Hvorfor 30 milliarder?

Mål: Soria Moria III Island vil ha ansvaret for det globale finansraset prøvd rettslig. Vil ikke vi det?

De nordiske regjeringene har inngått en avtale med IMF om ei lånepakke til Island på 5,1 milliarder dollar. Med dagens kurs svarer det til i underkant av 30 milliarder norske kroner. Den norske andelen er på 675 millioner dollar, med dagens lave dollarkurs i underkant av 4 milliarder kroner.

Tragedien for Island er at denne lånepakka bare kommer til utbetaling hvis Island overholder den såkalte Icesave-avtalen med Storbritannia og Nederland.

Som filial av den islandske storbanken Landsbanki tilbød nettbanken Icesave så høye renter at den på to år fikk 400.000 innskytere, de fleste briter og nederlendere. Da den gikk konkurs for et år sia, var det umulig for det islandske samfunnet å dekke innskudd som til sammen var nesten like store som det islandske nasjonalproduktet.

Harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen førte til en avtale om at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro, mot at regjeringene i Storbritannia og Nederland dekker innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.

Det er EØS-avtalen som fører til denne delingen av ansvar. Den gir innskytere rett til å få dekt innskudd opptil 20.887 euro hvis en bank går konkurs. Det betyr at Island må ut med rundt 32 milliarder norske kroner for å dekke sin del av garantiansvaret.

Den islandske regjeringen erkjenner at Island normalt ville ha et slikt garantiansvar. Men den argumenterer for at den aktuelle finanskrisa har så globale årsaker at det er helt urimelig at det lille islandske samfunnet skal påføres så enorme påkjenninger.

Siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, skal den islandske regjeringen få lån fra den britiske og nederlandske til å dekke garantiansvaret sitt. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent – altså til nærmere 50 milliarder norske kroner. Det er godt over halvparten av det islandske nasjonalproduktet slik det var før krisa slo ut.

Den islandske regjeringen har derfor satt mye inn på at hele Icesave-avtalen må bringes inn for EFTA-domstolen, den domstolen som er øverste domsinstans innen EØS.

Den vil prosedere på at et lite land som Island med 320.000 innbyggere ikke kan pålegges å dekke så stor del av tapene til 400.000 utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der hele banksystemet har brutt sammen – både globalt og på Island.

Det er del av prosedyren at det islandske samfunnet ikke kan påføres enorme skadevirkninger i lang tid framover for at britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.

IMF har dessuten sin del av ansvaret for at islandsk økonomi gikk helt av sporet. I sine årlige gjennomganger fastslo IMF helt fram til da verdensøkonomien gikk av hengslene høsten 2008 at islandsk økonomi er ”misunnelsesverdig” og at ”bankene har nok kapital til å stå imot ekstreme kreditt- og markedssjokk”. Det bidro naturligvis til at utenlandske innskytere satte inn så betydelige beløp i Icesave.

Som Eva Joly påpekte i den artikkelen som sto i Aftenposten og mange andre europeiske aviser 1. august: Det er hemningsløs avregulering av finansmarkeder fra myndigheter over hele verden som førte til finansraset, en avregulering som IMF og EU var med på å drive fram. Nå er internasjonal solidaritet det minste en kan forlange for å hjelpe de menneskene som er hardest ramma av et ras de ikke sjøl har utløst.

Ut fra slike betraktninger har Island vært uenig i det juridiske grunnlaget for Icesave-avtalen og ville ha hele avtalen opp for EFTA-domstolen. IMF har kontant avvist å vente på en slik rettslig prøving etter tungt press fra den britiske og nederlandske regjeringen. De nordiske regjeringene – også den norske – har kjørt samme tøffe linje overfor Island.

Brutal overmakt har pressa den islandske regjeringen inn i ei knipe som den ikke kan vri seg unna ved egen hjelp. På den ene sida tvinger Icesave-avtalen Island til å betale 7-8 prosent av sitt løpende nasjonalprodukt hvert år (!) mellom 2016 og 2024 til utenlandske innskytere. På den andre sida faller hele lånepakka til IMF og de nordiske statene på rundt 30 milliarder kroner vekk hvis Island ikke godtar Icesave-avtalen.

En rettssak ville ta tid, sikkert flere år. Et kortsiktig norsk lån på størrelse med lånepakka til IMF og de nordiske regjeringene, dvs. rundt 30 milliarder kroner, ville gi Island muligheten til å greie seg uten IMF-pakka inntil Icesave-forpliktelsene er prøvd rettslig.

Foreløpig er Færøyene eneste land som har gitt lån uten å kreve at Island godtar Icesave-avtalen. Lånet er på godt over 300 millioner norske kroner. Denne solidariteten til Island er i samsvar med hvordan fiskere har kausjonert for hverandre i generasjoner langs kystene våre når noen var i knipe.

Fattiglandet Polen har også vært rausere enn de nordiske regjeringene. Den polske regjeringen krever riktig nok at Island godkjenner Icesave-avtalen. Men renta er satt så lavt som to prosent fram til 2015 og bare 1,3 prosent deretter på et lån på èn milliard norske kroner!

Russland trakk derimot på torsdag et lånetilbud på drøyt 3 milliarder norske kroner med henvisning til at deres egne statsinntekter svikter så dramatisk.

Den unnskyldningen har ikke den norske regjeringen. Foreløpig begrenser den norske støtten seg til en kredittavtale som gir den islandske sentralbanken rett til å hente inn inntil 4 milliarder norske kroner. De 30 milliardene Island trenger, endrer ikke hverdagen til noen av oss her i Norge.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. oktober 2009)