Kampen om lantanidene

Det kan være opptil 60 forskjellige råstoffer i en mobiltelefon. Slikt blir det storpolitikk av

De ”sjeldne jordartene” (lantanidene) er havna midt i storpolitikken. Det dreier seg om 15 av de 93 grunnstoffene her på jorda med atomnummer fra 57 til 71. Navnet er misvisende for de er verken sjeldne eller ”jordarter”. De er metaller, og de fins nesten overalt, men i så lave konsentrasjoner at det tok tid å finne fram til dem og identifisere dem. Sjøl de to sjeldneste, thuleum og lutetium, skal være 200 ganger mer vanlig i jordskorpa enn gull.

Alle femten er i dag uunnværlige i mange høyteknologiske produkter. De brukes i batterier for elbiler og inngår i datamaskiner, dvd-spillere og mobiltelefoner. Lantan (nr. 57) brukes i kameralinser og som katalysator i oljeindustrien, europium (nr. 63) lager røde og blå farger på TV-skjermer, thulium (nr. 69) brukes i røntgenutstyr og seks av dem brukes i lasere. Neodym (nr. 60) trengs for å lage særlig sterke magneter.

Som regel er det snakk om ørsmå mengder, men i motoren til en elbil går det med en kilo med neodym og i batteriet til bilen mer enn ti kilo med lantan (nr. 57).

Mange sjeldne jordarter ender i militærteknologisk utstyr, og da har det blitt ekstra utfordrende at Kina langt på vei har hatt et monopol på å forsyne verden med slike råstoffer. Så mye som 97 prosent av verdensproduksjonen foregår angivelig i Kina.


Alarmen gikk i USA og EU da Kina våren 2010 begrensa eksporten av disse metallene ganske kraftig.. Eksportkvotene ble kutta med en tredel, og det ble innført toll på all eksport av sjeldne jordarter. Dermed økte prisene kraftig.

Det demper ikke reaksjonene at mange land har innført slike restriksjoner også for andre råstoffer. Ifølge arbeidsgiverforbundet BusinessEurope fins det over 1250 eksportrestriksjoner på råstoffer - med Kina og Russland som ”verstinger”. BusinessEurope appellerer derfor til G20, OECD og WTO om å sørge for full frihandel med råstoffer.

EU-kommisjonen har lenge hatt råstoffilgangen høyt oppe på sin politiske dagsorden. EU forbruker 20 prosent av mineralene i verden, men produserer sjøl bare tre prosent av dem. EU er derfor den region i verden som er mest avhengig av å innføre slike råstoffer.


Sjeldne jordarter fins ikke bare i Kina. De fins også i Australia, Sør-Afrika, India og Kasakhstan – men til nå mindre tilgjengelig for utvinning. Japanske forskere mener at det ligger rundt 100 milliarder tonn sjeldne jordarter – med særlig høy konsentrasjon - på havbunnen i Stillehavet.

På kort sikt rettes de største forhåpningene mot Kanada og Grønland. Et australsk selskap vil mer enn gjerne utvinne sjeldne jordarter i nærheten av tettstedet Nasaq sør på Grønland. Men der fins de sammen med uran, og på Grønland er det vedtatt en lov om nulltoleranse overfor utvinning av uran.

I EU oppfattes også det som stemples som ”miljølobbyen”, som en plage. EU roser seg av særlig store verneområder, og det hindrer gruvevirksomhet. Men ledende talspersoner for EU-kommisjonen har nylig fastslått at det er viktig å imøtekomme industriens behov, ”mens vi unngår de negative virkningene på dyreliv og natur”. Det som trengs er ”tydelige regler” for hvordan råstoffer kan utvinnes i naturvernområder.


Gjenvinning av sjeldne jordarter vil etter hvert bli mer og mer aktuelt etter hvert som kampen om utvinningen strammer seg til. Det har ført til at stadig flere land i Asia og Afrika innfører begrensinger på eksporten av elektronisk avfall fordi de vil gjenvinne de verdifulle råstoffene sjøl.

Men det er konkurransevridning, hevder EU. I en rapport fra EU-kommisjonen i 2010 varsles det at EU skal legge press på land som ”skaper forstyrrelser på de internasjonale råvaremarkedene” for å sikre at de ”underordner seg markedskreftene”. USA og EU har klagd Kina inn for WTO for å få vekk eksportrestriksjonene på disse sjeldne jordartene.

Kampen om råstoffene tar mange former og raser på mange arenaer. Såkalt ”land grab” (ran av jord) innebærer at store landområder stilles til rådighet for selskap fra Europa, USA, Kina og Japan. Kina er sjølberga med svært mange råstoffer, men går likevel aktivt ut for å sikre seg tilgang til råstoffer i andre deler av verden, foreløpig særlig i Afrika.

I WTO har blokken av fattige land klart å stoppe innføringen av globale investeringsregler som ville gi internasjonale storkonsern fri adgang til å vinne fram på bekostning av lokalt næringsliv. Det har ført til et enormt press for såkalte bilaterale investeringsavtaler. Særlig pågående har USA og EU vært for å få til slike avtaler med land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Gjennom EFTA har Norge - i kompaniskap med Sveits - kasta seg inn i det samme kjøret mot fattigere land.

EU presenterte i 2008 opplegget for en systematisk råvarepolitikk der det legges opp til at bistandsmidler må brukes som pressmiddel for å få til bilaterale handelsavtaler med land i andre verdensdeler. Gjennom slike handelsavtaler skal det sikres at EU-selskap får samme vilkår som det lokale næringslivet.

Fattige land trenger sårt investeringer som kan bidra til økonomisk utvikling, og har hatt lite å stille opp med når USA og EU tilbyr avtaler som sikrer deres selskap samme vilkår som lokalt næringsliv. I praksis betyr ”samme vilkår” enorme fordeler for storkonsern med overflod av penger og kompetanse og med solid overtak i teknologi.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 10. desember 2011)