56 JSF mot hva?

Vi veit ikke en gang hvilken regjering vi har når 56 JSF kampfly skal tas i bruk.


Vi står i myra til knes – i krigsmyra. Seks norske F16-fly bomber fortsatt i Libya – vi veit ikke hva og hvem de treffer, bare at hensiktene våre var de edleste.

Om noen år kan vi sette inn F35 Joint Strike Fighter (JSF) i slike situasjoner – og det er ikke bare prisen vi ikke veit noe om. Vi veit ikke hva 56 slike kampfly skal brukes til, ikke en gang hvilken regjering vi har når de tas i bruk. Men vi veit at JSF er bombefly spesielt egna for luft-til-bakke-angrep - og ikke like egna til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.

Begge avgjørelsene, den om Libya og den om kampfly, vikler oss inn i offensive krigsstrategier vi lett mister kontrollen over.

I Libya er det for mye vi ikke veit:
- Ingen kan gi et sikkert svar på om bombinga av Libya virkelig ”verner sivile” og om den dermed holder seg innafor det FN-mandatet som ga det folkerettslige grunnlaget for krigsinnsatsen.
- Det er ingen tvil om at Gaddafi ville brukt harde midler for å slå ned opprøret i Benghasi. Men ville han også gått løs på sivilbefolkningen?
- Det kommer stadig flere meldinger i media som kan tyde på langvarig nærkontakt mellom opprørsmiljøene i øst og økonomiske/militære kretser i Italia, Frankrike og Storbritannia. Men er det noe i det?

Det er mye som står på spill for de regjeringene som drev fram FN-resolusjonen og bombeaksjonen. Ender den militære innsatsen i samme slags hengemyr som Afghanistan og Irak, kan det heretter bli vanskeligere å bruke ”humanitære intervensjoner” som påskudd for krig for dem som har andre mål med krigene. Libya var på mange måter en ideell rehabilitering av slike intervensjoner.

Når mye står på spill, er systematisk desinformasjon så fristende at den ikke unnlates. Det er for eksempel umulig å vite om generaler og ambassadører som hopper av, er troverdige sannhetsvitner eller om de meler kaker for egen framtid i et Libya uten Gaddafi.

Men det er ingen tvil om at de som har overtaket i lufta, også har flest ressurser å sette inn i den informasjonskrigen som har verdensopinionen som målgruppe.


Når vi bestiller 56 av verdens mest avanserte kampfly, er det også mye vi ikke veit. Ingen veit hva sluttprisen vil bli. Verre er det at vi må leve med ei gnagende uro om vi valgte JSF på sviktende grunnlag – om JAS Gripen faktisk var billigst og også best skikka for våre formål. Og om JAS Gripen var forhåndsdømt til å tape av politiske grunner, av lojalitetshensyn til USA og NATO.

Valget av kampfly er også ytterst problematisk sett i forhold til hva vi trenger slike fly til.

De fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. Vi trenger dem for å oppdage hva som foregår av ulovlig fiske og annen lyssky virksomhet, og vi trenger dem til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.

Presset på havområdene våre vil bare øke etter hvert som sanseløs utvinning av olje og gass får isen i Arktis til å smelte ekstra raskt. Behovet for effektiv overvåking vil dermed også øke. Men trengs det 56 kampfly av typen JSF til slike oppgaver?

Det var også et annet uttalt formål med bestillingen av kampfly: De trengtes for at det norske forsvaret skulle kunne delta i oppdrag langt utafor norsk territorium. Det er ingen tvil om at det er store behov for fredsbevarende og konfliktdempende militær innsats i mange konfliktområder rundt om i verden. Men er det bombefly som trengs da?

Ett er sikkert. Har vi kampfly, blir presset for å bruke dem stort. Da blir erfaringene fra Libya-krigen ekstra foruroligende. For hva er det viktigste argumentet som Stoltenberg og Faremo bruker for å vurdere tilbaketrekning av våre seks F16-fly? Det er ikke at krigføringen gjør vondt verre, men at vi som et lite land ikke har kapasitet til å holde flya der for en lengre periode. Hva om vi hadde hatt 56 JSF-fly stående startklare? Skulle vi da bare fortsatt bombingen?

Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren for at de vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.


Det er et grunnproblem at det er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. 150-200 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Det er penger som kan bli båndlagt hvis vi undertegner kontrakten om kjøp av JSF og som da ikke kan brukes til andre formål uansett hva vi etter hvert kunne ønske å bruke titalls milliarder kroner til.

Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalles seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: Hva kunne 75-100 milliarder kroner vært brukt til innen et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly.

Behovet for fredsinnsats er skrikende: Gang på gang går ”verdenssamfunnet” til krig på sviktende, eller i hvert fall på usikkert, grunnlag.
Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende med folkemord, av militær opprustning i strid med internasjonale traktater - og av både legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA – slik Amnesty International gjør på sitt område.

Det er et like påtrengende behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater.

Land uten stormaktsambisjoner og blokkforpliktelser har et særlig ansvar for å samarbeide både om slik overvåking og om alternativ informasjon. Norge har penger nok til bruk utafor Norges grenser til å finansiere starten på slike initiativ.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juni 2011)