- Er det enkleste pistol?

I Mali hjelper ikke de edleste hensikter. Det er konsekvensene som teller.


Da Norge stilte opp med sine seks kampfly over Libya, var det mye vi ikke visste om bakgrunnen for krigen, og det er fortsatt mye vi ikke veit. Men går vi til krig, bør vi være sikre både på hva vi veit, hva vi vil - og hva vi ikke vil være med på. Det var vi ikke i Libya. Det er vi enda mindre i Mali.

Hver krig for å rense et landområde for terrorister, har mislykkes. ”Krigen mot terror” starta for alvor da Bush-regjeringen høsten 2001 gikk til krig i Afghanistan. Etter elleve år står Taliban og andre motstandsgrupper sterkere enn noen gang. For afghanere flest kan ”freden” etter at de utenlandske styrkene er trukket ut, bli et mareritt.

Taliban har i lang tid funnet et frirom i grenseområdene i Pakistan og har åpenbart såpass støtte i den pakistanske sikkerhetstjenesten at det truer den politiske stabiliteten i Pakistan. Uten noen som helst folkerettslig forankring har USA ført krigen mot Taliban over på pakistansk territorium og kan bidra til at landet ender som en ”failed state” uten effektiv politisk styring. Det kan ha enorme konsekvenser langt utover Sør-Asia..

Dronene til Obama kan ta livet av en og annen terrorist, men hamrer samtidig inn budskapet om at teknologisk overmakt gir deg rett til å bruke makta. Det gjør det ikke lettere å stoppe rekruttering til terroristmiljøene.

Det har ikke gått bedre i Irak. Den amerikanske invasjonen etterlater seg et land sønderrevet av etniske og religiøse konflikter og stappfullt av terrorgrupper med forbindelser til andre land.

Den vestlige militæraksjonen mot Libya bidro til å styrte Gaddafi-regimet, men har etterlatt seg et lovløst anarki som ikke peker fram mot ei tryggere framtid for befolkningen. Mye tyder også på at tuaregopprøret i Nord-Mali som ekstreme islamistgrupper har slutta seg til, er en direkte ettervirkning av regimeendringen i Libya.

Det er ingen dristig gjetning at ”kriger mot terror” kan bli et varig trekk i det 21. århundre. Det erkjenner den britiske statsministeren David Cameron når han begrunner støtten til den franske militæraksjonen i Mali med at intervensjonen kan vare ”i mange år, kanskje tiår”. (Guardian 20. januar)

Det hjelper heller ikke stort å føre ”kriger for å verne sivile”. Afghanistan og Irak er eksempler på sivile katastrofer så langt vekk fra ”vern av sivile” som det er mulig å komme. Fortsatt forsvares den vestlige krigsinnsatsen i Libya med de edleste hensikter. Men for ”de sivile” er det konsekvensene, ikke hensiktene, som betyr noe.

Denne kloden er så stappfull av voldsbruk, så forvridd av konflikter og har så mye tilgjengelig teknologi for massedrap, at bruk av vold fort fremmer en voldsspiral uten ende både i omfang og intensitet.


Hvis internasjonalt organiserte terrornettverk ikke kan bekjempes med bomber og raketter, hva er alternativet?

Bakgrunnen for mange av terrorhandlingene er at det er alt for mange som dyrker et verdensbilde med en grunnleggende konflikt mellom “vesten” (vestlige verdier og ulike former for vestlig overmakt) og “islamske samfunn og samfunnsverdier”. Det avgjørende er ikke hvor riktig dette er i ulike sammenhenger, men om dette er forestillinger som styrer handlinger.

Faren er at terrortruslene kan få et omfang – og etter hvert en dramatikk – som befester tilsvarende fiendebilder på vår side. Det kan få vestlige land til å velge konflikt, forskansning og gjengjeldelse som eneste løsning.

En slik utvikling forsterkes av at EU-delen av Europa lenge har stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Ulikhetene i levekår er så enorme at presset mot det rike Europa bare øker. Enhver akutt krise, enten i form av lokal krig, sult eller oversvømmelser kan skylle bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa.

Hvis vi vil forebygge terrorisme, kan det være langt viktigere å minske den dramatiske forskjellen i levekår mellom Europa på den ene sida og Midt-Østen/Nord-Afrika på den andre enn å føre “kriger mot terror”.

En Marshallplan (uten politiske vilkår) for oljefattige islamske land kan i lengden bli den billigste løsningen også for europeiske land.. Det er ganske sikkert et langsiktig prosjekt, og for tida ekstra problematisk for et kriseramma Europa.
Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre kan ta – og så får vi håpe at det etter hvert oppstår en “koalisjon av villige stater” som slutter opp om et slikt prosjekt.

Fra et europeisk synspunkt er raushet overfor nærområdene øst og sør for Middelhavet det eneste rasjonelle. Bare slik kan vi gradvis minske motsetningene mellom oss og islamsk-dominerte samfunn. Og bare slik kan vi hindre at det utvikles en “Festning Europa” med høyteknologisk garantert ugjennomtrengelige grenser for å verge oss mot innvandringspresset.

Hvis vi skal leve opp til de dramatiske veivalg som vil bestemme framtida vår, kan vi ta enda et skritt:

Noen dusin terrorister mista livet ved terroraksjonen i Algerie. Det blir ikke færre terrorister i Nord-Afrika av den grunn. Overalt er erfaringene de samme: hver terrorist drept ser ut til å øke rekrutteringen av terrorister.
Vestlige storkonsern er opplagte mål for terrorhandlinger. Symbolikken er åpenbar. De tapper lokale ressurser for å føre profitten ut av landet. Det kan provosere – og til og med vinne forståelse for terrorvirksomhet mot vestlige mål.

Regjeringen bør derfor pålegge statsbedrifter som Statoil og Telenor å pløye alt overskudd fra virksomhet i fattige land tilbake til samfunnet der virksomheten foregår.

Det forutsetter at Statoil og Telenor på nytt blir heleide statsbedrifter. Det er bare i slike selskap at regjeringen kan styre selskapene ut fra samfunnsmessige hensyn – også om det skulle bety at inntjeningen rammes. Hvis vi har en regjering som vil styre.

(Trykt i Klassekampen lørdag 19. januar 2013)