Kinesiske svaler?

Det kinesiske kommunistpartiet på stram line mellom arbeid og kapital


Nyhetsmeldinger fra Kina bør alltid tas imot med skepsis: Fra et så enormt og mangfoldig land, er alt sant. Men om det som er sant, også er typisk eller vanlig, er umulig å fastslå på avstand.

Når nyheter om kinesisk arbeidsliv spres over hele verden, er det kanskje fordi det er så uvanlig at det blir en nyhet av det. Eller er det slik at nyheten lar seg spre fordi myndighetene ser seg tjent med det?

I vinter gikk det en melding verden rundt om at ti unge arbeidere ved samme fabrikk, Taiwan-eide Foxconn i Shenzhen, i løpet av noen måneder hadde tatt sine egne liv. I media ble søkelyset umiddelbart satt mot umenneskelige arbeidsforhold og levekår. Det var det sikkert grunn til ut fra hva vi ellers veit om industriområdet Shenzhen ved grensa til Hong Kong, byen som har vokst fra landsbygd til Kinas største by med 30 millioner innbyggere på et tiår.

Foxconn har 260.000 ansatte, like mange som det fins industriarbeidere i Norge, og mye tyder på at de har vært behandla slik som andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med, behandler krigsfanger.

I Kina har hundrevis av millioner vært på desperat arbeidsvandring fordi de slåss om alt for få jobber i konkurranse med slavearbeidere, barnearbeidere og rettsløse kontraktarbeidere. Da er det ikke lett å stille krav til lønn og arbeidsvilkår, særlig ikke når det har vært forbudt å organisere seg.

Nylig kom meldingen om at Foxconn dobler lønna. Fra oktober settes den opp til 2.000 yuan i måneden. Ville det skjedd hvis de ti ikke hadde tatt livet av seg? Det veit vi naturligvis ikke, men oppmerksomheten omkring sjølmordene ble en belastning for Apple, Dell og HP som hadde Foxconn, verdens største elektronikkprodusent, som underleverandør.


Andre nyheter har også fått oppmerksomhet langt utafor Kina. Ved en Honda-fabrikk gikk arbeiderne til streik – og fikk månedslønna opp i 1900 yuan, en økning på 25 prosent. Dette utløste streiker ved andre Honda-fabrikker.

Det er kommet mange slike meldinger i det siste. Streiker sprer seg over hele landet. Det meldes også at byer og regioner øker minstelønna. Beijing setter opp minstelønna med 20 prosent.

Det er ikke så bra som det høres – så lav som minstelønna har vært, så mange lønnsnedslag arbeidere har måtet tåle de siste par åra – og så sterk som inflasjonen har vært.

Men det påfallende er at nyhetene om sjølmordene på Foxconn og den vellykte streiken ved Honda gis store oppslag i media –i kinesiske media - innbakt i budskapet: ”Nå må det være slutt på billig-arbeidet”!

Det er utenlandske eiere som brukes som skyteskive i disse ”nyhetene”, særlig taiwanske og japanske. Hensikten er nok likevel at også innenlandseide og vestlige bedrifter skal skremmes.

Men hvorfor skremme?

Da verdensøkonomien tok til å skrante høsten 2008, ble den kinesiske eksportindustrien hardt ramma. Millioner av arbeidere mista jobben og måtte tilbake til den landsbygda de kom fra.

I denne situasjonen la regjeringen hardt om kursen. Økt innenlandsk kjøpekraft skulle erstatte sviktende eksportmarkeder. Bøndene fikk bedre betalt for varene sine. Ledige bygningsarbeidere skal bygge ut offentlig infrastruktur i stedet for å bygge nye eksportbedrifter. En plan om å doble jernbanenettet innen 2020, skal forseres slik at nettet dobles innen 2015.

Høyere lønn i utenlandseide bedrifter passer godt inn i den nye strategien – også om streik må til for å øke lønningene. Sett fra Beijing fins det likevel grenser som ikke må krysses. Lønningene må ikke stige så mye så raskt at det utløser inflasjon. De må heller ikke stige så mye at eksportbedriftene priser seg ut av markedene sine.

Men kinesiske arbeidere har mye å gå på før det skjer. Innen forbrukerelektronikk utgjør lønningene i Kina bare fem prosent av utsalgsprisen i USA. Om lønningene i Kina øker med 40-50-60 prosent, betyr det lite eller ingen ting for prisen til forbruker.


Den eksplosive industrialiseringen i Kina siden slutten på 1980-tallet skapte industrielle øyer i et hav av arbeidsløshet, undersysselsetting og sjølberging. Lenge har øyene kunnet vokse uten å øke lønningene eller bedre arbeidsforholda.

Nå meldes det fra flere hold at bedrifter sliter med å skaffe nok ansatte. Færre søker arbeid, og de finner seg ikke lenger i hva som helst.

Om ikke inntektene på landsbygda har økt så mye enda, så har standardene økt. Stadig flere familier har innlagt vann, strøm, veiforbindelse, kanskje også internett. Ungdommen som drar til kysten på jakt etter jobb, venter høyere standard enn før – påstås det.

Kinesiske samfunnsvitere diskuterer derfor om arbeidsmarkedet i Kina nærmer seg et vippepunkt. Til nå har industri-imperiene kunnet diktere både lønn, arbeidsforhold og boforhold for de ansatte. Den kinesiske landsbygda hadde utømmelige mengder av arbeidsvillig ungdom. Men tallet på ungdom mellom 15 og 24 år vil synke med 30 prosent de neste ti åra.


Til nå har det kinesiske kommunistpartiet opptrådt som verdens største og mest effektive tilrettelegger av kapitalistisk produksjon – med gunstige vilkår for alle som vil investere og med harde reaksjoner mot dem som har vist evne til å organisere grasrota i og utafor arbeidslivet.

I 1982 ble streikeretten tatt ut av forfatningen – akkurat i passe tid før markedsøkonomi og private eiere begynte å skyve til side systemet av statseide og statsstyrte bedrifter. Det er riktig nok ikke forbudt å streike. Men det er forbudt å organisere seg utafor den offisielle fagbevegelsen ACFTU.

Med sin nye linje – hvis det dreier seg om noe annet enn enslige svaler – har myndighetene begitt seg ut på stram line mellom ansatte og bedriftsledelse, mellom arbeid og kapital, om en vil. Til nå har partiorgan og lokale myndigheter oftest støtta bedriftsledelsen i arbeidskonflikter. Det har fagbevegelsen også gjort. Er dette begynnelsen på noe nytt? Eller bare noen svaler?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. juni 2010)