Elever fra før Amin

Gjensyn etter 43 år med et land der ”livet ble lett å miste og umulig å nyte”


Kona mi og jeg forlot Lango College i nord i Uganda i 1967. Elevene våre var den gang 14-16 år. Nå nærmer de seg 60, og vi skulle møte dem igjen. I 35 år, fra 1971 til 2006, har de levd omgitt av en voldelig lovløshet som knapt lar seg fatte. Hvem er de nå, og hva har de blitt til?

De har overlevd villskapen til Idi Amin (se faktaboks), en villskap vi fikk vite mye om også i Norge. Men få fikk vite at folk flest i Uganda fikk det enda verre etter Amin.

Vilkårlig voldsbruk og målrettede henrettelser har bølga fram og tilbake over landet. Det begynte med at langoen Obote fylte hær og politi med folk nordfra, mest fra Lango, distriktet rundt Lira, men også fra Acholi lengre nord. Det var de eneste han stolte på i oppgjøret med bantustammene lengre sør etter statskuppet i 1966.

Det fikk folk i nord merke da Amin tok makta i 1971, særlig de med utdanning og politisk makt. Mange ble drept, andre klarte å flykte, blant annet vår kjæreste afrikanske kollega som vi nå traff igjen etter 43 år.

Da Obote vant tilbake makta med hjelp fra Tanzania i 1979, kom hevnen i form av massedrap på bantuer fra områdene i den sørlige delen av landet. Ikke alt på ordre fra Obote, mye fordi terrorstyret til Obote provoserte fram lokale opprør.

En ny omdreining kom da styrkene til Museveni etter harde kamper klarte å fordrive Obote i 1986. Da var på ny folk fra Lango og Acholi mest utsatt for både målrettede og vilkårlige overgrep.

Men ikke all voldsbruk har hatt retning. I hele tida etter 1971 har bevæpnede bander tatt seg til rette og påført befolkningen lidelser av alle slag. I nord, der elevene våre kom fra, har det vært livsfarlig helt fram til for fire år sia på grunn av herjingene til ”Herrens frigjøringshær” (se faktaboks). Denne hæren starta angrepene sine i 1986 og anklages for å ha bortført eller drept 104 000 barn


Krigshandlingene og lovløsheten brøt ned både samfunn, levekår og mennesker. Under Amin sank gjennomsnittlig levealder fra 50 til 40 år. Tallet på leger og tannleger ble halvert. Tallet på farmasøyter sank fra 116 til 15.

Verre var det at hverdagsvolden økte, både innen familien og i lokalmiljøet. At stadig flere møtte hverandre med mistenksomhet og frykt. “Livet ble lett å miste og umulig å nyte”, som A.B.K. Kasozi sier det i boka “The Social Origins of Violence in Uganda”, en god oversikt over hva som har skjedd i Uganda.


Det var folk med utdanning og i nøkkelposisjoner som har levd mest farefullt i alle disse åra. Elevene våre var 18-20 år da Amin kom til makta i 1971. Vi har derfor i alle år regna med at mange var drept i krigshandlingene.

Vi traff åtte av elevene fra 1967, fem i hovedstaden Kampala, tre i Lira der skolen ligger. De møtte oss med ustyrtelig godt afrikansk humør. Så har det da også gått dem vel i livet: En professor, en direktør i sentralbanken, en med doktorgrad i ingeniørfag, en fra riksrevisjonen, en farmasøyt med apotek i Kampala, en bankmann til, en tidligere fylkesmann og rådgiver for president Museveni, to med jobber innen jordbrukskooperasjonen.

Men ikke alle har vært like heldige. Jeg hadde med klasselister over to av klassene mine, og ingeniøren med doktorgrad hadde imponerende oversikt over elevene i disse klassene. I egen klasse på ungdomsskolen var det bare fire av 37 han ikke visste noe om.

Mange er døde, noen er drept av Amins soldater, flere døde av sjukdom (bla. AIDS), enkelte i trafikkulykker.

Da vi underviste på Lango College, trodde vi at vi utdanna elevene til arbeidsløshet, for det fantes ikke jobber de kunne gå inn i. De utgjorde bare fire prosent av årskullet, var som alle andre vokst opp i jordhytter, men så allerede seg sjøl som elite. Når vi spurte dem hva de ville bli, var et vanlig svar “statsråd”. Elite har de blitt, om ikke på så høyt nivå.

Mange ble lærere, andre fikk jobb i lokalforvaltningen, i helsevesenet og i næringslivet (bare noen få). Yrkene er mange: lege, økonom med jobb i finansdepartementet, politibetjent, fengselsbetjent, forstmann, landbruksveileder, universitetslærer. En har vært i fylkestinget i Lango, en annen har en bror som er parlamentsmedlem, en statsviter var på lag med Obote og flykta til Zambia. Fire har studert i utlandet, i Canada (2), USA og Sovjetunionen,

De åtte elevene vi traff, er nok eliten blant denne eliten. Derfor gjorde det stort inntrykk på oss at flere av dem tar et samfunnsansvar som offentlige myndigheter verken har penger eller vilje til å ta. Et hjem for foreldreløse barn i Kampala, hjelp til jenter misbrukt gjennom år av Konys bander, barnehage, barneskole og videregående skole utafor Lira er noen av eksemplene. Uganda er ikke bare korrupsjon og usolidarisk kamp for å overleve.


Faktaboks:

1962: Uganda endrer status fra britisk protektorat til formelt uavhengig stat
1962-71: Milton Obote er statsminister og gjennomfører statskupp i 1966. Økende hardstyre fører til at flere hundre mister livet.
1971-79: Idi Amin tar makta ved et statskupp, utviser alle indere (75.000) og innfører et blodig vanstyre som raserer samfunnsøkonomien. Henrettelser, massakrer og blind terror kan ha drept så mye som 300 000 mennesker.
1979: Den såkalte ”frigjøringskrigen” fører Obote tilbake til makta med militær støtte fra Tanzania – men også til kaos, lovløshet og sosialt sammenbrudd i store deler av landet.
1980-85: Obote holder seg ved makta i stadig kamp mot lokale opprør. Udisiplinerte hærstyrker bidrar til at tallet på drepte er mer enn 300 000 og kanskje så høyt som én million.
1985-86: Joweri Museveni samler etter hvert motstanden mot Obote i en disiplinert hær, men kampene fører til nye ødeleggelser og store tap av menneskeliv.
Etter 1986: Museveni (”vestens yndling”) stabiliserer situasjonen i sør, men utfordres i nord av Joseph Konys bander (Herrens frigjøringshær) helt fram til 2006. Titusener av barn og unge kidnappes og tvinges inn i ”frigjøringshæren”. To millioner mennesker rømmer landsbyene og søker tilflukt i byer og flyktningleire.


(Artikkelen ble tykt i Klassekampen lørdag 31. juli 2010)