I 2008 nekta
regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i
gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet
ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77
millioner dollar.
Etter 2008 har
alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning.
Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid
i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.
Daværende
erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til
befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot
at vi får 100 prosent av cyaniden.»
El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.
Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.
En utredning fra
miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er
cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for
forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i
elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir
mer helsefarlig.
Pacific Rim ble i
november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det
er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.
Saka føres ikke
for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet
mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning
knytta til Verdensbanken. Hvorfor?
Den historia er
lang. Her er kortversjonen:
El Salvador har
sammen en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale
med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske
investeringer.
Slike tosidige avtaler investeringsavtaler
fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig
land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler fordi fattige
land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår
over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.
Garantiene går på ofte tvers av den
handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har
kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås,
systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri
noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.
Selskapene kan reise krav om erstatning
dersom det lande de investerer i, vedtar lover eller fatter vedtak som rammer
det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.
Avtalene gir ingen mulighet for stater å
reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne, er derfor makt til å sette
til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter
både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.
Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene
har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til
utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der
regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid
hemmelig hvor mye de har betalt.
I den siste tredjedelen av sakene har
regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet,
for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.
Det var derfor med
henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77
millioner dollar– og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte
Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten»
selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten
av skolebudsjettet i El Salvador.
Slike
erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan, ISCID er ett
av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen
og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot.
Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert
seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt
betalt.
Disse tre opptrer
som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å
betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert
år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø
og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til
selskapers “framtidige fortjeneste”.
Nasjonal
lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av
framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige
investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.
Derimot fant panelet
ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale
lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal
domstol?
Nei. For det
viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i
El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi
utfallet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar