President uten makt

- Er ikke Obama sosialist, så er han i hvert fall islamist


USA står foran kongressvalg 2. november. En tredel av de 100 senatorene er på valg, mens alle 435 i Representantenes hus skal velges for en to-årsperiode.

Etter et valgskred i 2008 har demokratene hatt et klart flertall både i Senatet og i Representantenes hus. Til tross for det har Obama-administrasjonen slitt voldsomt med å få politikken sin gjennom iKongressen. En skamfert helsereform er bare ett av eksemplene.

Blant velgerne har da også stemningen snudd kraftig. Det har lenge vært regna som sikkert at demokratene ville miste flertallet i Representantenes hus og kanskje også i Senatet.

Den nokså hysteriske, og intenst reaksjonære ”Teparti-bevegelsen” omkring Sarah Palin og hennes likesinnede har vært sett på som demokratenes eneste håp. Hvis den vant kampen om de republikanske nominasjonene i mange nok valgkretser, ville en god del sentrumsvelgere likevel stemme demokratisk eller bli hjemme på valgdagen.

Det kan ha vært ønsketenkning. Det sier mye om det politiske klimaet som “Teparti-bevegelsen” er det ekstreme uttrykket for – eller kanskje spydspissen for -, når Newsweek i slutten av august meldte at nesten hver tredje velger er enig i at det er “definitivt” eller “sannsynlig” at Obama “sympatiserer med målene til islamske fundamentalister som ønsker å inføre islamske lover i hele verden”.

*

I dette ideologiske klimaet står USA langt på vei lamma av sitt politiske system. Valg i enmannskretser gjør at den som vil ha noe håp om å bli valgt, må vinne tilstrekkelig mange sentrumsvelgere i tillegg til å få det de måtte ha av egne kjernevelgere fram til valglokalet. Når de så er valgt, blir de del av en kronisk hestehandel mellom de to partigruppene i Senatet og i Representantenes hus. Skal noe til slutt bli vedtatt, må samme politiske løsning ha flertall begge steder.

Midt i ei grunnleggende krise klarer ikke dette systemet å finne fram til noe som kunne fungere som felles løsninger. De republikanerne som vågde å stemme for støtten til bankene i 2008 og 2009, tapte kampen om å bli nominert på ny.

Thomas L. Friedman beskriver i International Herald Tribune hvordan demokraten John Kerry, republikaneren Lindsey Graham og den partiløse Joseph Lieberman mislyktes i å vinne fram med et lovforslag som kunne ha blitt starten på en klimapolitikk og en næringspolitikk basert på lave CO2-utslipp.

Gruppelederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, punkterte initiativet da han fastslo at først måtte de få en innvandringsreform gjennom Kongressen. Reid er i hard kamp for å bli gjenvalgt fra Nevada, og der kunne innvandring bli et hett tema.

Skattekuttene til Bush løper ut ved årsskiftet. Obama har foreslått at de skal føres videre, men ikke for dem som tjener mer enn en kvart million dollar i året – altså rundt halvannen million kroner. Det ble avvist av republikanerne.

*

Det amerikanske samfunnet strever ikke bare med å komme ut av ei alvorlig finanskrise. Arbeidsløsheten har bitt seg fast oppunder ti prosent, klart over de åtte prosent som Obama-regjeringen hadde som valgløfte. I virkeligheten er den reelle arbeidsløsheten langt høyere, fordi 3.5 millioner mennesker har gitt opp å søke arbeid etter at finanskrisa slo ut høsten 2008. Men de regnes ikke som arbeidsløse.

Fra september til oktober forsvant 95.000 arbeidsplasser. Noen flere fikk jobb i privat sektor, men først og fremst i “barer og restauranter”, ifølge International Herald Tribune. Men i offentlig sektor kuttes det hardt både av føderale og lokale instanser, og der er det strategisk viktige jobber som forsvinner. Skoler og universiteter må greie seg med 58.000 færre lærere enn i fjor.

I næringslivet er det overflod på cash (1600 milliarder dollar), men det investeres ikke. Når Obama foreslår offentlige stimulanser, blir det forhalt og blokkert av republikanere og demokrater som ikke vil stemples som sosialister.

Kongressens budsjettkontor kom fram til at uten det støtteprogrammet som Obama fikk i gjennom i fjor, ville arbeidsløsheten vært to prosentpoeng høyere. Men i vår stemte ikke en eneste republikaner for Obamas støttepakke for å få fart i USAs økonomi.


Handlingslammelsen er like stor i klimapolitikken. Det er ikke noe problem å finne argumenter for å redusere USAs avhengighet av olje, både sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i tillegg til miljøhensyn. Men Kongressen er like langt fra en politikk på dette området som før. Det er verken noe flertall for et kvotesystem med kjøp og salg av utslippskvoter, for en offentlig satsing på energieffektivisering og fornybare energikilder – og aller minst for en karbonskatt.

*

Uansett hvilken krise en er opptatt av, er USA inne på en blindvei som det ikke er lett å komme ut av. USA har levd over evne i flere tiår. År etter år har det amerikanske samfunnet forbrukt mer enn det har produsert. Folk flest har hatt en høyere levestandard enn det har vært dekning for i det amerikanske produksjonslivet.

Denne levestandarden har vært finansiert fra utlandet. USA har levd på lånte penger. (Gå inn på www.usdebtclock.org så ser du hvor raskt gjelda stiger fra sekund til sekund.)

Kina og Japan topper lista over kreditorer. De eide i juli 2010 amerikanske verdipapirer til over 800 milliarder dollar hver. At Kina eier så mye, bekymrer både politikere og media i USA. Hva kan en så stor eier finne på?

Faren er antakelig ikke så stor. USA importerer mye mer fra Kina enn Kina importerer fra USA. Det har regjeringen i Beijing ingen ting imot. Det fører til at kineserne skaffer seg stadig flere dollar som kan brukes overalt i verden, men som foreløpig for en stor del investeres i amerikanske statsobligasjoner.

Men en handlingslamma president har lite å stille opp med – på alle områder.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. oktober 2010)