Motkrefter: Kan IS knuses med våpen?

President Bush lovte verden en langvarig krig – og gjorde dermed som al-Qaida ville

Aldri har dilemmaet vært verre. På den ene sida: IS kan ikke få fortsette. Men hvordan? På den andre sida: IS har oppstått. Hvorfor?

Al Qaida gikk det etter hvert an å forstå. Det gikk an å forstå bakgrunnen for at terrornetterket til Osama bin Laden kunne bli til. Og det gikk an å forstå valget av metoder – så hensynsløse de enn var. Likedan var det med terroraksjonen mot Hydro-anlegget i Algerie.

Med IS har terroren spengt alle grenser for hva det er mulig å utfordre. Likevel fins det ei forhistorie som vi alle er del av.

Etter 11. september lovte president Bush en langvarig krig - mot langt flere mål enn Afghanistan. Dermed var veien åpen for å forstå det som hendte – først i Afghanistan og så i Irak – som en religionskrig, gjerne som en krig mellom sivilisasjoner og samtidig som en krig sterkt infisert av det å sikre vestlige interesser i oljeproduserende land..

Både president Bush og Al Qaida fikk det som de ville: Vi venner oss til å oppfatte "krigen mot terror" som en varig tilstand.

Slik måtte det gå når hver krig for å rense et landområde for terrorister, mislykkes. I Afghanistan står Taliban og andre voldsherrer sterkere enn noen gang etter tretten års «krig mot terror». For afghanere flest kan ”freden” etter at de utenlandske styrkene er trukket ut, bli et enda større mareritt. Det hjelper ikke at USA – uten noen som helst folkerettslig forankring – har ført krigen mot Taliban inn på Pakistans territorium.

Det har ikke gått bedre i Irak. Den amerikanske invasjonen etterlater seg et land radbrukket av etniske og religiøse konflikter som har gitt terrorgrupper ideelle vekstvilkår. IS er bare den verste av dem.

Den vestlige militæraksjonen mot Libya bidro til å styrte Gaddafi-regimet, men har utløst et lovløst anarki der våpenmakt preger dagliglivet i stadig større grad.

To lærdommer er mer enn opplagte:

For det første: Går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi vil oppnå - og hva vi ikke vil være med på. Det var vi ikke i Afghanistan – og heller ikke i Libya.

For det andre: Det hjelper ikke stort å føre ”kriger for å verne sivile”. Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Afghanistan, Irak og Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe. 3000 sivile døde i tvillingtårna i New York. Hundretusener er drept etter det.

Hvis internasjonalt organiserte terrornettverk ikke kan bekjempes med bomber og raketter, hva er da alternativet?

Den vestlige “krigen mot terror” bekrefter for dem som vil se det sånn, et verdensbilde der det er en grunnleggende konflikt mellom “vesten” og “islamske” samfunn. Det avgjørende er ikke hvor riktig dette verdensbildet er i ulike sammenhenger (kulturelle, økonomiske, politiske og militære), men om det kan utløse terrorhandlinger fra dem som tenker «ekstremt» nok.

Samtidig kan terrorfaren befeste tilsvarende fiendebilder på vestlig side. Da kan gjengjeldelse framstå som eneste løsning.

Den krigen mot IS som nå forberedes, skal i størst mulig grad føres av styrker fra muslimske land. Dermed håper en at motsetningen mellom “vest” og “islam” ikke skal bli det inntrykket som festner seg. Men USA har i flere uker forsøkt å stoppe IS med kraftig bombing. I tillegg når IS effektivt ut gjennom sosiale medier - til muslimer i hele verden - med sin versjon av krigen.

Det viktigste for terrorister er ikke terroraksjonen, men de reaksjonene som den utløser. President Bush reagerte akkurat som al-Qaida ville etter 11. september. Det er derfor det er så viktig hvordan vestlige land reagerer på terroraksjoner.

Terrorgruppene ser seg tjent med mer konflikt, mer mistenksomhet, mer hat. Det oppnår de altfor lett. Og mer enn det: hver terrorist drept ser ut til å øke rekrutteringen av terrorister. Det er ingen ting som tyder på at organiserte terrornettverk kan bekjempes med bomber og raketter.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må se skeptisk på "solidariteten i NATO". Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjoner bare øker i antall og styrke.

Vi kan velge konflikt og gjengjeldelse. Eller vi kan gjøre denne akutt dramatiske situasjonen til et veiskille: Fra nå av er bare én oppgave viktig: å minske motsetningene mellom fattig og rik på denne kloden.

Det er ingen direkte forbindelse mellom nød og terrorisme. Men hvis vi vil forebygge terrorisme, kan det være langt viktigere å minske den dramatiske forskjellen i levekår mellom Europa på den ene sida og Midt-Østen/Nord-Afrika på den andre enn å føre “kriger mot terror”.

En Marshallplan for oljefattige islamske land av langt større dimensjoner enn den som gikk til europeiske land etter 1945, kan i lengden bli den billigste løsningen også for oss i Europa..

Det er opplagt et langsiktig prosjekt, men ikke mer langsiktig enn utsiktene for en varig “krig mot terror”. For tida er dette ikke noe et kriseramma Europa lett faller for. Men krig og opprustning er heller ikke billig.

Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre kan ta – og så får vi håpe at det etter hvert oppstår en “koalisjon av villige stater” som slutter opp om et slikt prosjekt.

Fra et europeisk synspunkt er raushet overfor nærområdene øst og sør for Middelhavet det rasjonelle ut fra mange hensyn - også som et langsiktig alternativ til stadige “kriger mot terror”.

Lett blir det ikke – verken å planlegge eller gjennomføre. Men det vil det heller ikke bli å forsvare oss mot terrorister med våpenmakt og krig.