Er sanksjoner det rette?

 Bør vi prøve å forstå hvorfor russere oppfatter Ukraina-konflikten slik de gjør?

 Vi er tilskuere til et dramatisk sceneskifte øst i Europa. Krim, folkemassene på Majdan-plassen i Kiev, maktskiftet i Ukraina, separatistbevegelsen i Øst-Ukraina og det geopolitiske maktspillet omkring alt dette er stikkord for noe som kan føre til en langt farligere verden enn den vi har hatt siden muren falt.

 Sjelden har skildringene av det som skjer, stått så steilt mot hverandre. Det heter riktig nok at «krigens første offer er sannheten», men sjelden er det så tydelig som i dette tilfellet.

 Jeg skal ikke begi meg inn på å skille klinten fra hveten i de sterkt avvikende skildringene om hvem som gjorde hva – og heller ikke om hvem som har hatt mest eller minst rett til å gjøre det som de har gjort på Krim, på Majdan-plassen, i Øst-Ukraina.

Hva jeg – og andre her i Norge - måtte mene om slikt, er heller ikke så viktig. Det som kan være viktig, i hvert fall bitte litt viktig, er om vi fra norsk side kan gjøre noe som kan bidra til å dempe det nye konfliktnivået mellom øst og vest, mellom russere og ukrainere, og mellom dem som ser våpenbruk som den nødvendige løsningen.

Eller for å ikke ta i for hardt: hva kan vi fra norsk side gjøre for at vi ikke – uten å ville det - øker konfliktnivået og faren for verre kriger?

Dessverre stoler jeg verken på det bildet som tegnes i Moskva eller på det som tegnes i vest, i Kiev, Brussel og Washington. Det russiske er så primitivt at det er lettest å gjennomskue, men det mest fortvilende er at en på begge sider dramatiserer motsetningene så sterkt at det blir vanskeligst mulig å bygge ned spenningsforholdet.

 Da må ett utgangspunkt være: Konfliktene omkring det som har skjedd i Ukraina har gjort Putin mer populær i Russland enn noen gang. Etter beskyldningene om grov valgfusk ved parlamentsvalget høsten 2011 ble han utfordra av en serie massedemonstrasjoner med til dels over 100.000 deltakere i Moskva. Den stemningsbølgen tok han kverken på ved å ta sterkere kontroll over media og over organisasjonsretten – og ved å arrestere og få dømt både tilfeldige fredelige demonstranter og de mest kjente aktivistene bak demonstrasjonene.

Nå får Putin godkjentstempel fra opptil 87 prosent i meningsmålinger. Det nye fiendebildet fører til at russere flest setter pris på en tydelig og sterk leder. Budskapet hans er: Vi må forberede oss på kraftigere konflikt med et NATO som omklamrer russiske grenser stadig tettere. Derfor har vi økt bevilgningene til forsvaret med femti prosent – og sørga for at USA ikke kan opprette en militærbase på Krim.

Da blir det viktig å vite hvordan russere flest oppfatter konflikten mellom Russland og Ukraina. Og ikke minst: Det kan bli viktig å forstå hvorfor de oppfatter situasjonen slik de gjør.

For et par uker sia gikk jeg langs reolene i to av de største bokhandlene i Moskva – for å få et inntrykk av hva lesende russere får tilbud om av bøker om konfliktene i Ukraina og med Ukraina.

Nær inngangen lå det to svært godt synlige stabler med bøker der Hillary Clinton, CIA og fascistgruppene fra Vest-Ukraina var de giftigste edderkoppene i det nettet som nå ble spunnet stadig tettere om det russiske riket.

Og slik fortsatte det. Det var ikke lett å oppdage bøker som skildrer faktiske samfunnsforhold i disse bokhandlene. Sånn sett var det som å komme tilbake til 1950-tallets norske bokverden. Men jeg fant til slutt halvannen hyllemeter om Ukraina blant de tusener andre hyllemetere om alt mellom himmel (særlig det) og jord.

Det var en håndfull bøker om ukrainsk historie og kultur. Resten av Ukraina-bøkene slo hverandre i svime med samme tydelige budskap: Nå vil de ta oss! De er både sterke og onde!

Det underliggende budskapet må ha vært: Nå må vi forstå faren i tide – og holde sammen. Med dette fiendebildet befestes den samfunnsutviklingen som Putin så systematisk driver fram innad i Russland.

Putin er innad i Russland på høyden av sin makt. Men både Putin og Russland er i en sårbar situasjon. Økonomisk hviler den russiske økonomien på eksporten av olje og gass. Næringslivet for øvrig er forsømt på skjebnesvangert vis – hvis noe skulle skje med olje- og gasseksporten eller med prisen på olje og gass. Politisk hviler makta til Putin på at han fortsatt kan tilby russere levekår som er til å leve med.

For russere flest var 1990-tallet ei sammenhengende krise med en fattigdomsutvikling som ramma millioner av mennesker både tilfeldig og brutalt. Etter århundreskiftet har den økonomiske veksten vært rask samtidig som ulikhetene er enorme.

Middelklassen i Moskva og St. Petersburg lever og oppfører seg som middelklasser ellers i verden – blant annet med ryggen vendt vekk fra de sosiale utfordringene Russland står overfor. Det er denne middelklassen som har mest å takke Putin for, men det er samtidig her motviljen mot Putin er sterkest både når det gjelder manglende demokrati og informasjonsfrihet. Det er her en kan nok språk til at en via internett veit at Putins krisebilde kan føre Russland på farlige veier.

Det er denne middelklassen som leser den eneste avisa som er en tydelig alternativ nyhetskilde, Novaja Gazeta (Den nye avisa). Denne avisa var ny i 1993 og skriver hva den vil – også om Putin. Etter nedskytinga av flyet MH17 brukte avisa hele forsida med overskriften «Tilgi oss, Nederland!» på nederlandsk og russisk.

TV-kanalene er helt i hendene på Putin, og de andre avisene formidler offisielle budskap hver gang det er viktig for makthaverne i Kreml.

Sanksjonene kan tvinge – eller friste - Putin til å stramme inn kontrollen over meningsdannelsen ytterligere. Samtidig er det stor fare for at russere flest ser sanksjonene som en bekreftelse på at Putin har rett når han framstiller USA som den aggressive fienden Russland må ruste seg mot.

Skal vi puste til denne ilden – eller bidra til at russere etter hvert kan endre oppfatninger om hva vi vil dem?

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 16. august 2014)