- Den smarte bakveien

Høyreseieren etterlater ubesvarte spørsmål: Hvordan kunne Reinfeldt vinne?

Den svenske modellen for arbeid og velferd har hatt tre grunnleggende kjennetegn.
1. Et arbeidsliv der mer enn 100.000 faglig tillitsvalgte daglig passer på at alt fungerer i henhold til de tariffavtalene – de sentrale og de lokale – som er inngått mellom partene i arbeidslivet.
2. Velferdsytelser som alle har rett til, som er skattefinansierte og der ytelsene opp til et tak øker med inntekten. Dermed har også mennesker med relativt høye inntekter sett seg tjent med den svenske velferdsmodellen.
3. Grunnleggende velferdstjenester som skole, helsetjenester og omsorg for barn og eldre finansieres over skattene og tas hånd om i kommunal regi.

I boka ”Det sovande folket” fra 1993 beskrev Reinfeldt velferdsstaten som en sjukdom som passiviserte det svenske folket. Virkningene var ”fullt sammenliknbare med pest, kopper og aids”. Ingen skulle sulte, men for øvrig ”skal ingen standardkrav skattefinansieres”.

Foran valget i 2006 hadde Reinfeldt og hans strateger innsett at det ikke var mulig å rette et frontalangrep på denne velferdsmodellen. Det ville føre til samme knusende valgnederlag som i 2002.

Reinfeldt angrep derfor fra tre kanter: Styrken og innflytelsen til fagbevegelsen måtte svekkes. Middelklassens tillit til velferdsordningene måtte undergraves. Markedsløsninger måtte framstå som gode alternativ til velferdstjenester i offentlig regi.

Det var ikke det han i valgkampen i 2006 sa at han ville gjøre. Det var heller ikke det de fleste medier fortalte at Reinfeldt faktisk gjorde etter valgseieren i 2006. Fortsatt ble Nya Moderaterna framstilt som ”det nye arbeiderpartiet” som garanterte både jobben og velferdsytelsene.

I regjeringserklæringen sto det da også: ”Vi vil at vår omsorg også i framtida skal være solidarisk finansiert gjennom den skatt vi betaler og fordeles etter behov. Lommeboka skal aldri få styre retten til omsorg.”

Det var ord velgerne gjerne ville høre. En undersøkelse fra våren 2008 viste at 92 prosent av de spurte var villige til å betale mer i skatt for å få en bedre eldreomsorg.

En lederartikkel i Expressen sa det likevel som det var alt i mai 2008: ”Alliansen har valgt en mye smartere vei ved å angripe fagbevegelsen bakveien, gjennom a-kassene. Det har redusert fagbevegelsens medlemstall … og svekket dens forhandlingsposisjon.”

Det ble fem ganger så dyrt å være med i ei såkalt ”a-kasse” og dermed ha rett til trygd under arbeidsløshet.

Fram til 2007 kosta det 90 kroner måneden å være medlem av ei a-kasse. Fra 1.1.2007 økte denne avgiften til 340 kroner. I juli 2008 ble avgiften endra slik at det ble dyrere å være medlem av a-kassa i bransjer der arbeidsløsheten var høy. Det var ofte bransjer der lønningene var lave.

Dette førte til at 500.000 lønnstakere meldte seg ut av a-kassene og står uten rett til arbeidsløshetstrygd. Samtidig ble størrelsen på trygdeytelsene satt ned. Deltidsansatte, sesongarbeidere og andre med svak forankring til arbeidslivet har fått redusert adgang til arbeidsløshetstrygd.

Medlemsraset spredte seg også til fagbevegelsen siden medlemskap i ei a-kasse også var del av fagforeningsmedlemskapet. LO har nå 200.000 færre medlemmer enn i 2006 og funksjonærforbundet TCO 50.000 færre. Det er gjennomgående de som kunne trenge fagbevegelsens mest som har meldt seg ut, de lavest lønte i utrygge jobber.

Det bidro til nedgangen at fagforeningskontingenten ikke lengre ga skattefritak. Dermed ble det med ett slag dobbelt så dyrt å være fagorganisert.

Blir du arbeidsløs, står du svakere enn før. Da blir det ekstra ille at den borgerlige regjeringen har kutta kraftig ned på arbeidsmarkedstiltaka. Det førte til at det ble 50.000 færre arbeidsløse som fikk offentlig hjelp til å finne seg ny jobb gjennom omskolering og attføring.

Yrkesrelevant voksenopplæring måtte også tåle sparekniven. Der forsvant 42.000 elevplasser fra 2006 til 2008.

Inntektstaket i sjuketrygden er satt ned fra 35.700 kroner i måneden til 26.750 kroner. Det betyr at folk med relativt høye inntekter (med månedslønn over 35.700 kroner) ser seg om etter privat tilleggsforsikring. Det kan undergrave viljen deres til å være med på å betale for sjuketrygden til mennesker som trenger det offentlige helsevesenet mest.


Den borgerlige partialliansen gikk i 2006 til valg på at den ikke skulle skjære ned på kommunale tjenester. Tvert imot lovte Reinfeldt at han skulle by over sosialdemokratene ”krone for krone” i bevilgningene til skole, helse og omsorg.

Det ingen velger fikk vite, var at private selskap skulle slippe til både innen helsesektoren, omsorgssektoren og skoleverket, men finansiert over offentlige budsjetter – inntil videre.

Over ti prosent av elevene i grunnskolen går nå i private skoler – mot tre prosent for ti år sia. På videregående nivå er 20 prosent av elevene i private skoler, en femdobling på ti år. Store, kapitalsterke helsekonsern tar over stadig større deler av helsetilbudet. Samme situasjon er det innen eldreomsorgen

På bakgrunn av alt dette, hvordan kunne venstresida tape valget?

Her er tre åpenbare forhold som bidro til at for få velgere hadde tillit til det rødgrønne alternativet.
- Fagbevegelsen var ikke i nærheten av å mobilisere for et rødgrønt flertall på samme måte som norsk fagbevegelse gjorde i 2005 - og den stilte heller ikke synlige krav til hva en rødgrønn regjering måtte gjennomføre for å fortjene støtten fra de fagorganiserte.

- Høyrepolitikken til Reinfeldt er foregrepet av sosialdemokratene hver gang de har hatt regjeringsansvar de siste 15 åra. Det ville ikke være troverdig å angripe denne politikken så offensivt som det krevdes for å slå Reinfeldt tilbake ved valget nå i høst.

- Alternativet til høyrepolitikken ble for veikt. Et eksempel: Reinfeldt-regjeringen har satt ned inntektskatten med 71 milliarder kroner siden 2006, mest til fordel for folk med de høyeste inntektene. De rødgrønne partiene gikk til valg på å ta tilbake 2 av de 71 milliardene.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 2. oktober 2010)