Gjeldskrisa sprer seg

Krisepakkene til EU og IMF har bare løst kortsiktige problemer

De europeiske finansmarkedene roa seg i jula. Noen trodde det lovte godt. Det gjorde det ikke. Etter nyttår strømmer faremeldingene fra oss fra alle kanter. Nettstedet www.eurointelligence.com følger utviklingen fra dag til dag. Her er noen av bekymringene tirsdag og onsdag i denne uka:

Wolfgang Münchau i Financial Times fastslår på tirsdag at finansmarkedene nå for første gang vurderer vest-europeisk økonomi som mer risikofylt enn den øst-europeiske. Det eneste ledende politikere er enige om, er at krisa vil korrigere seg sjøl bare en sikrer likviditeten til bankene. Det har vist seg som ønsketenkning.

Krisa rammer ikke bare små land i periferien av eurosonen. Siste uke havna Belgia på det finansielle sklibrettet. Den belgiske statsgjelda er i ferd med å bli større enn nasjonalproduktet. Det kan bli katastrofalt i et land som har vært uten regjering i snart et halvt år, og der fransk- og flamsktalende lammer hverandre i en konflikt som truer med å sprenge landet i to.

Italia kan bli neste land som kan få krisestemplet på seg. Statsgjelda er nesten like stor som den belgiske, og regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut på salg. Politisk er situasjonen like perspektivløs som i Belgia. Regjeringen er så handlingslamma at en ”ledende italiensk intellektuell” på spørsmål om euroen kan bryte sammen, svarte at det var mer sannsynlig at Italia brakk i to.

De store krisepakkene som EU og IMF har gått sammen om, har ikke løst annet enn noen kortsiktige problemer. Da statsminister Papandreou for et år sia måtte erkjenne at underskuddet på det greske statsbudsjettet ikke var 6-7 prosent av BNP, men ville bli så stort som 12,7 prosent, forlangte

EU-kommisjonen og de andre euro-regjeringene en øyeblikkelig hestekur med harde kutt i offentlige utgifter og med økte skatter og avgifter.

Den greske regjeringen fulgte opp med en innstramningsplan som utløste kraftig sosial uro og voldsomme demonstrasjoner. Utover våren 2010 ble det mer og mer klart at innstramningene til den greske regjeringen ikke løste noen problemer. Renta på greske obligasjonslån steg fra dag til dag. Noen nedbetaling av gresk gjeld ble mer og mer umulig.

På de internasjonale finansmarkedene er det ”dyrt å være fattig”. En regjering som må ut på lånemarkedet for å skaffe inndekning for store løpende underskudd på statsbudsjettet, blir nøye kredittvurdert av långivere som vil være sikre på at de kan få tilbake pengene sine.

Det endte med at EU-kommisjonen fikk i stand et gigantlån til Hellas på 110 milliarder euro i samarbeid med IMF og i forståelse med regjeringene i eurostatene –innen rammen av en samla krisepakke på 740 milliarder euro hvis flere land skulle trenge hjelp.

Det var en svært kortvarig ”løsning”. Det ble snart klart at Irland, Portugal, Spania og Italia kunne havne i dragsuget etter Hellas. Renta på statsobligasjoner var på vei oppover for alle fire land.

I november 2010 ble Irland påtvunget et tilsvarende lån på rundt 85 milliarder euro der IMF også denne gang bidrar med en tredjedel av lånesummen. Gigantlånet til Irland har ikke fått markedene til å tro at den irske krisa er historie. Renta på irske statsobligasjoner har økt etter at lånet var på plass.

Krisepakkene kunne bare være kortsiktige løsninger siden milliardene ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed øker statsgjelda til enda mer uholdbare nivåer for de land som må trekke på disse lånepakkene. Regjeringene strekker seg derfor lenger enn langt for å få ned budsjettunderskudd og statsgjeld uten å låne mer enn det aller nødvendigste.

Men ikke alle land har like stor statsgjeld – målt i forhold til BNP og betalingsevne. Dette fører til at Tyskland betaler langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Irland, Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har blitt stadig større helt fram til skrivende stund (januar 2011). Daglige oversikter fins på nettstedet www.eurointelligence.com. Enorm blir renteforskjellen når de som vurderer å kjøpe statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.

Hellas måtte på onsdag betale ei rente på 12 prosent når de legger ut nye statsobligasjoner, Irland må betale 9,5 prosent, Portugal 6,6 prosent, Spania 5,5-6 prosent og Italia nesten 5 prosent. Rentenivået øker fra uke til uke. De rentene som Belgia og Frankrike må betale, er også på vei oppover.

Alt i alt skylder Hellas, Irland, Portugal og Spania 2.200 milliarder dollar til bankene. Britiske banker har lånt dem 324 milliarder dollar, tyske har lånt dem 410 milliarder dollar og franske har lånt dem 510 milliarder dollar. Da kan krisehjelpa fra EU og IMF på 740 milliarder euro fort bli for lite.


Stikk i strid med alle begrunnelser som ble brukt ved etableringen av EUs valutaunion, har unionen vist seg å øke de økonomiske forskjellene mellom medlemsstatene. For at land i det sørlige EU skulle være konkurransedyktige i forhold til EU-land i nord, måtte lønninger og priser i sør gå ned med 30 prosent. En så kraftig deflasjon ville øke all utenlandsgjeld med like mange prosent – og da ville gjeldsbyrden bli helt utålelig. Det betyr at land i sør enten måtte devaluere, dvs. gå ut av valutaunionen eller velge å slå seg konkurs – ifølge Wolfgang Münchau.

Foreløpig forverres situasjonen på begge måter. Gjelda øker mest i sør, og prisene stiger raskere i sør enn i nord. Som Münchau lakonisk fastslår: Spania i økonomisk depresjon har en høyere inflasjon enn Tyskland i en boom.

For Münchau er løsningen at bankene europeiseres, at sentralbanken tar over alle statsobligasjoner, og at statsbudsjettene samordnes. Det siste er alt i gang, men de to andre bitene krever traktatendring. Slike endringer må alle regjeringene være enige om.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.januar 2011)