Sigmund Kvaløy Setreng

Det største treet i det norske øko-landskapet har falt

Noen hundre meter fra småbruket i Budal står det et digert bartre på en lysning i skogen. Det har form som en smal, harmonisk og tettvokst kjegle og rager godt over grantrærne omkring. Men det er ikke et grantre. Det er heller ikke i slekt med noe norsk grantre. Det har Sigmund fått undersøkt grundig – både av forstfolk og plantegenetikere. Hvordan kom det dit - som det eneste i Budal, og kanskje det eneste i Norge?

For Sigmund var det et hellig tre: det lå ei djup mening i at det sto akkurat i Setreng-skogen – og han hadde sitt faste rituale: å gå rundt det i samme retning hver gang, var det tre, sju eller ni ganger? Det husker jeg ikke lenger. Men det jeg veit, er at Sigmund var like usedvanlig og like betydningsfull som treet i lysningen oppe i Budal.

Så jeg overlater ordet til Sigmund – fra en samtale vi hadde etter et landsmøte i Nei til EU i 2007:

«Jeg og andre var veldig opptatt av at det ene vassdraget etter det andre forsvant inn i aluminiumsindustrien og den slags ting. Så jeg spurte Magne Midttun som var generalsekretær i Naturvernforbundet: Kan du finne fram til 30 som kan tenke seg å sette seg ned foran en bulldoser? Det gjorde han. Det førte til at «Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern», (snm), ble stifta 24. juni 1969.» (Og dermed til dem som lenka seg fast først i Mardøla og helt nord til Alta.)

Men hvordan ble miljøkamp del av EU-kampen?

«Det var våren 1971 at (snm) med stort flertall vedtok at vi som organisasjon skulle stille oss til rådighet for Folkebevegelsen mot EEC. Det var noen næringsliberalistiske medlemmer som var veldig sinte for det, men det var bare to som meldte seg ut.

Vi var sju stykker som i 1971 skreiv Pax-boka ”Økopolitikk eller EF”. Den ble trykt i 10.000 eksemplar - og ble utsolgt. Vi brukte fenomenet EEC som en eksempelsamling der vi kunne vise hva en økopolitisk analyse kunne bestå i. Og vi dreiv med EEC, EF og EU hele tida.

Så skreiv jeg i 1994 - med god hjelp av Olav Randen – heftet ”Naturens nei - om EU, frihandel og økologisk kaos». Jeg fikk jo veldig mye hetsing både i NRK og i VG. VG lagde et smededikt sammensatt av de latinske navnene på husdyrsykdommer jeg hadde nevnt. Etter tre måneder brøt det ut lungepest i Afrika, og flyplassene ble stengt for flyvninger fra den delen av Afrika. Og i 1995 eksploderte kugalskapen. Det ble slutt på den kritikken."

Hvor tidlig ble du opptatt av de økopolitiske utfordringene. Har du hatt det i deg alltid, eller var det noe spesielt som utløste interessen?

«Jeg hadde et utvekslingsstipend som 18-åring. Jeg brøt av midt i gymnastida og var ett år i Amerika. Etter skoleåret ble vi, ei gruppe europeiske 18-åringer, busset rundt i tre uker. Det var det amerikanske samfunnet som skulle vises fram. Blant annet fikk vi se et vidunder av en gård som produserte melk. Der fikk jeg den første, sterke opplevelsen av det moderne menneskets fremmedgjøring.

Du skjønner, for å prøve å si det kort, mjølkinga foregikk på et roterende gulv inni en svær kuppel av glass. Kyrne kom i puljer dag og natt, for maskinen var så dyr at den måtte gå dag og natt, ikke sant? Så mennesket har tilpasset seg maskinens krav, både menneskene og dyra. Så de ble foret på forskjellige tider av døgnet. Jeg var veldig nysgjerrig på dette her, så jeg tulla meg inn i den tunnelen da jeg plutselig oppdaget at det kom vann overalt. Vi ble altså rensa, og så kunne jeg ikke snu for bak meg kom det en armada av tunge kyr som gikk gjennom tunnelen. Så jeg måtte jo skifte klær.

Men så skjønner du, sightseeingen fortsatte. Så kom vi da inn i et slags parkeringshus for kyr. Jeg så jo at disse dyra var mjølksprengte. Det var nok bare jeg som så det, for de andre var jo fra storbyer i Europa, en var fra Istanbul. Du ser at spenene spriker, så jeg tenkte ikke på å lage noe sirkus, men jeg var ukjent med det moderne menneskets fremmedgjøring i forhold til seg sjøl og dyr og mat og alt mulig, Så jeg gjorde som en refleks, som jeg ofte jeg har gjort hjemme når kyr var på beite. Jeg gikk bort og satte meg på huk og mjølka kua direkte inn i munnen.

Det ble altså oppstandelse. Et par stykker kom bort og dro meg vekk og lurte på om jeg hadde fått solstikk. Noen snakka om å skaffe en lege, og to skreik ende opp og sprang ut. Jeg oppdaga etterpå at det de trodde de hadde opplevd, var nærkontakt med et seksuelt forhold mellom menneske og dyr. Og at jeg var altså helt desperat og gal.

Det var det første støkket jeg fikk, og jeg begynte å tenke: hva er det som skjer med verden?

Men jeg har egentlig vært en blandingsperson. Jeg har alltid vært interessert i naturvitenskap og teknologi, og det førte til at jeg var tre år i flyvåpenet. Jeg gikk på Flyvåpenets tekniske skole og var flymekaniker på Gardermoen. Det var også en sterk opplevelse.

Vi hadde jo et amerikansk jagerfly som ikke var ferdigprøvd fra fabrikken. Bare i løpet av noen få uker mista vi seks flyvere på Gardermoen. Det var en elektronisk innsprøyting av brennstoff som stoppa like etter at flyet tok av. Og på grunn av at vi hadde avtale via NATO med USA, så fikk vi ikke skifta til det britiske utskytingssetet, Martin Baker-setet, som ville ha redda mange norske flyvere. Det var det første politiske sjokket jeg fikk. Vi har mista cirka hundre norske flyvere."

Når var dette?

"Det var 1956-57 tror jeg. De kunne ikke redde seg hvis de ikke var høyt oppe. Hvis de hadde innført Martin Baker-setet, som de etter hvert ble tvunget til å gjøre, kunne du skyte deg ut mens flyet sto på bakken. Du skytes rett opp av en rakett, og så skytes fallskjermen ut av pressluft, så den folder seg ut med en gang.

Det var en forferdelig opplevelse, det var bare en som fikk skutt seg ut. Hadde det vært nå, hadde jeg gjort rabalder. Men jeg var jo ung og liksom litt fortapt i dette militære systemet."

Ble det ikke avisoppslag av det?

"Nei, det ble ingen avisoppslag, men vi mekanikere observerte det jo.»

Seinere nøyde ikke Sigmund seg med å observere hvis det trengtes rabalder, men da var det gjennomtenkt rabalder.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. juni 2014)