Fra Durban til Beijing?

Vil klimautfordringene være uløselige inntil energiteknologien er ”Made in China”?

Hvert femte menneske her i verden er kineser. Da er det som det skal være at femteparten av all fornybar energi produseres i Kina. Det var i 2009. I fornybar-sammenheng er det lenge sia – i Kina.

Fornybar energi er enkleste og tryggeste vei vekk fra klimaproblemene. Men mange former for fornybar energi, alt fra bølgekraftverk til solenergi og jordvarme, blir bare billig nok i forhold til kull, olje og gass hvis den nødvendige teknologien utvikles raskt nok i stort nok omfang. Det er den klimapolitiske utfordringen.

Den næringspolitiske utfordringen – også for Norge - er at de bedrifter og land som utvikler teknologien for fornybar energi raskest og best, er de som skaper arbeidsplasser som kan mestre den internasjonale konkurransen om et tiår eller to. Det overser våre egne fossilenergi-entusiaster i Statoil og regjering fullstendig.

De i USA og Europa som i dag satser så fossilt at de kaster seg over alt som kan tappes for olje – om det så er oljesand eller oljeskifer, kan snart overrumples av en energiteknologi som bærer merkelappen ”Made in China”.



Kina har på noen få år drevet fram fornybar energi i rekordfart. Omfanget og farten snur opp-ned på forretningsstrategier og energipolitikk i store deler av verden.

Her i Norge raser REC-konsernet sammen. Kina har i noen år økt produksjonen av solcellepaneler så voldsomt at de store, kriserammede markedene i Europa og USA slår like voldsomt tilbake.

Solcellepaneler hoper seg opp i lagrene både hos produsenter og grossister. For tida lages det dobbelt så mange solcellepaneler som det selges. Dermed faller prisene. I deler av verden kan solcellepanel snart konkurrere prismessig med strøm fra kull- og gasskraftverk.

For solcellebransjen er overproduksjonen og prisfallet dramatisk. Profitten i bransjen har falt eller fordufta helt, bedrifter går konkurs. Konkurransen er global på tvers av landegrenser og energibærere, og da blir det handelskonflikter og storpolitikk av det.

I USA har solcellebransjen krevd anti-dumping-tiltak mot importen fra Kina. Obama-regjeringen ser heller ikke med begeistring på at en fornybar energiløsning er blitt så billig. For Kina er angrep det beste forsvar: kineserne krever at WTO må se litt nærmere på subsidiene til solcellebedriftene i USA.


Om prisene på solcellepaneler har falt, så stuper likevel salget av solcellepaneler. Det stuper særlig mye her i Europa fordi subsidier kuttes. I mange land hadde solcelleanlegg offentlig støtte, ikke de små til hyttebruk, men store anlegg som skulle monne i energibalansen. Krisa fører til at regjeringene ikke har råd til å subsidiere fornybar energi like mye som før.

Det bidro til å ramme REC. Store deler av salget gikk til Tyskland. Der var subsidiene særlig høye. En løfterik bransje kan bli kjeppjagd fra Norge fordi næringsministeren ikke tenker langsiktig nok verken om miljø eller om arbeidsplasser – og søker ly bak en EØS-avtale som forbyr å hjelpe bedrifter også over ei kortvarig kneik.

I EØS er nasjonalisering eneste gjenværende virkemiddel i slike situasjoner. Det behøvde ikke en gang legges opp til en varig nasjonalisering – slik det heller ikke ble da DnB ble tatt over av staten under bankkrisa i 1991-92.


Ingen steder er miljøutfordringene så enorme som i Kina. I store deler av landet bor folk så tett at luft, vann og jord er fullstendig overbelasta av forurensning. Den lokale luftforurensningen har lenge vært enorm, særlig i fyringssesongen da røyken fra millioner av koksovner kommer i tillegg til forurensning fra industri og transport.

Kull er fortsatt den dominerende energibæreren i Kina. Fornybarsatsinga starta så smått på 1980-tallet med minivannkraftverk, vindmøller og solfangere for isolerte landsbyer.

I dag er Kina verdens største produsent av vindmøller. Noe går til eksport, men de fleste settes opp i Kina. Fra 2007 har vindkraftproduksjonen dobla seg hvert år, foreløpig fram til 2011.

40 prosent av solcellepanelene i verden ble i 2009 lagd i Kina. Produksjonen har økt kraftig siden da. Panelene ble lenge bare produsert for eksport. Det var ikke bygd opp lavspenningsnett som kunne samle opp strøm fra titusener av paneler. Men fra 2008 er stadig flere solcellepaneler kobla til lokale nett.

Foreløpig kan det se lite ut med Kinas 160 megawatt solstrøm (i 2009) sammenlikna med Tysklands 3.800 megawatt. Men om ni år skal en ha nådd 20.000 megawatt.

Den enkleste fornybarteknologien, solfangerne (som varmer opp vann direkte), domineres enda mer av Kina. To tredjedeler av alt soloppvarma varmtvann i verden er kinesisk. Mer enn hver tiende husstand får varmtvannet sitt fra solfangere, og disse solfangerne hadde i fjor et samla areal på 160 kvadratkilometer.


Men det stopper ikke der. Ett framtidsprosjekt er å legge solceller inn i overflaten av bygningsmaterialer slik at hele vegger blir sammenhengende kraftverk.

Et annet er å se vindmøller og elbiler i sammenheng. Siden vindmøller bare leverer strøm når det blåser, er det viktig å kunne lagre strøm til vindstille dager. Det fables om IT-styrte løsninger for å lade opp mange nok millioner elbiler mens vinden blåser og sola skinner – for å unngå opplading når det er skya og vindstille.

Det fortelles at Mao en gang kommanderte alle kinesere til å slå på lokk dag og natt et par døgn slik at alle spurvene (som åt opp for mye av kornhøsten), falt utmatta om på bakken. Den historien er kanskje apokryf. Det er ikke sikkert at historien om fornybarsatsingen blir det.

Men mye kan kjøre seg fast i Kina, både økologisk og sosialt. Den enorme veksten kan stange mot miljøvirkninger som overvelder all miljøpolitikk. Og den økonomiske ulikheten kan vokse så hemningsløst at den utløser et sosialt og politisk kaos som feier til side all styring fra Beijing.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 3. desember 2011)