Det lysner i øst

Sosial uro og spontan organisering tvinger fram et bedre arbeidsliv i Kina

1.august i fjor satt fire kraftverkarbeidere fra Hunan ved inngangen til det mest prestisjefylte universitetet i Beijing, Tsinghua universitet, mens studenter i strie strømmer gikk ut og inn. De fikk den oppmerksomheten de var ute etter da de tok fram en kjøkkenkniv og etter tur skar av seg tuppen på lillefingeren.

Det var en desperat protest mot at de sammen med 15 andre var sagt opp fra de faste jobbene sine i et fylkeskraftverk og var overført til et slags vikarbyrå med tilfeldige oppdrag og lavere lønn. I mer enn to år hadde de prøvd utallige instanser, og møtt byråkratiske og juridiske stengsler overalt.

Det er ingen sak å samle hundrevis av slike skrekkhistorier om kinesisk arbeidsliv fra engelskspråklige nettsteder som www.clb.org (China Labour Bulletin) og www.chinalaborwatch.org. Men viktigere er det at på de samme nettstedene trer det fram et helhetsbilde med langt mer oppmuntrende perspektiver.

Knapt noe sted i verden har hverdagsklassekampen i det siste ført til så løfterike resultater for så mange som i Kina. Tilbakeslagene er mange, og sikkert bitre for dem det rammer. Men de mange små og store seirene demper nå fattigdommen og umyndiggjøringen blant de kinesiske arbeidermassene langt mer effektivt enn myndighetene kunne få til gjennom politiske vedtak.

Årsaken er enkel. Det begynner å bli knapphet på arbeidskraft i mange regioner og mange bransjer. Det gjør at arbeidsfolk ikke lenger kan bys hva som helst av lønn og arbeidsvilkår.

Offentlige myndigheter lokalt og på riksnivå kan heller ikke stå fram med samme ufølsomhet overfor hvordan millionene av arbeidstakere tenker og handler. Overgrep i arbeidslivet blir nå slått opp også i offisielle media.


Kjempekonsernet Foxconn, som med sine 200.000 ansatte leverer elektronikk bl.a. til Apple, Dell og HP, fikk i fjor vinter oppmerksomhet over hele verden på grunn av en serie med sjølmord blant de ansatte. Det førte til høyere lønn, men fortsatt under den lokale minstelønna, og enkelte forbedringer i arbeidsvilkåra.

Foxconn holder til i Shenzhen, det enorme industridistriktet med 30 millioner innbyggere like nord for Hong Kong. I fjor sommer meldte konsernledelsen at lønningene skal økes på ny, nå med 30 prosent. Det skjedde en måned før den offisielle minstelønna i Shenzhen skulle økes med 20 prosent.

Meldinger om slike lønnsøkninger kommer nå fra alle vekstområder i Kina. To forhold ligger bak. Det viktigste er at arbeidsmarkedet strammer seg til. Men protestviljen blant ansatte har også økt.

Kinesiske arbeidstakere har i dag verken rett til å organisere seg på fritt grunnlag, til å forhandle kollektivt eller til å streike. Likevel streiker de, og hvis mange nok lager bråk, kan det føre til forhandlinger med bedriftsledelse og lokale myndigheter.

Lokale myndigheter har inntil nylig vært en trygg støtte for arbeidsgiverne, særlig i utenlandsk-eide bedrifter. Det er de lave lønningene som et par tiår har sugd utenlandske investeringer til Kina. De lokale partipampene har sterke egeninteresser både politisk og økonomisk av at profitten er stor nok til at bedriftene har gode vekstvilkår. De har derfor vært aktivt med på å holde lønningene nede.

Det kan komme til å snu. Frykten for sosial uro tvinger i dag både sentrale og lokale myndigheter til å sette inn press særlig mot utenlandske arbeidsgivere. Dem er det mange av. Bare i Schenzhen-distriktet har 55.000 Hong Kong-bedrifter etablert seg og har der en samla arbeidsstokk på 10 millioner.

Også i offisielle media diskuteres det nå åpent om reelle lønnsforhandlinger er en forutsetning for å roe ned situasjonen i arbeidslivet. En talsmann for sentralledelsen i Beijing, Tan Haojun, har advart utenlandske bedriftsledere mot å ta for gitt ”toleransen, lydigheten og fliden” til kinesiske arbeidere. Skal de få ro på arbeidsplassen, kan de ikke lenger behandle fagforeningen som et redskap for å ”presse blod og svette” ut av arbeiderne sine. (www.clb.hk/en/node/100657)

I tidsskriftet Liaowing, organet for det offisielle nyhetsbyrået Xinhua, har det et års tid vært argumentert for at et system med reelle lønnsforhandlinger må til for å dempe uroen i arbeidslivet.

Men da må både sentrale og lokale myndigheter jobbe aktivt for at det ikke skal være slik at ”fagforeningen er redd for å snakke og ledelsen ikke vil snakke”. Det sies rett ut fra offentlig hold at ”fagforeninger må bli mer uavhengige av bedriften og tillitsvalgte må bli mer uavhengige av arbeidsgiveren for at konflikten mellom arbeid og kapital skal mildnes”.


Verdenskrisa slo hardt inn i Kina, mest direkte mot de eksportbransjene som har ført an i den økonomiske veksten. Mange bedrifter ga opp eller gjennomførte kraftige nedbemanninger. Arbeidsløse strømte i store skarer tilbake til landsbygda.

Det førte til harde kutt i lønningene i mange bedrifter. Men lønnsnedslaga var midlertidige. Alt høsten 2009 var lønningene på vei oppover igjen i de industrialiserte vekstområdene langs kysten.

Der må lønningene opp også fordi det skal mer til enn før for å få folk til å flytte fra hjemdistriktet sitt Mange bedrifter har derfor flytta innover i landet. Der er det lavere lønnsnivå og billigere tomter enn i kystdistriktene.

Men bildet av Kina som et så enormt lavlønnssluk at det tvinger sitt lave lønnsnivå inn på store deler av verden, kan snart bli misvisende. Inntektsdata kan tyde på at kinesiske arbeidstakere har hatt en klar vekst i reallønn i hvert fall fra midt på 1990-tallet. Veksten har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Det gjelder både innen industri, gruver, byggebransjen, transport og tjenesteyting.

Det kinesiske samfunnet har fortsatt mange både akutte og kroniske utfordringer, ikke minst på miljøområdet. De sosiale utfordringene er også enorme. En fersk undersøkelse fra Beijing viser at folk der opplever de økte inntektsforskjellen som ”uutholdelige”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. januar 2011)