Cuba på stram line

De sosiale ulikhetene øker så dramatisk at det cubanske samfunnsprosjektet er i fare


Noen spredte nyheter fra Cuba har nådd oss de siste ukene: Det åpnes for at flere kan skape sine egne arbeidsplasser, politiske fanger er satt fri, og Fidel Castro har vist seg offentlig seks ganger etter et par års fravær.

Bakteppet er et Cuba stilt overfor enorme utfordringer: De fleste cubanere har trangere levekår enn på 1980-tallet samtidig som de sosiale ulikhetene øker så dramatisk at hele det cubanske samfunnsprosjektet er i fare.

Satsingen på turisme og andre aktiviteter som gir landet sårt nødvendige inntekter i utenlandsk valuta, fører til en knivskarp todeling av inntekter og levekår. Det store flertallet må se på at et mindretall får en levestandard helt utafor rekkevidde for dem sjøl. Dette blir ekstra provoserende i et samfunn der store oppofrelser gjennom tiår har vært tålt fordi de ble båret av alle.

Da Sovjetunionen falt i grus for tjue år sia, forsvant alle livbøyer rundt Cuba samtidig som blokaden fra USA ble skjerpa. Statene i Øst-Europa hadde i 25 år forsynt Cuba både med matvarer og med råvarer og teknologi for industrialiseringen av landet. Billig sovjetisk olje var bonnplanken i energiforsyningen.

Cubansk økonomi var i bortimot fritt fall i første halvdel av 1990-tallet. Nasjonalproduktet falt med en tredjedel. Industriproduksjonen sank til en femtedel av hva den hadde vært, og utenrikshandelen til en fjerdedel. Livreimene måtte strammes kraftig. Men som cubanske økonomer stolt påpeker: Ikke en eneste skole eller et eneste sjukehus ble nedlagt!

De siste 15 åra har økonomien bedra seg, men så langsomt at nivåene fra slutten av 1980-tallet ennå ikke er nådd. Cuba er for eksempel fortsatt avhengig av å dekke store deler av matforsyningen fra utlandet.


Naturkatastrofer har hjemsøkt Cuba som andre land i Karibien og Mellom-Amerika. Landet har en fabelaktig evne til å sikre at liv ikke går tapt ved å evakuere hundretusener av mennesker, men de materielle ødeleggelsene lar seg ikke hindre. Tre orkaner i 2008 gjorde en million mennesker hjemløse og ramma landbruket særlig hardt. Enda mer mat måtte kjøpes i utlandet, og statsbudsjettene har de siste åra vist underskudd på opptil 5 prosent av bnp.

Det gjør det nødvendig med tiltak som monner. Nå tar regjeringen de første små skritt: Statens rolle i økonomien skal reduseres, men foreløpig bare i småbedriftene.

I mai ble det gitt grønt lys for private frisørsalonger og skjønnhetssalonger. De kan fastlegge prisene sjøl – innen fastsatte grenser - men må betale for lokaler, vann og strøm. Slik må det bli også for andre tjenesteytere, sa økonomiminister Marino Murillo. Jord som ligger brakk er delt ut til dem som vil dyrke jorda.

I 2009 var det bare 148.000 offentlig godkjente sjølsysselsatte på Cuba. Den samlede arbeidsstyrken er på 5,1 millioner.

Omstillingen er ikke enkel i et land der ”arbeid for alle” har vært forstått bokstavelig. Garantert arbeid var ett av de grunnleggende løftene fra revolusjonen i 1959. Derfor lyder det provoserende uvant når president Raoul Castro snakker om ”hundretusener av unødvendige arbeidere”.


Den cubanske formen for kommandoøkonomi har lenge vært overmoden for endring. Men kan den endres uten at hele det cubanske samfunnssystemet faller sammen slik det skjedde i Øst-Europa?

”Det er ikke snakk om reformer”, sa økonomiministeren. ”Det dreier seg bare om en oppdatering av den økonomiske modellen på Cuba. Vi kommer ikke til å kopiere markedssosialismen i Kina eller i Vietnam”.

Men én ting er å få flere inn i mer produktivt arbeid. Noe helt annet å håndtere den eksplosive todelingen av det cubanske arbeidslivet. På Cuba var fattigdom og nye påkjenninger i hverdagen til å leve med – så lenge alle var i samme båt. Slik er det ikke lenger. De som jobber innen turistnæringen – eller kan hekte seg på turister og andre med utenlandsk valuta – har inntekter som den vanlige cubaner kan se langt etter.

Det kommer blant annet til uttrykk i at Cuba opererer med to pengesystem, vanlige pesos og konvertible pesos. Folk flest får lønna si i pesos og betaler med pesos. Konvertible pesos er 24 ganger så mye verdt som vanlige pesos. De brukes i alle sammenhenger som angår turister. Turtister må i prinsippet betale for alt på Cuba i konvertible pesos. Der en cubaner kan betale for en øl i pesos, må turisten betale 24 ganger så mye.

Den akutte utfordringen er å få penger overført fra valutadelen av samfunnsøkonomien til vanlige lønnstakere. Hvis ikke det lykkes raskt nok, kan dagens resignasjon og mismot forvandles til noe langt mer eksplosivt.


Til nå har fattigdommen vært likt fordelt – så langt det er praktisk mulig. Den gjennomsnittlige månedslønna er bare litt over 400 pesos. Etter offisiell kurs er det 18 dollar, eller snautt 100 kroner. Mange har ei lønn på 250-300 pesos. Men tall lar seg vanskelig oversette på Cuba.

Basis-matvarer som ris, bønner, poteter, sukker, egg, melk, fisk og noen få kjøttvarer er rasjonert, men selges til svært lave priser i egne butikker. Det samme gjelder såpe, tannkrem og tannbørster. Kiloprisen for ris er 1,50 peso, for poteter 1 peso og for sukker 0.30 peso.

Rasjonene dekker røfft anslått omtrent halvparten av det en familie trenger av mat til en samla pris på 20-40 pesos i måneden for et voksent familiemedlem. (Kildene mine er her svært uenige om samla pris.) Resten må kjøpes på det vanlige markedet. Det kan koste rundt 150 peso i måneden for hver voksen hvis en holder seg til de samme svært nøkterne basis-matvarene.

Ost og kjøttmiddager vil fort sprenge familiebudsjettet for vanlige lønnstakere. Det hjelper at mye er gratis: all utdanning, alle helsetjenester, også tannlegetjenester. Og at husleie, strøm, gass og transport er kraftig subsidiert. Men mange varer er det mangel på – til overkommelige priser. Påfallende mange tiggere ba i sommer om såpe og blyanter – ikke om penger.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. august 2010)