Hjelp som hjelper

IMF-lånet på 55 milliarder kroner er ”å vende ryggen halvveis til et Europa i krise”.


”Norge har bidratt med 55 milliarder kroner til kriserammede EU-land.” Det har nok de fleste fått med seg. Det som ikke fortelles med like store bokstaver, er at milliardene er gitt som lån, lån som krever at regjeringene kutter så det svir både i arbeidslivet og på husholdningsbudsjettene.

Utenriksminister Støre begrunna hjelpen med at verdens rikeste land ikke kan vende ryggen til europeiske land i krise, men føyde raskt til at vi kom til å tjene på hjelpen: Lånet skulle jo betales tilbake, og med renter! Riktignok med lavere rente enn kriselanda kunne oppnå på de vanlige finansmarkedene.

Men hva er vitsen med å gi lån til land som allerede har for stor gjeld til at de klarer å betjene den? Og hva er vitsen med å tvinge land til å stramme inn økonomien sin når de trenger vekst for å få folk tilbake i arbeid?


Spørsmålet vi må stille oss her i Norge, er derfor: Er det mulig å hjelpe kriserammede land uten å øke gjelda deres og uten å koble hjelpa med krav om innstramning og privatisering?

Forbausende mye slikt får vi til allerede, uten å løfte en ekstra finger.

For det første: De siste åra har rundt 200.000 arbeidstakere fra EU bidratt til veksten i den norske samfunnsøkonomien. Halvparten av dem kom fra nye EU-land i øst, de fleste fra Polen og de baltiske statene. Nesten en tredel er kommet fra andre nordiske land, men også de fra land med langt høyere arbeidsløshet enn i Norge.

Arbeidsinnvandrerne fra øst har økt Norges brutto nasjonalprodukt med flere titalls milliarder hvert år de siste åra. Sjøl om vi antar at de bare øker nasjonalproduktet med halvparten av det en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker bidrar med, betyr dette et tilskudd til norsk økonomi på minst 40 milliarder kroner i året.

Gigantlånet på 55 milliarder er - i hvert fall så langt - ment som et engangsbidrag. De 40 milliardene kommer som tilskudd til nasjonalproduktet vårt hvert år. Da har vi råd til å gi lån som vi skal tjene på.

For det andre: 60.000 av arbeidsinnvandrerne kommer fra våre nordiske naboland der mange av dem ville vært arbeidsløse – eller ha fortrengt andre som ville ha blitt arbeidsløse. Røft anslått betyr det at vi avlaster våre nordiske naboland for trygdeutgifter i størrelsesorden 5 milliarder kroner i året. Det er det dobbelte av det som Støre regner med å hente inn i renteinntekter på IMF-lånet.

For det tredje: Europeiske land handler mye mer med hverandre enn med resten av verden. De fleste av dem tvinges til å stramme inn økonomien sin brutalt i mange år framover. Det betyr at de gjensidige eksportmarkedene i Europa skrumper. I denne traurige situasjonen er Norge ett av lyspunktene i Europa. Så lenge den norske økonomien vokser, øker også importen vår. Det gir arbeid og inntekt i de landa vi importerer fra.

Norge er nok et lite land i verden. Likevel har vi så stor kjøpekraft at vi er EUs sjette største eksportmarked (etter USA, Russland, Kina, Sveits og Tyrkia). Vi importerer for 3-400 milliarder kroner fra EU i året. Kan økonomien vår vokse med 2-3 prosent i året, øker importen omtrent i samme takt. Det betyr økte inntekter på oppimot 10 milliarder kroner for EU-land som strever med å kutte budsjettene sine til beinet, både de offentlige og de private. Det er fire ganger så mye som vi kan tjene på IMF-lånet.


Så mye får vi til uten å gi lån som de færreste økonomiske eksperter tror kan få kriserammede land ut av krisa. La oss derfor starte det nye året med en idédugnad om hva vi kan gjøre utover å sikre at vi midt i krisa fortsatt kan bo i et land med velstand, vekst og lav arbeidsløshet!

Ett rammevilkår må vi kanskje legge siden Fr.p fortsatt samler velgere: Vi får hjelpe slik at vi her i Norge ikke taper på den hjelpen vi gir. Bedre er vi nok ikke.

Eksempel 1: Når vi tar imot innpå 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum, tapper vi disse statene for arbeidskraft de kunne trenge sjøl. Helsearbeidere og faglærte anleggs- og bygningsarbeidere er for lengst blitt mangelvare i mange land. Vi kunne finansiere helseutdanning og lærlingopplegg i land som nå kutter i alle typer utdanning og opplæring.

Eksempel 2; Vi kunne sende langt flere med lidelser som psoriasis og leddgift til lengre solopphold sør i Europa.

Eksempel 3: Vi kunne – som et midlertidig krisetiltak – gi alle norske arbeidstakere ei ekstra ferieuke. Det ville gi rom for flere arbeidsinnvandrere fra land i krise og føre til flere norske turister langs Middelhavskysten (uten at det rammer norsk turistnæring som også ville tjene på tiltaket).

Eksempel 4: Vi kunne opprette helsesentre på spanskekysten bemanna med arbeidsløse spanske helsearbeidere der hvor særlig mange norske pensjonister (og fr.p-velgere) har slått seg ned. Der står 800.000 leiligheter tomme, og sikkert også bygninger som kunne egne seg som helsesentre.

Eksempel 5: Vi kunne la svenske jernbaneplanleggere og arbeidsløse anleggsarbeidere ta over ”på rot” jobben med å oppgradere jernbanelinjene Oslo-Karlstad og Oslo-Göteborg. Arbeidsløse franske og spanske anleggsarbeidere kunne få opp farten med å bygge dobbeltspor vi så sårt trenger.

Eksempel 6: Vi kunne støtte oppbyggingen av fagforeninger i østlige EU-land langt utover det vi gjør i dag. Det ville på sikt gi bedre lønns- og arbeidsvilkår der øst og motvirke de mest ekstreme formene for hel- og halvkriminell sosial dumping i land som Norge.

Men følg opp idédugnaden utover kvelden og følg opp over nyttår med krav om at dette landet med overflod av penger ”vi ikke kan bruke innenlands”, ikke ”vender ryggen til det kriserammede Europa” slik vi halvveis har gjort med IMF-lånet på 55 milliarder kroner! Alternativet er som kjent å kjøpe utenlandske aksjer som blir mindre verdt jo verre det går med Europa.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31/12-2011)