betaling av renter ble skjøvet ut i tid, noe som etter hvert ført til store belastninger på den greske statsøkonomien. Men Goldman Sachs har tjent penger på det.


Om regulering av finansmarkedet: I 2004 klarte Goldman Sachs å overbevise Bush-regjeringen om at det lille som fantes av regulering burde avvikles. Det var best om investeringsbankene regulerte seg sjøl. Hele verden fikk oppleve hva det førte til. Sjefen for Goldman Sachs, Henry Paulson, ble to år seinere finansminister. To av hans forgjengere som banksjef har også fått ledende regjeringsstillinger, og den tredje ble valgt inn i Senatet.

Slike overganger mellom toppolitikk og næringsliv er like vanlige i EU. I forhold til Goldman Sachs har de gått motsatt vei. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked.

Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, har banken vært med i ekspertgruppene til EU-kommisjonen om finansregulering de siste åra. Banken var med da EU-kommisjonen skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes. Da EU-kommisjonen satte ned en ”høynivågruppe” på sju medlemmer for å få råd om tiltak mot finanskrisa, var en rådgiver for Goldman Sachs én av de sju.

Viktigste kilder:
”The People versus Goldman Sachs”, www.corporateeurope.org
”Sold Out – How Wall Street Betrayed America”, www.wallstreetwatch.org

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. juni 2010)