Sprikende staur i G20

Verdensregjering med god tid sjøl om arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy”


Topplederne for G20 møtes stadig oftere. 26-27. juni møttes de i Toronto og vedtok at underskuddene på statsbudsjettene skal halveres innen 2013 og at statsgjelda ikke skal øke etter 2013.

G20-møtet ga mange løfter, men etterlot få håp om konkret handling. Statslederne vil ”lukke gapet” mellom rik og fattig, øke innsyn, mestre korrupsjon og hvitvaskingen av penger. Men hvordan alt det skal skje, ble overlatt til to arbeidsgrupper å finne ut av.

Ingen fikk det helt som de ville på G20-møtet. Obama sliter med stor statsgjeld, men våger ikke slå på bremsene ennå. Det kan kvele svake tegn til oppgang før de har festna seg. Det er i tillegg naturligvis ingen fordel for USA om markedene i Europa skrumper inn.

EUs sentralbanksjef Jean-Claude Trichet ser det stikk motsatt. Han mener at budsjettunderskuddene må ned for at bankvesenet skal ha tillit til den offentlige politikken som føres. ”Tillit er en nøkkelfaktor for vekst og hvis du ikke har tillit til at den økonomiske politikken er trygg, så får du ingen vekst.”

Men hvordan få veksten i gang igjen når underskuddene på statsbudsjettene skal halveres på tre år? Det vil bety at penger trekkes ut av det økonomiske kretsløpet, at mange offentlig ansatte mister jobben – og dermed inntektene, og at ringvirkninger vil spre seg til mange sektorer i samfunnet.

Sentralbanksjefen får riktig nok støtte av IMF. I fjor var det tilløp til at IMF anbefalte andre løsninger i enkelte land, for eksempel ved å foreslå ekspansive statsbudsjett for å få arbeidsløsheten ned. Men fra februar i år er IMF tilbake på det gamle sporet: Først sunne statsfinanser, så sunne at tilliten til den økonomiske politikken gjenopprettes blant banker og bedrifter, og så er grunnlaget for ny vekst lagt.

G20-lederne erkjenner at oppgangen er ”ujamn og skjør” og at arbeidsløsheten er ”uakseptabelt høy” i mange land. Imens drar USA og EU så godt de kan hver sin vei i den økonomiske politikken.

Vedtaket på toppmøtet kritiseres derfor både for at det spriker, for at det er lite forpliktende og for at det ikke kan gjøres noe mot land som bryter vedtaket.


På ett punkt var enigheten overveldende: Finanslivet må reguleres mye strengere. Politikere fra USA og EU er blant dem som har brukt store ord om hvordan en nå skal hindre banker og andre utlånere i å ta uforsvarlige sjanser – eller ty til rett og slett samfunnsskadelige utlånsmetoder. Men hvordan slå ned på uforsvarlig bankatferd uten å strupe den nødvendige og nyttige utlånsvirksomheten?

Det er enighet om at det er bankene – og ikke skattebetalerne – som må bære byrdene ved framtidige bankkriser. Men hvordan det skal skje, overlates til det enkelte land. Omsetningen kan skattlegges, profitten kan skattlegges, utlån kan skattlegges. Men hvordan skattlegge og hvor mye, det må hver regjering finne ut av – og få flertall for i hvert sitt parlament. Så kan denne bankskatten stå på konto til neste bankkrise kommer.

Slike former for bankskatt er ikke retta mot spekulasjon. Snarere tvert imot. Dette blir en skatt for å holde banker skadesløse hvis det oppstår ei ny bankkrise. Det kan oppmuntre til spekulasjon i stedet for å hindre spekulasjon.

Tiltak som virkelig kunne bety noe mot verdensomspennende spekulasjon, må nødvendigvis ha bred internasjonal støtte. En avgift på finansielle transaksjoner vil for eksempel være mest effektiv hvis den omfatter alle land. Men her er uenigheten stor mellom G20-regjeringene.

IMF har i et innspill til G20-toppmøtet argumentert mot en slik avgift. IMF vil heller ha en avgift på bankvirksomhet, enten på overskuddet eller på omsetningen. Slike avgifter vil også gi inntekter til slunkne offentlige kasser – og hvis en vil, til FN. Men de vil ha liten virkning på dem som spekulerer i stor skala. Da er en avgift på aksjekjøp og valutatransaksjoner det effektive. Den retter seg særlig mot dem som flytter store beløp mange ganger i døgnet.


Siden krisa slo ned høsten 2008 har det vært tre G20-møter der alle har vært enige om å stå sammen i ett og alt. I Toronto brast enigheten. Nå står statene fritt til å velge en politikk som er ”differensiert og skreddersydd” til de nasjonale prioriteringene økonomisk og politisk. ”Våre utfordringer er så varierte som våre nasjoner”, var retorikken som Obama valgte for anledningen.

Vedtakene i Toronto – så omtrentlige de enn er - er bare foreløpige. Endelig vedtak skal fattes i Seoul i november. Der skal har den såkalte Basel-kommisjonen for internasjonalt bankvesen legge fram et forslag til nye kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner. Her er det USA som er pådriver, mens EU holder igjen.

Faktaboks:

Lenge var de G7 – de sju store og sterke som styrte verdensøkonomien fordi de dominerte den. Det var USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. De sto for 60 prosent av all produksjon i verden og kunne regne OECD, Verdensbanken, IMF og WTO som sine styringsredskap.

I Verdensbanken og IMF har de hatt flertall i styrene. Men i WTO har alle land én stemme. Dermed må alle vedtak fattes enstemmig. Det gikk slik USA og EU ville så lenge utbrytere kunne bankes på plass uten alt for stor oppmerksomhet.

Det snudde i Seattle i 1999. Da ville ikke den tredje verden finne seg i diktatene lenger. Siden toppmøtet i Doha i 2001 står forhandlingene om neste generasjon WTO-avtale bom fast. I Cancun i 2003 kunne det se ut som om USA, EU og Japan hadde klart å sprenge Kina, India og Brasil ut av u-landsfronten. Det har gjort forhandlingene mer kaotiske og har ført til at G7 nå er erstatta av G20. 172 av FNs medlemsland er ikke med i G20.

G20 ble formelt stifta i 1999, men har først fått reell betydning de siste par åra. I tillegg til G7-statene omfatter G20 av EU, Argentina, Australia, Brasil, India, Indonesia, Kina, Mexico, Russland, Saudi-Arabia, Sør-Korea og Tyrkia.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. juli 2010)