Klima-gambling

Markedet for kjøp og salg av klimakvoter kan bli like sårbart for spekulasjon som finansmarkedene har vært

”Vår rolle er å gjøre regelverket så enkelt som mulig og la markedet bestemme”, det var budskapet fra EU-kommisjonen om markedet for klimakvoter så seint som i mai 2009. Som det ofte sies: - Det var enklere å handle med klimakvoter enn å åpne en bankkonto.

For EU-kommisjonen gjaldt om å få markedet til å vokse i omfang så raskt som mulig. EU-markedet for kvotehandel er nå oppe i en årlig omsetning på 120 milliarder dollar.

Fra starten var handelen på kvotemarkedet tenkt som et ”spot”-marked, et marked der og da: et visst antall kvoter ble budt fram for salg – og salget oppsto når selger og kjøper ble enige om prisen. Kvoter ble levert den ene veien – og penger den andre.

Men markedet for kjøp og salg av klimakvoter får stadig flere likhetstrekk med finansmarkedene. I tillegg til spotmarkedene, der kjøperen overtar det som selges i det øyeblikk handelen er gjort, fins det salg for levering langt inn i framtida. Da kan både selger og kjøper prøve å sikre seg mot framtidige tap med mye av de samme spekulasjonsmekanismene, bl.a. de såkalte derivatene, som har gjort finansmarkedet så uregjerlig.

Dette derivatmarkedet har ført til at kvoteprisen svinger mye mer enn den ville ha gjort på et reint spot-marked. Dermed undergraves ett viktig formål med markedet for klimakvoter. Klimapolitisk var hensikten med dette markedet at bedrifter og energiselskap skulle kunne vite hvor lønnsomt det var å få ned egne utslipp. Da ville de vite hva de kunne tjene på å selge ubrukte kvoter til kjøpere som ikke klarte – eller ville – kutte egne utslipp.

Når markedet for klimakvoter oppfører seg like uforutsigbart som andre spekulasjonsmarkeder, er vitsen med markedet borte.

EU-kommisjonen har derfor jobba med å finne fram til måter for å regulere dette kvotemarkedet slik at spekulasjonssvingningene blir borte eller dempes. Det skal nå lages et sentralt register over dem som handler med klimakvoter. Det foreslås at elektronisk handel må bekreftes over telefon eller e-post og det må gå 24 timer mellom hver handel.

Men da reagerte spekulasjonslobbyen – og særlig på 24-timers-forsinkelsen! Færre kvotesalg ville ramme likviditeten på markedet.

Den viktigste lobbygruppa for klimahandel er IETA, the International Emissions Trading Association. Andre tunge lobbygrupper er EURELECTRIC og ISDA som står for noe så betegnende som the International Swaps and Derivatives Association. Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen BusinessEurope har også gått aktivt ut mot EU-kommisjonens forslag til regulering av markedet for klimakvoter.

En skulle tro at midt i ei krise utløst av spekulasjonsbobler, at lobbyinnsats fra spekulanter ville falle på steingrunn. Men den gang ei. EU-kommisjonen er på defensiven når det gjelder regulering.

Regulering av kvotemarkedet har også sine tilhengere blant kvotehandlerne. Naturlig nok er det blant dem som faktisk driver med klimautslipp. Cembureau (sementlobbyen) ser for eksempel seg ikke tjent med et marked med sterke svingninger i kvoteprisen. Det gjør det vanskelig å foreta langsiktige investeringsbeslutninger.

Det er derfor et klart skille mellom på den ene sida industri og energiselskap som kan ha nytte av å selge og kjøpe faktiske klimakvoter og på den andre sida de som kaster seg over dette markedet for å drive helt vanlig finansspekulasjon og som ikke har bruk for klimakvoter til noe annet formål.

I praksis blir dette skillet mindre klart. Også sementkonsern kan opprette en finansavdeling som går inn på kvotemarkedet for å skumme fløten av et faktisk eksisterende spekulasjonsmarked.

Der det er markeder, er det også kjeltringer. Der det er finansmarkeder, har kjeltringer ekstra lett spill. Skal en hindre at slike markeder går av sporet, som finansmarkedene gjorde for et år sia, trengs det nærgående kontroll og klare regler for hvordan kjøp og salg skal foregå. Det kan bli en like stor utfordring som å bringe finansmarkedene under demokratisk styring.

Men det grunnleggende problemet er likevel at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at kvotesystemet har fått noen betydning for klimautviklingen.

På markedet for klimagasskvoter vil kvoteprisen avhenge av tilbud og etterspørsel. Hvis det er få overskuddskvoter til salgs, vil prisen for ekstra utslipp stige. Er det mange, synker prisen. Systemet forutsetter at den samlede mengden utslippskvoter settes ned år for år i samsvar med den utslippsforpliktelsen landet har påtatt seg.

Dette er teorien for hvordan et slikt kvotemarked skal fungere. I praksis kan det skje mye annet. Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe. Dermed var det bortimot gratis å slippe ut klimagasser utover den tildelte kvoten, og hele kvotesystemet var verdiløst i kampen mot global oppvarming.

Fra 2008 har EU satt den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greier mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de har kvoter til. Kvoteprisen har derfor falt. Kvoteprisen var i forrige uke nede på 9 euro for et utslipp av ett tonn CO2, en bagatell mot det som trengs for monne klimapolitisk.

En altomfattende CO2-avgift som gradvis økes til det nivået som trengs for å få CO2-utslippene langt nok ned, ville av mange grunner vært et tryggere og mer effektivt klimatiltak. Til nå har motstanden mot noe slikt vært enda større enn mot et globalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 26. november 2011)