Alternativ fins!

Økt lønn er ingen kostnad for samfunnet, men kan bli veien ut av krisa


Det har spredt seg et inntrykk av at venstresida står uten svar på den krisa som herjer Europa – og at den ikke har noe alternativ til den krisepolitikken som føres i de fleste land og som med ekstrem brutalitet påtvinges de land som er hardest ramma: Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.

Det er både sant og usant. De sosialdemokratiske partiene har uten motforestillinger slutta opp om den dominerende nyliberale krisepolitikken. Partier til venstre for sosialdemokratene har ikke klart å bryte lydmuren med sine forslag til alternativ krisepolitikk. Fagbevegelsen har protestert stadig mer høylytt, men har ikke utløst noen bevegelse for en alternativ politikk,

Et nummer av International Journal of Labour Research (nr. 2/2011), utgitt av ILO, går i detalj inn på hva en alternativ krisepolitikk kan være – og viser at den har trygt ryggstø i forskning omkring utviklingen i arbeidslivet,

Forfatterne bak ILO-publikasjonen tar utgangspunkt i to viktige utviklingstrekk: Det ene er at lønningene ikke lenger holder tritt med veksten i produktivitet slik det var til langt inn på 1980-tallet. Den såkalte lønnsandelen, den andelen av nasjonalinntekten som går til lønninger, er gått kraftig ned i de aller fleste OECD-land. Profittandelen er dermed gått tilsvarende mye opp.

Det andre er at lønnsnivåene spriker mye mer enn før. De laveste lønningene blir så lave at det sprer seg nye former for fattigdom i mange europeiske land.


Artiklene i ILO-publikasjonen tar et oppgjør med den tradisjonelle nyliberale teorien som ser lønninger som kostnader, ikke som opphav til etterspørsel og enda mindre som pådriver for teknologisk endring.

Når reallønna vokser langsommere enn veksten i produktivitet har det ført til at lønnstakerne ikke har hatt penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester.

To utveier sto åpne: forbruk finansiert av gjeld - og eksport til andre land som kunne kjøpe de varene og tjenestene som det ikke var kjøpere til innenlands.

I alle land i Nord-Amerika og Europa har to ting skjedd: privat gjeld eksploderte samtidig som reallønna stagnerte. Samtidig satsa regjeringene på at det var ekstra viktig å holde lønnsveksten nede for å kunne konkurrere på eksportmarkedene.

Den private gjelda økte fordi så mange ville sikre seg samme goder som ”naboen” både av varer og av bostandard. Det endte med lånefinansierte boligbobler som til slutt sprakk og kasta verdensøkonomien ut i finanskrise.

Når land som handler med hverandre, prøver å bli kvitt det potensielle overskuddet av varer og tjenester ved å eksportere det til hverandre, stopper denne ”løsningen” seg sjøl. Ekstra umulig blir det når reallønna ikke øker i takt med evnen til å produsere varer og tjenester - overalt.

Aller mest umulig blir denne eksportstrategien når alle land – samtidig – bestemmer seg for å kutte offentlige utgifter og holde lønningene nede for å komme seg ut av den krisa som rir verdensøkonomien.


Det meningsløse paradokset er dette: Krisa har på den ene sida ført den nyliberale modellen til veis ende. Likevel skal mer nyliberal politikk føre oss ut av krisa.

Statsgjelda er blitt så stor at den må ned. Lønningene må holdes i et jerngrep for å sikre konkurranseevnen. Økt privatgjeld er ingen utvei. Eksporten må opp, men i alle andre OECD-land føres grunnleggende samme politikk. Det betyr at alle land gjør hverandres eksportmarkeder minst mulige.

Dermed blir det ikke lett å eksportere seg ut av krisa. Og hvis noen klarer det, som Tyskland, er det på bekostning av dem som ikke klarer det. Det ett land har som eksportoverskudd, må motsvares av importoverskudd i andre land. Der fortrenger importen innenlandsk produksjon av varer og tjenester.

De siste 30 år har den kapitalvennlige politikken ført i feil retning. Den har ikke ført til at investeringene har økt, Den har naturligvis ikke ført til at lønningene har økt. Dermed har den økonomiske veksten vært haltende – og vært avhengig av stadig ekspanderende finansnæringer. Det var en ekspansjon på sandgrunn.



Bidragsyterne til ILO-publikasjonen bryter helt ut av den forståelsen som har dominert krisepolitikken i de aller fleste land.

De legger til grunn at under bestemte vilkår er lønnsøkning veien ut av ei krise som den som lammer Europa og USA i dag. Det fins land der økt reallønn og økt lønnsandel fører til vekst, og det fins land der det svekker mulighetene for vekst.

Den første gruppen av land er heldigvis størst – og de nordiske hører til her. Det gjør også Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det gjør også Europa som helhet, men ikke en del mindre eksportorienterte land

En politikk for økt reallønn og økt lønnsandel kan øke produktiviteten av mange grunner – og dermed muligheten også for framtidig vekst i reallønn. Økte lønninger stimulerer/tvinger bedrifter til å innføre mer effektiv teknologi og det bedrer samarbeidsklimet på arbeidsplassen. Det fins lassevis av undersøkelser som peker i den retningen, og artiklene i ILO-publikasjonen går grundig i gjennom hva de viser.

Et sentralt forskningsfunn er at et gjennomregulert arbeidsliv har større virkning på veksten i produktivitet enn på lønnskrava. Det er en av grunnene til at arbeidsløsheten er lav i samfunn med god avtaledekning, trygge faglige rettigheter, høyt nivå på arbeidsmiljøreglene og små lønnsforskjeller.

ILO-publikasjonen framhever Hellas som det ekstreme eksemplet på hva den nyliberale kriseforståelsen kan føre til. De kriseløsningene som EU og IMF påtvinger landet vil gjøre vondt verre.

Men som det konkluderes: Alternativ fins! Mer om det neste uke.

(Artikelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. februar 2012)