På vei inn i ny krise?

Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare seg til fant


FN-rapporten ”The Global Social Crisis. Report on the World Social Situation 2011” (omtalt i Klassekampen 23. juli) fastslår at økonomikrisa har slått hardt ut i store deler av verden.
- 95 land har hatt nedgang i gjennomsnittsinntekten.
- 50-80 millioner flere mennesker lever i ekstrem fattigdom.
- Over 1 milliard mennesker lever i sult. Det er flere enn noen gang.

Enda mer alvorlig er det at feilaktig krisepolitikk fra mange regjeringer, og fra EU og IMF, kan kaste oss inn i ei ny krise som kan sette enda kraftigere spor etter seg.

De fleste regjeringene reagerte raskt da finanskrisa sjokkerte verden høsten 2008. Offentlig støtte til banker og andre finansinstitusjoner bidro til å holde hjula i sving i næringslivet. Siden støtten ble satt inn samtidig i mange land, ble virkningene av finanskrisa langt mildere enn de ellers ville vært. Men de grunnleggende årsakene bak finanskrisa i 2007-8 er det gjort lite med – ifølge FN-rapporten

Støtten til finanslivet har økt statsgjelda til foruroligende nivåer. Allerede på G20-møtet i Toronto i juni 2010 var det enighet om at nå skulle stimulansene vekk. Det var om å gjøre å skaffe balanse i de løpende statsutgiftene raskest mulig og deretter få ned statsgjelda.

Faren er nå at stimulanstiltaka avvikles for tidlig, samtidig som de fleste regjeringene strammer kraftig inn på den offentlige økonomien for å få gjelda ned. Begge deler øker arbeidsløsheten og kan i verste fall kaste verdensøkonomien ut i ny krise, kanskje mer voldsom og mer langvarig enn den som ble utløst høsten 2008.

FN-rapporten lanserer den stikk motsatte krisepolitikken: En aktiv motkonjunkturpolitikk er det som trengs i alle land i krise. Handlingsrommet for en slik politikk må sikres også av IMF og Verdensbanken. Men både IMF og Verdensbanken fortsetter å knytte ”prosykliske vilkår” til den hjelpen de tilbyr, vilkår som forsterker konjunkturtendensene enten de går oppover eller nedover:.

FN-rapporten frykter at alle innstramningstiltaka vil drive verdensøkonomien inn i en langvarig stagnasjon. Investeringene vil holde seg lave, arbeidsløsheten vil ikke gå ned og kan komme til å stige så høyt at stadig flere gir opp å søke arbeid.

Det offisielle tallet på arbeidsløse er økt fra 178 millioner i 2007 til 205 millioner i 2009. Men særlig i utviklingsland er det avgjørende hva som skjer i den uformelle delen av arbeidslivet, der hvor folk livberger seg på måter som ikke registreres i offentlige statistikker, ved svart arbeid eller ved å søke tilbake til slekta på landsbygda.

I stigende grad kan det bli situasjonen også i europeiske land som Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland og i de baltiske statene hvis innstramningene blir så effektive som EU og IMF krever at de må bli.


Erfaringene fra Asia-krisa i 1997-98 viste at det ikke var nok å få arbeidsløse tilbake i jobb. Sosiale sikkerhetsnett måtte også på plass. Mennesker uten jobb måtte sikres et inntektsgrunnlag i form av sosialhjelp eller andre offentlige ytelser. Det bidro til økt kjøpekraft, til økt tilbud av varer og tjenester, og dermed til at flere fant seg arbeid.

FN-rapporten slår fast at inntektssikring og offentlige tjenester ikke er kostnader som samfunn ikke har råd til, men forutsetninger for at samfunnet skal ha råd til dem – hvis de doseres med fornuft. Godt planlagte og gjennomførte arbeidsmarkedstiltak er også ”utgifter til inntekts ervervelse”. De trengs for å få redusert arbeidsløsheten.

Det er heller ikke nok å få like mange i jobb som før finanskrisa. For siden da har titalls millioner nye arbeidsdyktige meldt seg til tjeneste – langt flere enn dem som har forlatt det aktive arbeidslivet på grunn av alder eller uførhet.

I tillegg var veksten før finanskrisa i flere år det som økonomene kaller ”jobbfattig”. Samfunnsøkonomien vokste, men uten at det ble særlig mange nye arbeidsplasser av det.

Utfordringen er å få til det FN-rapporten kaller ”jobbrik” vekst raskest mulig. Det gjelder både utviklingsland der færre er i jobb enn før, men i like stor grad europeiske land der arbeidsløsheten har bitt seg fast på et høyt nivå.

Får en ikke arbeidsløse tilbake i jobb, kan sosiale påkjenninger av alle slag komme til å øke. Det kan utløse sosial uro som kan ende med politiske kriser av uviss karakter og med uvisst forløp. Det er den trusselen som ligger og dirrer under det nøkterne språket i FN-rapporten.


FN-rapporten tar et kraftig oppgjør med påstanden om at det som er bra for veksten i den formelle økonomien også er bra for de fattige. I ly av dette perspektivet kunne regjeringene trygt se bort fra om ulikheten i samfunnet vokste. Men sosial ulikhet hemmer den type vekst som kommer de fattige til gode.

I tillegg bidro økende ulikhet også til å utløse finanskrisa både i USA og i andre land med en stor finanssektor. Midt på 1970-tallet tjente den rikeste prosenten i USA 8 prosent av nasjonalinntekten. Den andelen var tretti år seinere økt til 16 prosent. Så stor konsentrasjon av inntekter på et fåtall mennesker hadde det ikke vært i USA siden 1929, rett før verdenskrisa eksploderte.

Også denne gang ga de enorme inntektene på toppen i det amerikanske samfunnet rom for den spekulasjonen som sprengte alle forsvarlige rammer. De som satt med store formuer, søkte hektisk etter nye investeringsmuligheter på et stadig mer avregulert kapitalmarked. Løftene om profitt var størst der risikoen var størst - dersom bare den økonomiske veksten fortsatte. Det gjorde den ikke.

Når inntekter og formuer er jamt fordelt, dempes omfanget av risikofylt spekulasjon. Det er et sentralt budskap i denne FN-rapporten. Å skattlegge de rikeste hardt, er derfor nyttig på to måter. I dagens situasjon gir det mer penger til slunkne statskasser og kan dermed bidra til å få ned statsgjelda. Som FN-rapporten påpeker, kan det også forebygge framtidige spekulasjonskriser.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6.august 2011)