Valget – det har vi nå

Prøv lokalt, hvis det ikke skjer noe sentralt!

Det holdt – så vidt. Fire nye år har vi fått - nei, det har vi gitt hverandre. Hva bruker vi denne gjensidige, men svært så forgjengelige gaven til? Det er det vi raskest mulig må bestemme oss for.

Rødgrønn politikk kommer ikke av seg sjøl. Rødskjæret og grønnskjæret til regjeringen er tydelig målt mot den norske høyresida, men ikke målt mot de samfunnsutfordringene vi står overfor. Dessuten: både rød og grønn politikk har svak foranking i det regjeringspartiet som gikk fram ved valget.

Arbeiderpartiet hadde to valgkampsaker. Den ene var å fortelle at det kunne gjøres mye for de eldre, de sjuke, de unge osv. for de 20 milliardene som Høyre ville gi i skattelette hvert år – eller for de 70 milliardene som Fremskrittspartiet ville gi bort. Den andre valgkampsaken var å lene seg på det rødgrønne prosjektet som om det var Arbeiderpartiets prosjekt.

Arbeiderpartiet lanserte ingen framtidsprosjekter som kunne vekke entusiasmen for fire nye år. Mange nok velgere valgte likevel Jens som det tryggeste vernet mot Siv.

Jeg skrev før valget: ” Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall, er gjennomslagskraften til fagbevegelsen og miljøbevegelsen avhengig av at Arbeiderpartiet ikke får en enda mer dominerende stilling i ei ny rødgrønn regjering.” Det var ikke slik det gikk.

Innad i regjeringen har velgerne gitt Arbeiderpartiet en sterkere stilling enn til nå. Det er liten grunn til å tro at det vil anspore Arbeiderpartiets statsråder til å friske opp rødfargen og grønnfargen på den politikken som skal føres.

Det betyr at enda mer enn i forrige periode er potensialet for det rødgrønne samfunnsprosjektet avhengig av presset utafra, av debattene utafor regjeringspartiene, av iderikdommen utafor regjeringsapparatet, av de lokale initiativene som kan vise hva som er mulig.

De første par ukene kan regjeringsplattformen påvirkes. Men det må ikke slutte der. Alle som vil noe annet enn å hilse en blågrå høyre-regjering velkommen i 2013, må ikke la de tre regjeringspartiene i fred de neste fire åra. Da er ideer, forslag og handlingsorienterte debatter langt viktigere enn kritikk over alt som ikke er bra nok.

Det beste vernet av gyteområdene i Lofoten er for eksempel et gjennomarbeida opplegg for en næringspolitikk bygd på fornybar energi. Fra alle hold, fra FN-instanser, fra OECD og fra EU-kommisjonen, fra vårt eget lavutslippsutvalg er det lagt fram overbevisende dokumentasjon på at en overgang fra fossil energi til fornybar energi gir jobber til langt flere mennesker og er samfunnsøkonomisk lønnsom alt i et 10-15 års perspektiv.

Denne innsikten må bli lokal og konkret. Også store og små kystsamfunn vil være tjent med overgangen fra det fossile til det fornybare.

Men da må det politiske presset ikke bare komme fra miljøaktivister – ære være dem – men også fra et nettverk av arbeidsgrupper som kan overbevise lokale næringsinteresser, fagforeninger og myndigheter om at lokalsamfunnet og distriktet er tjent med å legge grunnlaget for det næringslivet vi må leve av når oljen tar slutt.

Slik må det jobbes også med andre samfunnsforbedringer som står og faller med det rødgrønne prosjektet slik det burde være – og som det må bli: et prosjekt som utløser entusiasme og initiativ for et samfunn
med små sosiale forskjeller, med et arbeidsliv som også de sårbare av oss kan mestre og med økende toleranse for de utsatte minoritetene blant oss.

De politiske aktivistene i partiene til venstre, inkludert de i AP og AUF som vil noe med det rødgrønne prosjektet, må ut av sine sjølpålagte sosiale båser. Vi må oppsøke pådriverne i eget lokalsamfunn og vi må oppsøke miljøer som vi tradisjonelt ikke jobber i forhold til, i næringslivet, i media, i det mangfoldige lokale organisasjonslivet.

Det kan jobbes for klimavennlig samferdsel i alle kommuner og på mange nivåer i samfunnet vårt. Et mer inkluderende arbeidsliv kan prioriteres høyt også i kommuner, fagforeninger og i lokale næringspolitiske fora.

Rammene for gjenreising av den sosiale boligpolitikken må kjempes fram sentralt. Men krava kan underbygges med kartlegging av lokale behov og med praktiske eksempler på hva som må til.

Ansvaret for å snu utviklingen mot et stadig mer arrogant Forskjells-Norge må ikke bare legges på ensomme riddere som Karin Andersen og på et finansdepartement som stadig finner de gode grunnene for hva det ikke er mulig å gjøre.

Kristin Clemet er opptatt av at vi ikke må heve standarden for de fattige, for da vil flere velge trygd framfor arbeid. Men argumentet kan snus: økte satser for sosialhjelp og andre ytelser vil tvinge arbeidsgivere, både offentlige og private, til å øke de laveste lønningene. Så prøv det lokalt, hvis det ikke rører på seg sentralt!

Kampen mot sosial dumping splitter partiene til høyre fra partiene til venstre klarere enn noe annet vi har opplevd de siste par generasjonene. En viktig jobb er å utfordre lokale Høyrelag og lokale NHO-miljøer slik at de ikke kan vri seg unna det som er mest ubehagelig for dem: De må velge mellom å hilse lønnsdumping velkommen i eget lokalsamfunn – eller å støtte opp om de arbeidsgiverne som står i fare for å bli utkonkurrert fordi de helst vil holde fast ved inngåtte tariffavtaler og en stabil arbeidsstokk?

Slik kunne vi fortsette, felt for felt, utfordring for utfordring. Demokratiet forvitrer, skoletaperne øker i antall, den stadig mer nødvendige internasjonale solidariteten må kjempes fram også lokalt. Min opplisting her er på ingen måte fullstendig.

Hvis slikt politisk arbeid kan utløses, hvis mange nok innser at vi må ta ansvaret for den rødgrønne politikken – hver på vårt sted politisk, geografisk, organisatorisk – da kan det spinkle rødgrønne flertallet legge grunnlaget for et rødgrønt samfunnsprosjekt som kan vare utover de neste fire åra. Det virkelige valget, det står vi foran nå.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 19. september 2009)