En regjering å presse

Valget mellom rødgrønt og blåsvart

Dette valget kan gjøre Norge til et land som alle andre i Europa – med desillusjonerte velgere og med regjeringer som velger minste motstands vei mot markedenes, konsernledernes og børsspekulantenes stadig friere spill.

For hvor i Europa fins det et regjeringsalternativ som går til valg på
- at privatisering er en usosial løsning,
- at offentlige tjenester ikke skal svekkes i omfang og kvalitet for å gi plass for skattelettelser,
- at omstillinger i offentlig sektor skal skje ved samarbeid med ansatte og ikke ved konkurranseutsetting,
- at arbeidsmiljøregler og rettigheter for ansatte skal bedres, ikke svekkes?

Svaret er nedslående. Slik er det bare i Norge. I Danmark føres det – i frykt for et Dansk Folkeparti som vårt eget Fremskrittsparti inntil nylig bare har vært en blek avglans av - en politikk så markedsliberal, så miljø-, kultur- og minoritetsfiendtlig at det vekker oppsikt ellers i Europa.

I Sverige vant høyresida en knusende valgseier for tre år sia og bruker den til å gå løs på velferdsordninger og til å undergrave fagbevegelsens maktmuligheter i det svenske samfunnet.

I Storbritannia styrer Brown som Blair før han, i Tyskland Merkel, i Frankrike Sarkozy, i Italia Berlusconi. I de fleste land er valget mellom sosialdemokrater og partier fra høyresida ikke et valg av politikk, men av personer. Begge sider har i et par tiår stått for satsing på markedsløsninger, kutt i velferdsordninger og svakere faglige rettigheter. Over det hele hviler den enorme markedsliberale slagsida av EU.

Det fins ikke et eneste europeisk land der fagbevegelsen har fått til det som norsk fagbevegelse fikk til foran valget i 2005 – at det ble tømra et regjeringsalternativ som lovte velgerne et grunnleggende brudd med den privatiserings- og konkurranseutsettingspolitikken som alle regjeringer sto for siden Willoch kom til makta i 1981.

Denne situasjonen er enestående i Europa – og oppsto ikke fra ei natt til neste. Kimen ble lagt da fagforbund etter fagforbund fra slutten av 1980-tallet måtte komme til den erkjennelsen at på Stortinget kunne en bare få Arbeiderpartiet til å støtte en del sentrale faglige krav hvis en gikk veien om SV.

Langt fra alle saker ble vunnet, ofte ble kompromissene mellom SV og AP langt svakere enn de burde ha vært. Men det ble stadig klarere for stadig større deler av norsk fagbevegelse at under den markedsliberale høyrebølgen gikk veien til innflytelse via SV!

Dette kunne ingen i LO snakke om offentlig. Men da LO sto fram som pådriver for et regjeringssamarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet – og satsa på den ”lange valgkampen” for å vinne flertall for det rødgrønne alternativet - var det et gjennombrudd ikke bare for SV, men også for LO. Fra da av kunne LO stå åpent fram med politiske krav som en eventuell rødgrønn regjering bare kunne imøtekomme hvis Arbeiderpartiet flytta seg til venstre i den praktiske politikken.

Slike krav har LO stilt også foran dette valget. 41 spørsmål er stilt til alle de politiske partiene – og svara er dramatiske. Du finner dem oppsummert på www.lo.no/Documents/Om%20LO/medlemsdebatt/LO_svar-folder2009.pdf. Det er det viktigste bidraget til å klargjøre hva årets stortingsvalg dreier seg om.

Det er to grunnleggende ulike samfunnsalternativ som står mot hverandre ved valget om ti dager. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet står sammen om en samfunnsmodell som forkaster viktige sosiale kvaliteter ved det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti er eneste parti som stiller seg et sted mellom det rødgrønne og det blåsvarte alternativet.

Men det er viktig å huske at det ikke var noen forskjell av betydning på regjeringene til Stoltenberg I (2000-2001) og Bondevik II (2001-2005). Det kan bli like liten forskjell på en eventuell mindretallsregjering av Arbeiderpartiet og en regjering med Erna Solberg som statsminister.

Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.

Valgresultatet og styrken til SV i en eventuell regjering vil ha stor betydning for om regjeringen lar seg presse utafra. Det blir avgjørende at fagbevegelsen holder trykket oppe sjøl om det er SV den er enig med, og at den ikke vikler seg inn i kompromisser innad i Arbeiderpartiets sentralstyre der både Roar Flåthen og Jan Davidsen er medlemmer. Og det blir viktig at miljøbevegelsen retter kritikken og presset mot Arbeiderpartiet og ikke mot SV når regjeringen blir baktung i miljøspørsmål.


Den rødgrønne regjeringen i Norge vekker oppsikt blant sosialister i Europa. At det settes stopp for flere privatskoler, at faglige rettigheter styrkes og ikke svekkes, at drift og vedlikehold av jernbaner ikke konkurranseutsettes og privatiseres, at Posten forblir i statlig eie og at GATS-krav til u-land trekkes, er ikke dagligdags noe sted i Europa.

Nå er det ikke mange europeiske venstreregjeringer som kan strides om hvem som er best i kampen mot nyliberalismen. I tillegg til Norge er partier til venstre for sosialdemokratene i regjering bare to steder - på Kypros og på Island.

Den nye rødgrønne regjeringen er derfor viktig langt utover Norges grenser. Hvis den skulle bli gjenvalgt, vil det sende et signal om at den nyliberale bølgen som har velta inn over Europa etter 1980, faktisk kan stoppes. Taper den valget, er budskapet det motsatte: Den nyliberale offensiven lot seg ikke stoppe sjøl i et land med rikelige statsinntekter og med en fagbevegelse som har krevd en klar venstredreining av politikken – og som i 2005 nærmest innsatte den nye regjeringen.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 5. september 2009)